De løpende nyhetsrapportene fra konflikten mellom Israel og Hamas har hatt et svært ensidig fokus på det som skjer i Gaza, skriver Kjetil Stormark.
Pixabay
KOMMENTAR:
Norske mediers dekning av konflikten i Midtøsten er ikke tilstrekkelig balansert og nyansert
«Dekningen er i for stor grad preget av følelser og reporternes egne sympatier og antipatier», skriver Kjetil Stormark.
De løpende nyhetsrapportene fra konflikten mellom Israel og Hamas har hatt et svært ensidig fokus på det som skjer i Gaza. Sympatien ligger så sterkt på palestinsk side at deler av nyhetsdekningen oppleves som partisk. Det som skjer i Gaza er fryktelig. Og det må selvsagt dekkes grundig.
Men viktige dimensjoner mangler. Dekningen er for ensidig og mangler viktige nyanser. I enkelte nyhetsartikler får man inntrykk av at Israel tilnærmet uprovosert har angrepet Gaza, og det er jo ikke riktig. Og noen ganger skjærer nyhetsdekningen ut i direkte tendensiøse fremstillinger.
Det bør vi spare våre lesere og seere/lyttere for. Jeg ønsker meg nyhetsdekning som gjør folk litt klokere, ikke bare sintere. Jeg vil gjerne vite litt mer om HVORFOR ting skjer, ikke bare løpende rapportering om hvor mange som er døde det siste døgnet og hvordan. Jeg vil gjerne se grundige reportasjer, der vi får møte vanlige mennesker, på begge sider av konflikten.
Vi får i liten grad lese og høre om at ni millioner israelere lever i dødsangst hver eneste dag og natt. Barn, voksne og eldre løper gang etter gang i dekning. 15-20 ganger eller mer hver eneste natt. I løpet av kort tid regnet det ned over 2000 raketter over Israel. Nå er det blitt enda flere. De færreste har tilfluktsrom å gjemme seg i. De som har leiligheter som vender mot Gaza, der rakettene kommer fra, bor hos naboer som har vinduer som vender andre veien. Hver gang alarmen går, løper folk til trapperom for å lettere kunne evakuere dersom raketten treffer bygningen. Slike reportasjer har jeg sett få av i norske medier. Hvorfor er det slik?
En slik journalistikk kan bidra til å forklare litt mer om hvorfor Israel reagerer som landet gjør. Dødsangsten er like reell hos israelerne som i Gaza, selv om Israel har mer effektive og avanserte våpen som eksempelvis «luftvernparaplyen» Iron Dome til å beskytte seg. Uten dette systemet ville tapstallene vært mye høyere også på israelsk side. Men dødsangsten er ikke mindre av den grunn.
Å skildre også det som skjer i Israel og hvordan det oppleves å leve i en krigssone betyr ikke at vi som journalister ikke anerkjenner lidelsene på palestinsk side, slik enkelte journalistkolleger later til å tro. Da jeg ytret deler av de samme meningene som i denne kronikken på sosiale medier lørdag, manglet det ikke på harmdirrende motangrep. Men det bare illustrerer poenget mitt. Følelser og egne preferanser har fått en for sterk plass i norske journalisters måte å skildre nyheter fra Midtøsten, og det gjelder spesielt konflikten mellom Israel og palestinerne.
Lørdag angrep israelske styrker og ødela mediebygget i Gaza der blant annet TV-kanalen Al Jazeera og det amerikanske nyhetsbyrået Associated Press (AP) holder til. Dette angrepet er det all grunn til å være dypt kritisk til. Men i NRK Dagsrevyens nyhetssending lørdag kveld kom det knapt fram hva som var grunnen Israel ga for angrepet, at bygget ble benyttet av Hamas til militær virksomhet og etterretning. Dette ble nevnt i en kort setning først helt på slutten av en lang nyhetsreportasje, før NRK-korrespondent Yama Wolasmal gikk live fra sitt karanteneopphold i Jerusalem og konstaterte - uten reservasjon - at Israel hadde som hovedmål å ramme journalister for å stanse eller svekke nyhetsdekningen fra Gaza. I et intervju med Medier24 samme dag gjentok Wolasmal det samme budskapet, mens Medier24s egen journalist stilte spørsmålet: «– Hva tror du er grunnen til at mediene nå blir et selvstendig mål i denne konflikten?»
