Som ung journalist hadde Mímir Kristjánsson et «jævlig pinlig» øyeblikk med Jens Stoltenberg: – Jeg har aldri turt å ta opp det

Rødt-politiker Mímir Kristjánsson må i sommer forholde seg til sommervikarer i ymse mediehus.

Som tidligere journalist har han selv vært sommervikar, og han mener det er en viktig institusjon i journalistikken.

Journalistikkutdanningen derimot, synes han ikke er fullt så viktig.

– Jeg har til gode å møte noen som ærlig talt mener at en god forutsetning for å være sommervikar er å ha studert journalistikk. I mine øyne er journalistikk et yrkesfag heller enn universitetsfag.

Han mener de viktige kvalifikasjonene for å være journalist, ikke finnes på et karakterkort.

– Kan du stå opp om morgenen? Kan du snakke med folk? Kan du levere innen dødlinja? Selv når du ikke er fornøyd med det du har levert? Altså folk kan ha alle mulig meningsløse kvalifikasjoner, men disse tingene mener jeg er de viktigste for sommervikarene.

– Arbeider­klasse­yrke

Han sammenligner journalistjobben med å jobbe på fabrikk.

– Du må møte opp, du må levere, det er en dødlinje. Det er ingen fleksitid. Man har produksjonsmål. Og så må du jevnlig gjøre ting du ikke har lyst til. Og det er definisjonen på et arbeiderklasseyrke.

Som nyhetssjef i Klassekampen måtte Kristjánsson flere ganger stå for ansettelsen av årets sommervikarer. Han forteller at det var ett år det var enormt mange søkere med uvanlig bakgrunn.

– Det virker som det hadde gått ut en beskjed et eller annet sted om at det var bra med journalistikk på CV-en. For vi fikk inn en drøss med søknader fra folk som hadde jobbet som praktikanter på ambassader, hos UD og som ikke hadde noe bransjeerfaring, sier han og legger til:

– Det blir feil å si at de var overkvalifiserte, for de var egentlig ikke kvalifiserte i det hele tatt, de hadde bare så jævlig mye på CV-en. Så det virket som de ville ha den erfaringen på CV-en fra mediebransjen.

– Får skrive andre saker

I 2010 var han selv sommervikar i Klassekampen.

– Jeg startet vel på vårparten i et vikariat, som gikk over til et sommervikariat. Så jeg fikk ikke den «spring break»-følelsen når alle sommervikarene kommer inn.

– Hvordan var livet som sommervikar?

– Å jobbe som sommervikar var utrolig gøy. Og det tror jeg folk skal være glade for at de får muligheten til. Du får skrive helt andre saker enn du får resten av året.

Kristjansson legger til at man om sommeren også har mer fred til å jobbe.

– For det er ikke så mange møter hele tiden. Det er ekstra ille som mellomleder, men det gjelder journalister også. Det er møter om alt. Men om sommeren er det redusert bemanning, og det er roligere.

– Hva husker du fra tiden som sommervikar?

– Jeg husker det var mye ansvar. I 2011-2012 var jeg sommervikar som redaktør. Da måtte jeg skrive leder og sånt, jeg husker jeg var litt bekymret for hvordan det skulle gå. Det var ganske små forhold i Klassekampen på den tiden der.

Pils og kødd

Han legger til at det også var mye pils, både med vikarene i Klassekampen, og resten av bransjen.

– Og jeg følte vi var ute og drakk pils hver dag. Det er det jeg forbinder mest med sommervikar-tiden, det å dra ut med de andre vikarene på ettermiddagene. Og så var det mange sommervikar-fester med folk fra de andre avisene. Det var et herlig liv.

Kristjánsson forteller at han lagde mye «kødd» i spaltene.

– Vi fikk lov til å gjøre ting vi ikke fikk ellers i året. Og alle var i et sommerlig og vikar-aktig humør.

Han trekker fram en sak om en tidlig «skandale» med Bjørnar Moxnes.

– Vi fant ut at han bodde i et veldig dyrt hus. Og det er egentlig bare tullete å lage sak om siden han bodde der med hele familien, men da lagde vi en «hjemme hos»-reportasje, med «Se og hør-bombe» på bildet og greier. I tillegg var journalisten nynorsk-skribent så det ble jo «hjemme hjå». Det var kjempetullete, sier Kristjánsson.

Pinlig tabbe

– Hadde du noen tabber som sommervikar da?

– Jeg er usikker på om dette var i sommervikariatet, men jeg skrev en sak om at Himanshu Gulati (FrP) var den første ungdomspartilederen med innvandrerbakgrunn. Og det var jo feil, for det var jo meg selv. Det hadde jeg glemt. Da måtte jeg skrive rettelse på det, så det var jo litt flaut.

Kristjánsson nevner også en annen flau situasjon, i forbindelse med statsbudsjettet.

– Jeg var i et makkerpar med Lars Vegstein i Klassekampen, og vi skulle dekke statsbudsjettet. På veien traff vi tilfeldigvis på Jens Stoltenberg, og naive nybegynnere som vi var tenkte vi at vi kunne få en kommentar fra han, sier Kristjánsson, som forteller at han gikk bort til den daværende statsministeren med journalistblokken for å stille spørsmål.

– Så jeg startet meg «du, kan vi bare..» før han tok blokken min uten å si noe, og skrev autografen sin. Det var jævlig pinlig, sier Kristjánsson.

– Har du snakket med Stoltenberg om dette i ettertid?

– Nei ikke om dette. Jeg har jo snakket med han, men jeg har aldri turt å ta opp det.

Har du tips til denne eller andre saker? Kontakt oss på: tips@medier24.no