Er det Medietilsynet eller politi og rettsvesen som skal avgjøre hva som er ulovlige hatefulle ytringer?

«Hatet på nett er den nye samfunnsfaren», skrev jeg i min lørdagsspalte i Aftenposten (12.2).

Jeg kan nå legge til: Og dersom du stiller spørsmål ved hvor stor og farlig faren er, blir du selv mistenkeliggjort. Selv om du bare refererer til fakta framlagt av de som advarer mot faren.

Hvor mange er 5,7 prosent?

Jeg har altså kritisert Medietilsynet og NRK Nyheter for å feilinformere og overdrive om netthets mot ungdom, basert på en ny undersøkelse gjort av Kantar, og bestilt av tilsynet.

I sitt tilsvar i Aftenposten (17.2) fortsetter etatens direktør, Mari Velsand, å villede om hva undersøkelsen sier. Hun vil også snakke om min alder.

La oss ta tallene først: Velsand mener jeg «bagatelliserer ungdommers netthatopplevelser», fordi «18 prosent synes det er vanskelig å håndtere hets».

Men 3 av 4 av de som synes noe om dette i undersøkelsen, har ikke opplevd netthets, og svarer dermed på et hypotetisk spørsmål: «Hvor enkelt eller vanskelig vil det være for deg å håndtere hatefulle kommentarer på nettet?»

Blant de som har opplevd hatkommentarer på nett, sier 23 prosent at de i ganske stor eller svært stor grad ble negativt påvirket av dem.

Mediekonsernene er kritiske til NRK-plakaten. Dette er endringene de vil ha

Gjør vi da som Velsand, og inkluderer alle, også de som ikke er blitt utsatt, må vi dele tallet på fire, og kan konkludere at bare 5,7 prosent unge er negativt påvirket av netthets. Hvor skremmende høres det ut?

Dette er, om ikke en «gladsak», så i alle fall beroligende nytt, i lys av dagens sterke bekymring for hva ungdom gjør på nettet. En bekymring som forskere på NOVA/Oslo Met mener ligner på en ny «moralsk panikk» på grunn av den ensidig negative framstillingen i mediene.

Én er en for mye

Men statlige norske instanser virker mer oppsatt på å bekrefte den rådende panikkstemningen, enn å forholde seg til fakta.

Dagsrevyen påsto at ungdom er «svært utsatt» for hets på nett (noe som er overdrevet, utfra tallene), og at «undersøkelsen sier at de [ungdom] blir negativt påvirket av de negative kommentarene» (noe som er i strid med tallene).

Og Velsand i Medietilsynet vil nå ha nulltoleranse i stedet for en forholdsmessig forståelse av fenomenet:

«Hver person som utsettes for hets og synes det er vanskelig å håndtere, er én for mye.»

Det er det lett å si seg enig i. Men det er ikke slik vi pleier å definere alvorlige samfunnsproblemer. Vi krever noe av omfang, alvorlighetsgrad og skadeeffekter.

Når tilsynet leker politi

Riktig galt av sted bærer det når Medietilsynets undersøkelse spør unge om de siste år har fått «hatefulle kommentarer på nett», og simpelheten bare aksepterer ungdoms vide definisjon av hat («hate på» betyr omtrent det samme som å «mislike»).

Deretter presterer rapporten å sause dette «hatet» sammen med domstolenes tilsvarende strenge definisjon av «hatefulle ytringer» etter paragraf 185:

«25 prosent av ungdommene i alderen 16–20 år har opplevd en eller annen form for det de selv definerer som hatefulle kommentarer rettet mot seg de siste tolv månedene. Når vi ser på ytringer som faller innenfor straffelovens definisjon av hatefull ytring, har tolv prosent opplevd dette det siste året.» (s. 34)

Medietilsynet skriver det samme to ganger i presentasjonen av rapporten:

«12 prosent av de unge oppgir å ha vært utsatt for hatprat rettet mot hudfarge, etnisitet, religion, seksuell legning og nedsatt funksjonsevne. Dette er ytringer som er forbudt ifølge straffeloven.»

Og:

«Tolv prosent sier de har fått hatefulle kommentarer som er omfattet av straffeloven, noe som er seks ganger flere enn i befolkningen generelt (to prosent).»

Nå benekter Velsand dette: «Så sier vi ikke at dette faktisk ER hatefulle ytringer. Det er krevende og det må gjøres konkret av politiet i hvert tilfelle.»

Selvsagt. Men det er ikke det som står i rapporten og på tilsynets nettside. Der står det nøyaktig hvor mange unge som er blitt utsatt for forbudte ytringer.

Stråmann i sin beste alder

Medietilsynets direktør svarer dermed ikke på kritikken, men vil heller påpeke at kritikeren er en «mann i sin beste alder»:

«Rolness har sikkert fått sin dose kritikk og usakligheter. Men han er i den heldige situasjonen at han tilhører en gruppe som veldig sjelden opplever hat på nett. Mennesker i hans alder (60+) er de som i minst grad rapporterer at de «svært ofte» eller «ofte» blir utsatt for hatefulle kommentarer.»

Denne slutningen fra kategori til individ, kan tyde på at statistikk ikke er Velsands spisskompetanse. Og hvis hun tror at det å være middelaldrende (+), samt mann og hvit, har vært en fordel i de seneste års debattklima, fører hun dårlig tilsyn med utviklingen.

Med et ungdommelig hatbegrep som inkluderer alt av nedlatende og spydige kommentarer rettet mot person, kan jeg si meg så «heldig» å være nesten daglig utsatt for hat på sosiale medier. En periode fantes det en Twitter-konto som het «kjetil rolness hate account». Den var visst ment å advare nettopp mot en alvorlig samfunnsfare.

Tykk hud

Sånt lever jeg greit med. Jeg har fått tykk hud. Akkurat slik tenåringene i Medietilsynets egen undersøkelse anbefaler. I dydbeintervjuene i den kvalitative delen av rapporten sier flere tenåringsgutter at vi alle bør venne oss til at det alltid vil være hatere og nettroll der ute.

Dette presiserte jeg tydelig i min Aftenposten-spalte. At det er ungdom og ikke jeg som anlegger denne realistiske – og for noen kanskje kyniske - holdningen. Likevel greier Velsand å vri det til denne stråmannen: «Hva er Rolness’ poeng (…)? At vi bare skal la ungdom bli utsatt for hets og stygg ordbruk uten at noen skal bry seg»?

Kanskje Velsand burde lytte mer til gruppen hun er så bekymret for, og være litt mindre opptatt av å bestyre Tilsynet for Høy moral?

Nesten én milliard kroner forsvant fra mediene i fjor: – Betydelig nedgang