Spekulativ aksjehandel gir tillitstap for både journalister og politikere. Derfor er det viktig med et strengt regime som beskytter statsmaktenes integritet langt utover de lovmessige rammer som gjelder i vårt samfunn.
Regelverket kan ikke være til å misforstå, det skal være tydelig og enkelt å praktisere for alle som jobber i den fjerde statsmakt – pressen – samfunnets vaktbikkje.
Sommerens statsråd-skandaler bærer bud om innstramming av habilitetsreglene i håndbok for politisk ledelse, men det bør også være et aktuelt spørsmål for mediene selv.
Pressens Vær Varsom-plakat er ikke spesielt tydelig på dette område. Og Norges største nyhetsredaksjon mangler fullstendig klare husregler når det gjelder aksjehandel.
Vi kan lett tenke oss følgende scenario: Som journalist får du nyss om at en kollega i redaksjonen jobber med en brennhet nyhetssak. Regjeringen vil inngå kontrakt med en norsk våpenprodusent om leveranse av luftvernsystemer for to milliarder kroner, som skal doneres til Ukraina …
Uforvarende kommer du til å nevne dette for samboeren, som kjøper aksjer i våpenselskapet for 100 000 kroner. Og når nyheten publiseres en dag senere, går aksjekursen til himmels som en luftvern-rakett.
Integritetskrisen er et faktum.
En avskjedsgrunn
Det strafferettslige aspektet ved slike handlinger skal jeg la ligge her. Men i min verden vil det definitivt være en avskjedsgrunn. Du tror kanskje at du kommer unna med å si at du ikke visste at samboeren handlet aksjer? Nei, ikke i min verden. I slike spørsmål handler det ikke om tvil og tro.
Likevel er det slett ikke alle redaksjoner som har helt spesifikke interne kjøreregler som hindrer en troverdighetskatastrofe av slike dimensjoner. Mange redaksjoner nøyer seg med å fastslå at redaksjonelle medarbeidere ikke kan ha økonomiske bindinger eller opptre på en måte som kan skape tvil om deres integritet og uavhengighet. I tillegg gjelder selvsagt reglene om vern av upublisert materiale.
Men noen mediefolk er ikke bevisst ansvaret om å unngå bindinger. I flere redaksjoner er det åpenbart behov for tydeligere regler.
Som for eksempel i Rana Blad hvor begeistringen over planlagt batteriproduksjon og et lokalt vindkraftprosjekt var så sterk at redaktøren så seg tjent med å eie en beskjeden aksjepost i selskapene. Planene ble også kommentert på lederplass uten at det ble opplyst om redaktørens aksjer. På batteriselskapets aksjonærliste sto dessuten nærstående til en journalist i avisen og en NRK-reporter. Etter å ha fått refs fra Redaktørforeningens generalsekretær valgte redaktøren å selge sine aksjer.
Klare regler i TV 2
Men noen større redaksjoner har ganske detaljerte regler om aksjer, som i TV 2:
TV 2s ansatte skal være svært varsomme med besittelse av aksjer og eierandeler i andre virksomheter.
TV 2s redaksjonelt ansatte skal ikke handle i aksjer, derivater av aksjer eller andre slike aksjerelaterte produkter (for eksempel konvertible obligasjoner eller andre verdipapirer som kan relateres til en eierposisjon) uten at dette er akseptert av arbeidsgiver. Tilsvarende skal redaksjonelt ansatte heller ikke handle slike verdipapirer gjennom andre selskaper der de har en eierandel.
TV 2s ansatte skal være bevisst at informasjon man får gjennom arbeidet for TV 2 kan være innsideinformasjon som ikke kan eller skal utnyttes eller gis til andre.
I NRK har man detaljerte regler for hvordan medarbeiderne skal opptre i forhold til eksterne oppdrag, medietrening og lignende men oppsiktsvekkende nok inneholder den presseetiske håndboken ingen ting om aksjeinvesteringer. Bare en generell regel om informasjonsplikt ved økonomiske bindinger. Det pågår visstnok en diskusjon om behovet for mer spesifikke husregler.
Et presseetisk minstemål bør være at redaksjonelle medarbeidere ikke kan drive med korttidshandel av aksjer i noe tilfelle (altså innenfor tre måneders tidshorisont). Dette er tatt inn i husreglene til mange redaksjoner, blant annet i Dagbladet og VG. Men hva med nærstående familiemedlemmer?
