Hadde norsk presse gjort det samme som The Guardian?

Det begynner å bli en gjenganger at professor Trond Solvang iler støttende til dersom noe relatert til Norges Skiforbund blir utsatt for et kritisk søkelys.

Denne gangen er det min kommentar rundt Therese Johaugs dopingsak som har vekket professorens vrede.

MENINGER:

VG og Johaug-saken – uvitenhet som vei til sannhet

Kommentaren tok utgangspunkt i The Guardians omtale av Johaugs første OL-gull her i Zhangjikaou, der hun for øvrig kan vinne sin tredje distanse på tremila søndag.

Den seriøse britiske avisen vinklet på Johaugs tidligere dopingdom. Det er interessant.

Jeg mente – og mener – at det er grunn til å diskutere hvordan vi omtaler utøvere med en ferdigsonet dopingutestengelse.

Skal stempelet sitte for alltid eller ha en holdbarhetsdato?

Her er det viktig å være nasjonsmessig fargeblind. Det skal ikke være slik at vi ser med vennligere øyne på våre egne enn på utlendinger, under sammenlignbare omstendigheter.

Det helt sentrale poenget i kommentaren Solvang misliker, er å drøfte når det er riktig å sette strek for omtale av en sonet straff.

The Guardians valg er interessant fra et medieperspektiv.

Hadde norsk presse gjort det samme om en utlending med en tilsvarende forhistorie hadde vunnet?

Det er ikke utenkelig.

Den skiglade professor er spesielt opptatt av å kritisere to temaer i kommentaren – bevisspørsmål og terminologi.

For å begynne med det første, vil jeg understreke at jeg personlig har tiltro til Therese Johaugs historie om hvordan hun fikk i seg det ulovlige stoffet.

Det samme hadde dommerne i begge instansene som behandlet saken hennes. Dopingstraffen ble to og et halvt år kortere enn om dommerne hadde ment at hun inntok stoffet med vilje.

Jeg fulgte «rettssaken» i Norge på Ullevaal, og har mistet tellingen over hvor mange kommentarer jeg har skrevet om temaet og saken.

Ikke på noe tidspunkt har jeg ment at det endelige utfallet er galt.

Likevel må det være lov til å ta opp et gjennomgående problem på dopingfeltet. Det handler om at det er så vanskelig å vite med 100 prosent sikkerhet akkurat hva som skjedde i hver enkelt sak.

Hvordan og hvorfor et ulovlig stoff fant veien til en utøvers kropp, blir ofte et spørsmål om å vurdere troverdighet uten harde bevis.

Her i Kina har en ukrainsk utøver nylig testet positivt.

Hun sverger på at hun aldri har tydd til doping, men legger opp på dagen fordi hun mangler ressursene til å organisere et forsvar.

Snakker hun sant? Lyver hun? Var hun uheldig?

Det får vi aldri vite sikkert.

Her er alle bindingene til Discoverys OL-profiler: – Det er naturlig at vi er åpne om det

I dopingsaker er det ofte svært få personer, kanskje bare utøveren og en eller to til, som har vært til stede da stoffet kom inn i kroppen.

I Therese Johaugs sak er forklaringen trodd, og den lave konsentrasjonen av et anabolt steroid er kompatibel med forklaringen om leppesalven.

Men harde, tekniske bevis utover hvilket virkestoff hun testet positivt på, finnes faktisk ikke.

Det er på ingen måte en påstand om at Johaug lyver, men en påpekning av et faktum i saken.

Selv om sluttresultatet i alle dopingsaker skal respekteres, selvsagt også denne, er det relevant å problematisere bevisproblematikk på systemnivå.

Det andre temaet Solvang er opptatt av, er terminologien som anvendes. Her har det vært mye rart i norsk offentlighet siden Johaug-saken sprakk.

Mange i Idretts-Norge har forsøkt å finne opp sin egen definisjon av begrepet «doping» når denne saken omtales. En slik service har jeg aldri sett noen med et annet pass enn det norske nyte godt av.

Det som er hevet over tvil, er at definisjonen av «doping» IKKE bare gjelder saker der det anses som bevist at utøverne gjorde det med vilje.

Det finnes utallige forklaringer og tidvis bortforklaringer på positive prøver, der noen høres mer plausible ut enn andre.

Men det er altså forekomsten av stoffet i kroppen som er avgjørende for om begrepet «doping» er dekkende.

Så sant utøveren er noe som helst å klandre, om enn ørlite, skal det utmåles en straff for overtredelsen. Lengden avgjøres av hvordan skyldgraden vurderes.

Det er uansett ingen tvil om at uttrykket «dopingdømt» er dekkende for Therese Johaugs sak. Hun feilet fundamentalt da hun ikke utførte en helt elementær kontroll, som hun selv har ansvaret for. Det er utøveren som må sørge for å holde kroppen ren for forbudte stoffer.

Vi kan gjerne diskutere hvordan «dopingdømt» best bør uttrykkes på engelsk. The Guardian valgte ordene «convicted doper». De ordene leser nok Solvang litt annerledes enn jeg gjør. Vi kan gjerne diskutere semantikk, men det store bildet er det mest interessante her.

The Guardians artikkel er relevant og utløste temaet i min kommentar, altså hvordan vi omtaler tidligere dopingdømte i mediene.

Det mener jeg var interessant å problematisere da jeg skrev kommentaren, og det mener jeg også etter å ha lest enda et av Solvangs innlegg.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.