Selv ikke en representant for AP, som ble direkte rammet av det israelske angrepet, gikk like langt lørdag. Han slo fast at Israel avviser at medieorganisasjonene var et mål for angrepet. I et intervju med BBC World Service understreket derimot AP-toppen at det foreløpig ikke var mulig å vite om den israelske begrunnelsen stemmer, om Hamas faktisk benyttet bygget. Han slo imidlertid fast at man heller ikke kan utelukke det, men la til at nyhetsbyrået hadde bedt Israel om å fremlegge dokumentasjon. Ifølge israelske medier har Israel fremlagt slik dokumentasjon til amerikanske myndigheter, noe Israels statsminister Benjamin Netanyahu har bekreftet. USAs utenriksminister avviste imidlertid mandag at han har sett en slik dokumentasjon.
Nøktern nyhetsformidling forutsetter at vi tar reservasjoner og forbehold der vi ikke har sikker viten. Følelser kan ikke styre oss dit at vi kategorisk slår fast noe vi faktisk ikke vet med sikkerhet. Når dette fravikes, har den redaksjonelle kvalitetssikringen sviktet. Og for ordens skyld: Jeg kunne ha kommet med flere eksempler, også fra andre medier. Det er dog ikke poenget her. Det viktigste er det store bildet. Det hører også med at NRK Dagsrevyen var vesentlig mer balansert i sin fremstilling i sine hovedsendinger søndag og mandag. Aftenposten har også forsøkt å balansere dekningen ved å skrive om hvordan de stadige rakettangrepene arter seg for den israelske befolkningen. Så bildet er ikke ensidig svart. Men tendensen og slagsiden i dekningen er fortsatt tilstede, dekningen sett under ett.
Mediene kan ikke bli en part i konflikten. Vi må holde hodet kaldt, hjertet varmt og drive en presis nyhetsformidling og for all del unngå tendensiøse fremstillinger.
De siviles lidelser er uutholdelige på begge sider av konflikten. Det skjer løpende brudd på krigens folkerett på begge sider. Tapstallene er mye større i Gaza, og trolig er det flere korrespondenter der av den grunn. Men det synes som om mediefokuset er nesten utelukkende på de sivile på palestinsk side og mot myndighetene på israelsk side. Det skaper også en ubalanse. De fleste som følger godt med vet dessuten at en sterkt medvirkende grunn til at sivile blir drept i Gaza er at Hamas gjemmer våpenlagre og rakettramper tett på sivilbefolkningen. Hamas bruker sivile som levende skjold. Ikke alle som blir skadd eller drept blir heller drept i israelske motangrep. Svært mange av rakettene fra Hamas kortslutter og lander bare kort unna utskytningsrampene. Det koster også palestinske liv.
Ved tidligere konflikter i Midtøsten var det ikke uvanlig at norske redaksjoner sendte flere team nedover. Nå blir det kanskje bare sendt én korrespondent. Deler av svaret på en manglende evne til til å formidle en større bredde av nyheter - herunder det som skjer i Israel - kan ligge der. I Gaza gjøres mye av rapporteringen, filmingen og fotograferingen av lokale stringere som risikerer egen sikkerhet dersom de er for kritiske mot Hamas. Andre har pekt på israelske karantenekrav under pandemien som et hinder for å sikre umiddelbar tilstedeværelse.