Gjelder også familie
Her nevner Dagbladets husregler spesifikt at redaksjonelle medarbeidere plikter å opplyse til nærmeste overordnede om økonomiske interesser eller andre forhold, også i nærmeste familie, som har eller kan få betydning for egen habilitet eller redaksjonens omdømme.
Reglene presiserer også at redaksjonelle medarbeidere ikke skal kjøpe eller selge aksjer i tilknytning til nyhetsmateriale som ikke er offentliggjort.
Slike regler er også inntatt i husreglene til blant annet Stavanger Aftenblad, hvor medarbeiderne plikter å opplyse sjefredaktøren om hvilke aksjer de eier. Dette gjelder også aksjer som eies av de nærmeste familiemedlemmer. Sjefredaktøren kan dessuten offentliggjøre oversikter over slikt aksjeinnehav.
Et generelt forbud
Kanskje er den enkleste regelen å praktisere at det innføres et generelt forbud mot aksjeinnehav i redaksjonene, slik for eksempel VG har gjort:
«Redaksjonelle medarbeidere skal ikke eie enkeltaksjer eller verdipapirer. Medarbeidere kan spare i fond. Medarbeidere kan være med i Schibsteds aksjespareprogram. Det kan gis unntak for aksjer i familiebedrifter, eller når det foreligger andre spesielle omstendigheter. Et slikt eierskap må meldes inn til sjefredaktøren», heter det i avisens husregler.
Tilsvarende regler gjelder i Aftenposten, hvor husreglene også mer spesifikt omfatter nærstående til redaksjonelle medarbeidere. Meldeplikt gjelder også enkeltaksjer eller derivater som eies av ektefelle, umyndige barn eller samboer.
Medarbeidere skal i tillegg melde fra når de er kjent med at andre nærstående har betydelige eierinteresser som kan være egnet til å skape tvil om en medarbeiders uavhengighet.
Ifølge NTBs nye etiske husregler kan derimot medarbeiderne eie enkeltaksjer, men det er lagt tydelige restriksjoner på korttidshandel. Reglene inneholder bestemmelser om informasjonsplikt.
Smertefulle erfaringer
Som ansvarlig redaktør i VG gjennom 17 år kunne heller ikke jeg eie noen enkeltaksjer, bortsett fra hos min egen arbeidsgiver Schibsted. Det er vel ikke så stor forskjell mellom å være lønnsmottaker eller deleier i et selskap når det kommer til spørsmål om journalistisk integritet.
Som redaktørenes representant i Schibsteds konsernstyre i 17 år, og senere som styreleder i Polaris-konsernet, var jeg dessuten definert som primærinnsider, noe som i seg selv begrenser muligheten for å handle aksjer i eget selskap.
Likevel fikk jeg smertelig erfare at regelverket kan være krevende å forholde seg til.
Ved to anledninger fikk jeg en skrape fra Finanstilsynet i form av skriftlige advarsler for hva jeg oppfattet som ganske ubetydelige feil. Først ved at jeg kom i skade for å stave etternavnet feil i e-postens adressefelt da jeg skulle melde inn et aksjekjøp i Schibsted, noe som resulterte i at børsmeldingen ble sendt en time for sent. Ved neste anledning overså jeg en plikt til å sende separat børsmelding da min ektefelle ervervet Schibsted-aksjer for 7500 kroner som ledd i aksjespareprogrammet for ansatte.
Her var det sannelig ikke rom for noen tro på mine forklaringer. At jeg ikke visste og så videre …
Grave videre
Uansett bør Støre-regjeringens habilitets-havari være en alvorlig påminnelse til de redaksjoner som ennå ikke har innført krystallklare husregler for aksjer, om at et eneste feiltrinn kan få konsekvenser for deres troverdighet.
Samtidig er denne sommerens avsløringer enestående dokumentasjon på de uavhengige medienes viktige samfunnsrolle. Man kan jo spørre seg om slikt rot ville kommet offentligheten for øre i et samfunn uten kritisk og undersøkende journalistikk, med en uavhengig presse som kikker makten i kortene. Her er det bare å grave videre!
Og mitt beste aksjetips til mediefolk blir dermed: Sett sparepengene i fond. Det er uansett mer lønnsomt enn amatørmessig opptreden på børsen.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
