Da saken om Kjerkols masteroppgave sprakk lørdag 20. januar, der hun ikke kopierte, men bare brukte samme metode 100 ganger i masteroppgaven sin, trådte kommunikasjonsstaben i Helse- og omsorgsdepartementet til.
Det presser fram et interessant og prinsipielt spørsmål: Hva er embetsverkets rolle når statsråden står i en skandale som ikke er relatert til jobben?
De mest alvorlige tekstlikhetene handlet om informantene: I oppgaven var flere uttalelser tilskrevet «våre informanter», mens det i realiteten var helt likt med en annen oppgave. Dette var det særlig viktig for Kjerkol å få korrigert, og derfor gjorde hun intervjuer og kom med en uttalelse på søndagen der hun skyldte på redigeringsfeil.
Uttalelse sendt på e-post
Samme dag sendte Helse- og omsorgsdepartementets kommunikasjonsavdeling ut en e-post til flere redaksjoner. E-posten inneholdt en uttalelse fra statsråden – og en uttalelse fra en informant, som pressen kunne bruke hvis de ikke skrev informantens navn.
Departementet skrev at en informant hadde tatt kontakt med departementet og kommet med en uttalelse, og at informanten ba om å få være anonym.
Uttalelsen lød slik: «Jeg bekrefter at jeg har vært informant til denne masteroppgaven. Jeg har lest masteroppgaven og kjenner igjen mine bidrag til masteravhandlingen til Kjerkol og medstudenten, og i det som er beskrevet i oppgavens tekst. Jeg er også av den oppfatning at konklusjonene står i forhold til bidragene jeg har hatt.»
Det ble presisert at informanten ikke hadde ytterligere kommentarer, og at sitatet kunne brukes under forutsetning av at redaksjonene ikke gjenga navnet eller kontaktet vedkommende.
Uttalelsen ble videreformidlet av VG og TV 2, og senere NRK, da de omtalte at informanten var Ap-politiker.
Her er det mye som skurrer.
Ikke rett på kildevern
En kilde kan ikke påberope seg anonymitet før de uttaler seg. Det må etableres på forhånd. Redaksjonene i til-feltet har ikke inngått noen avtale om kildevern.
Noe som er sendt fra en offisiell departement-e-post til pressen, må være å regne som en offentlig ytring, inkludert navnet på avsender.
Det finnes til og med rimelige argumenter for å identifisere informanten: Vedkommende er én av fire informanter i masteroppgaven, og leseren kan ikke vurdere troverdigheten uten mer informasjon.
Noen dager senere meldte NRK at vedkommende er Ap-politiker i fylket Kjerkol er fylkesleder.
Jeg antar at Helse- og omsorgsdepartementet lovet informanten at vedkommende ikke ville bli identifisert, mens pressen ville vært i sin fulle rett til å identifisere og kunne argumentert ganske greit for å gjøre det.
Selektiv kildebruk
Denne prosessen og e-posten er vanskelig for journalister å forholde seg til.
Det er informasjon fra én av fire anonyme informanter i masteroppgaven, og kilden er ikke tilgjengelig for oppfølgingsspørsmål. Informanten stiller også et meningsløst krav om at uttalelsene kun kan gjengis av redaksjoner som ikke tar kontakt.
Uten oppfølgingsspørsmål, blir det vanskelig for journalister å få bevis på at informanten i det hele tatt var en del av masteroppgaven.
Smått absurd blir uttalelsen «Jeg er også av den oppfatning at konklusjonene står i forhold til bidragene jeg har hatt». Dette sier informanten samtidig som Kjerkol innrømmer at enkelte av setningene er kopiert fra en annen oppgave; det var bare en glipp at de ikke ble fjernet, og de skulle egentlig inngå i en større sammenligning.
Enten er sitatene fra Kjerkols informanter, og det er opplysende at kilden kjenner seg igjen i konklusjonene – eller så er sitatene fra en annen oppgave, og det er helt likegyldig hva kilden sier om dem og konklusjonene. (Jeg tror forklaringen er at sitatene er så selvinnlysende svada at det kan være lett å kjenne seg igjen i alt.)
For å si noe som forhåpentligvis er på åpenbart: Hvis statens kommunikasjonsrådgivere sender ut en melding som det er presseetisk problematisk å videreformidle, så høres det ut som en melding som ikke burde blitt sendt ut.
Departement på villspor
Å videreformidle denne type støtte-uttalelser fra utenforstående, er ikke noe et departement normalt driver med. Selv ikke når det er relevant for departements arbeid. Kommunikasjonsmedarbeidere i embetsverket sender ikke uttalelser fra vanlige folk som sier at regjeringen er bra, eller fra næringslivsledere som synes skattenivået er helt fint.
I denne saken blir det verre av at den ikke har noe med Helse- og omsorgsdepartementet å gjøre. Som statsministeren har sagt mange ganger: Det skjedde før hun ble statsråd. Dette er ikke en politisk skandale fra regjeringen, men en som handler om Kjerkol som person, og kommunikasjonsrådgiverne i departementet burde ha tatt et stort skritt tilbake.
Deres rolle bør begrenses til å koordinere intervjuavtaler og videreformidle til statsråden. Svarene på spørsmål bør gå fra statsråden eller hennes politiske rådgiver, ikke fra embetsverket.
Når det er byråkratene som sender ut meldingen, setter de også sitt godkjentstempel på den.
Normalt skal ikke en politiker flytte et komma i en pressemelding uten at en kommunikasjonsrådgiver sjekker med fagavdelingen. Det gjør at en offisiell melding fra departementet, også med bare sitater fra statsråden, har større tyngde enn en uttalelse på SMS fra en politisk rådgiver. Man skal alltid kunne stole på at det som kommer fra departementet er sant.
Kommunikasjonsstaben kan ikke vite om den anonyme informanten forteller sannheten. Tvert imot har de grunner til ikke å stole på informasjonen hun gir, siden Kjerkol først sa «vi har ikke kopiert», og så kom med ny forklaring.
Skandale-gråsoner
Hvor mye byråkratene skal bidra i å håndtere en statsråds skandaler, avhenger av saken. Handler det om vedtak gjort i departementet, er det departementets jobb å håndtere det. Her kan det være gråsoner, som Ola Borten Moes aksjekjøp.
I møte med saker som denne, har statsråder flere fordeler, sammenlignet med andre politikere og maktpersoner. Å skjule seg bak statsansatte kommunikasjonsrådgiver gjør det lettere å håndtere pressen. Å avholde en pressekonferanse med riksløven i bakgrunnen og sende e-poster fra @hod.dep.no gir en ekstra tyngde.
Helse- og omsorgsministeren har brukt den tyngden til å prøve seg. Byråkratiet bør ikke hjelpe henne.
———————————————-
Mathias Fischer er leder for tankesmia Initiativ Vest. Han har tidligere vært kommentator i BT og TV 2, rådgiver i TRY Råd og statssekretær (V) i Klima- og miljødepartementet.
For ordens skyld: Medier24 har fått tilsendt den omtalte e-posten fra departementet.
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