Men dette kan bare delvis forklare de manglende nyansene og slagsiden i den norske nyhetsdekningen. Redaksjonene kan - spesielt i Israel - benytte frilansere for å kompensere, dersom det faktisk er et ønske å etablere større journalistisk bredde.
Deler av nyhetsdekningen synes nærmest å være tuftet på en forventning om at Israel skal forholde seg passivt til at landet bombarderes med hundrevis av raketter hver eneste dag som truer landets innbyggere. Enhver nasjon som hadde blitt utsatt for det Israel nå blir utsatt for, ville gjort det man kan for å forsvare seg. La oss forestille oss at hele Norges befolkning hadde blitt utsatt for det samme. Da kan jeg love at svaret neppe hadde vært rosetog og politiske lovnader om mer demokrati og åpenhet.
Selvsagt må Israel tåle et kritisk søkelys. Her savner jeg en grundigere nyhetsdekning av israelsk bosettingspolitikk og de bakenforliggende forhold som har ført fram til den konflikten vi ser nå. Men mens Israel i all hovedsak gjør det man kan for å forsøke å unngå sivile tap i de militære operasjonene som pågår nå, er prioriteringen ikke slik hos ledelsen i Hamas. De har definert sivile som selvstendige mål, og opptrer slik de gjør kanskje nettopp for å framprovosere den mediedekningen vi ser nå, der sympatien i all hovedsak ligger på palestinsk side. Alle reportasjene vi ser fra Gaza med ofre for israelske bombeangrep er en del av en bevisst propaganda-strategi. Men slik ofrer også Hamas med vitende vilje også egne, palestinske liv. Det er derfor grunn til å spørre om hvorfor det kritiske søkelyset mot Hamas er nesten helt fraværende. Og hvem har forsynt Hamas med alle rakettene som nå brukes i et forsøk på å skape en ny storkrig? Hva med den løpende økonomiske støtten fra blant annet Iran? Militære analytikere mener at Iran ønsker å kartlegge svakheter i det israelske luftvernsystemet Iron Dome og at dette er den viktigste eller en sterkt medvirkende årsak til at Hamas skyter ut tusenvis av raketter mot Israel. Det er også avfyrt enkelte raketter mot Israel fra nord, fra Libanon, der den iranskstøttede Hizbollah-militsen opererer. Her kan det komme en ytterligere eskalering.
Norske medier må dekke konflikten i Midtøsten med større dybde og bedre balanse. Her fortjener alle parter kritiske spørsmål.
«Our lives don’t matter» skrev en israeler på whatsapp til meg lørdag morgen, under henvisning til ubalansen i mediedekningen av konflikten. Den foregående natten ble det lite eller ingen søvn. Slik har det vært i dagesvis. Ikke bare i Ashdod, der hun bor, men over hele Israel. Søvndeprevasjon er en kjent torturmetode, og det med god grunn. Ved en anledning kom det ti rakettalarmer på rappen. Hver gang måtte barn, voksne og eldre evakuere så godt de kunne. Først ved 04-tiden roet det seg litt ned for en stakket stund, før rakettregnet begynte igjen.
Mange israelere føler i stadig sterkere grad at israelske liv ikke er noe verdt. At verden er likegyldig og overhodet ikke bryr seg om det Israel utsettes for. Hos nettopp israelerne vekker dette sterke følelser, med den arven etter holocaust som jødene bærer med seg. Samtidig er landet inne i et scenario som mange mener kan true den israelske statens eksistens. Det er det israelere flest føler egentlig står på spill. Israel har ikke råd til å tape en eneste krig, omgitt av fiender som landets innbyggere er.
Dette er også en del av historien vi i mediene bør og må fortelle fra Midtøsten, for at nyhetsdekningen skal bli tilstrekkelig balansert. Nyhetsjournalistikken må bygges på innsikt og være balansert, ikke ha form som fordømmelser.
Og kanskje bør vi kunne greie å heve blikket litt og analysere det større bildet også.
