Forfatter, forsker og far Lars Grue.
Forfatter, forsker og far Lars Grue.

DEBATT:

Det er provoserende og trist at ikke én eneste journalist viste interesse

«Den bevisste usynliggjøringen fra pressen er så himmelstormende uforståelig og så – provoserende at min dyptfølte takk til Knut Olav Åmås, Grete Brochmann (og resten av styret i Fritt Ord) blir så stor», skriver Lars Grue.

Publisert Sist oppdatert

Alle disse hverdagene som kommer og går er stort sett selve livet, men noen dagen skinner mer enn andre.

I går var det en sånn skinnende dag for meg og for tusenvis av andre mennesker i dette landet.

Jeg var til stede da årets Fritt Ord pris ble delt ut til tre forfattere som gjennom litteraturen gir funksjonshemmede en stemme i dagens samfunn. Det er Olaug Nilssen, Bjørn Hatterud og Jan Grue. Styreleder i Fritt Ord, Grete Brochmann holdt en svært god og egentlig ganske politisk tale.

Hun understreket den tausheten særlig pressen, men i realiteten hele samfunnet møter funksjonshemmede med når det gjelder diskriminering og utestengelse.

Når andre grupper, som etniske og minoriteter og folk som ikke faller innenfor de binære sexrollene, blir utsatt for diskriminering og utestengelse er oppmerksomheten en helt annen.

Mens jeg satt der i salen og hørte på hennes tale tenkte jeg selvsagt på hvordan oppmerksomheten hadde vært – fra pressen, fra det offisielle Norge om det var tre mennesker fra etniske minoriteter eller fra en seksuell minoritet som sto der for å motta en så viktig pris. Da hadde salen krydd av journalister og sikkert flere likestillingsorienterte politikere og ministre, trolig med den alltid tilstedeværende Abid Raja i spissen.

Nå var det ingen, ikke en eneste sentral og representativ politiker. Ikke engang en statssekretær hadde regjeringen å avse. Men minst like provoserende og trist var det at ikke en eneste redaksjon syntes det var en hendelse verdt å dekke.

Fritt Ord hedret i går tre mennesker som har stått fram og gitt stemme til Norges største og mest undertrykte minoritet – funksjonshemmede. Den bevisste usynliggjøringen fra pressen er så himmelstormende uforståelig og så – provoserende at min dyptfølte takk til Knut Olav Åmås, Grete Brochmann (og resten av styret i Fritt Ord) blir så stor.

De hever denne gruppen jeg snakker om inn i offentligheten og fram i lyset.

Men selv ikke når de de tre prisvinnerne står der i lyset og skinner, gidder pressen eller en eneste sentral politiker å gi dem ære ved å delta, ved å skrive om denne unike hendelsen.

Så nedslående, så lite menneskelig, så uhøflig!

Så skal jeg kort være litt personlig. Det var selvsagt en stor og varm glede å oppleve at min/vår sønn Jan var en av prisvinnerne. Veien dit han nå er, at han denne siste kvelden i september i året 2021 står der og blir hyllet av Fritt Ord og av en full sal for sin stemme som forfatter, har vært mer humpete og brolagt med hindre og utfordringer enn de fleste (heldigvis) møter på livsveien.

Jeg følte en dyp og varm glede over å sitte der og senere få være med på en avsluttende middag i Fritt Ords lokaler. Og da jeg gikk for å ta T-banen hjem denne våte og mørke septembernatten, tenkte jeg jammen meg at det er håp. Det kan forandre seg.

Barn som vokser opp med nedsatt funksjonsevne kan få det bedre i fremtiden fordi når viktige institusjoner som Fritt Ord ser og kommenterer urettferdigheten og diskrimineringen – så må andre (etter hvert) også gjøre det. Man kan ikke lenger være så likegyldig overfor denne gruppen mennesker.

Noe av opprørtheten jeg hadde følt tidligere på kvelden, ble delvis erstattet av en gryende optimisme og glede – der jeg ruslet i mørket gjennom slottsparken.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS