VG og Johaug-saken – uvitenhet som vei til sannhet

VGs sportskommentator Leif Welhaven benytter anledningen 12. februar til å markere Johaugs andre individuelle OL-gull med en kommentar som er svært problematisk, både juridisk og – vil jeg mene – presseetisk.

Hovedbudskapet synes å være at man bør se hen til fremmed presses omtale av Johaug-saken som en øvelse i nasjonal selvinnsikt. Welhaven trykker til sitt bryst en artikkel i The Guardian (5. februar) der Johaugs første gullmedalje omtales med overskriften «… won by convicted doper…». Artikkelen reiser tvil rundt forklaringen om at forbudsstoffer i hennes tilfelle ble inntatt gjennom en leppekrem. Ifølge artikkelen anket FIS dommen fra det norske Domsutvalget til CAS fordi FIS fant denne forklaringen usannsynlig («deemed implausible»).

Northug-saken setter loven på prøve

Welhaven synes å gå god for denne framstillingen. Welhaven skriver: «Dersom dekningen til The Guardian hadde vært full av feil, kunne den norske skifansen blitt opprørt. Men sannheten er at den siden av Johaugs historie ble dekket korrekt.»

Men det stemmer ikke. Det står sort på hvitt i CAS-dommen (s. 13): «The FIS accepts the facts underpinning the Decision (i Domsutvalget). It agrees that the source of Ms Johaug’s adverse analytical finding was a lip cream, Trofodermin». Forklaringen ble lagt til grunn av Anti-Doping Norge (ADN) under etterforskningen, og den ble lagt til grunn av ADNs Påtalenemnd for Domsutvalget, og den ble lagt til grunn av Domsutvalget, som – i tilføyelse til Johaug og legens forklaringer – uttaler (s. 10): «Sakens øvrige opplysninger/bevis bekrefter disse forklaringene. Teorier om alternative hendelsesforløp fremstår derfor for Domsutvalget som spekulative avsporinger» – og forklaringen ble, som nevnt, lagt til grunn av FIS for CAS, og av CAS.

Likevel sier Welhaven: «Hvilken av historiene er nærmest virkeligheten? Fasit på dette spørsmålet vil vi aldri få.»

Det er et merkelig utsagn. Er Welhaven hevet over vanlige rettspleieprinsipper, hvor domstolene ender på et faktum som inngår i en rettskraftig dom? Ser man f.eks. i kriminalsaker at journalister, etter et omforent faktum lagt til grunn i en rettskraftig dom, går ut med svevende utsagn som at «fasit vil vi her aldri få»? Og hva er det i så fall Welhaven insinuerer – er tanken f.eks. at ADN ble tatt ved nesen gjennom Johaugs forklaring, og dermed ikke fylte rollen som et forsvarlig etterforskningsorgan? Og hvis han ikke mener det, og fasiten var god nok for ADN, hvorfor er den ikke god nok for Leif Welhaven?

Heller ikke The Guardians betegnelse av Johaug som «a convicted doper» er juridisk treffende. Man er ikke «a doper» ved å ha fått i seg stoff utilsiktet. Det framgår av CAS-dommen, hvor det sies (s. 30) at inntaket «was a result of inadvertence, and that there was no intention to cheat». Generelt er CAS-dommere påpasselige med å få fram denne sentrale forskjellen. I en rekke saker om utilsiktet inntak («inadvertence») uttaler CAS at «NN was obviously not a ‘doper’», «NN was not a ‘cheat’», osv. Hvorfor går ikke Welhaven til slike juridiske kilder, snarere enn å ty til misvisende terminologi fra en engelsk journalistkollega?

Welhaven sier videre med ironisk klang: «Men det var jo stor grad legens skyld, og nå er det viktigste at hun herjer for Norge i sporet.» Ironien rundt «legens skyld» er ikke treffende. Johaug anførte ikke i saken at det «var legens skyld». Hun anførte, både for Domsutvalget og for CAS, at det å ha blitt villedet av en høykvalifisert lege, bør spille avgjørende inn i vurderingen av hennes egen skyldgrad. Det er noe annet enn å «skylde på andre». Og det var Domsutvalget langt på vei enig i: (s 10): «Ved denne bedømmelsen vil en utøvers handlinger/valg som baserer seg på eventuelle råd eller forsikringer fra en fagkyndig person i utgangspunktet kunne bli bedømt som forsvarlig.» I CAS var det på dette punktet dissens (s. 29). Det dreier seg her om et sammensatt juridisk tema, med sterke brytninger i dommerholdninger, og med CAS-praksis som går i ulike retninger. Temaet er ikke egnet for slike forenklede harseleringer som Welhaven gjør bruk av.

Her er alle bindingene til Discoverys OL-profiler: – Det er naturlig at vi er åpne om det

I en slik nærmest forakt for juridisk-faglig balansert framstilling, gjør Welhaven en slags tankelek, som kan se ut som en anbefalt øvelse i nasjonal selvinnsikt: La oss se på Johaug-saken med utenlandske, forenklede journalistisøyne, slik vi ser på utenlandske dopingsaker med våre forenklede journalistøyne. Men en bør heller snu det rundt: Hadde Welhaven og andre gjort jobben sin som journalister og folkeopplysere, og gått til kildene for de utenlandske sakene, ville de – lenge før Johaug-saken – ha sett at en rekke av disse sakene har de samme vanskelige nyansene i seg som Johaug-saken. Hadde de hatt den innsikten, ville de trolig ikke tydd til forenklede perspektiver i Johaug-saken, men sett på sakene – norske som utenlandske – med den samme type innsikt.

Welhaven må gjerne forfekte sitt syn i saken, men da bør han samtidig varsle leserne om at det er hans syn som sportskommentator, med et varsku om at det ikke er en dekkende juridisk faglig beskrivelse – for det er dommere og jusfaget som behandler disse spørsmålene, ikke sportskommentatorer.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.