Odd Isungset mener "samlet vurdering" bør bestå, men "kritikk" bør endres hos Pressens faglige utvalg. Her fra et møte i 2019.
Foto: Jan Magnus Weiberg-Aurdal.
MENINGER:
PFU bør slutte å bruke konklusjonen kritikk
«Kritikk blir ofte brukt for å oppnå enstemmighet, men resultatet blir i mange tilfeller utydelige og vage konklusjoner. Et viktig argument er også at verken publikum eller medieansatte helt forstår forskjellen på kritikk og brudd.», skriver Odd Isungset.
Norsk Presseforbund har bedt om råd og synspunkter på ordningen som fører til at klagesaker kan resultere i en serie med ulike ladede konklusjoner. Mitt råd, etter 10 år i utvalget, er at bruken av kritikk bør avskaffes. Mange av kritikk-uttalelsene er preget av synsing og utydelighet som vi som jobber i mediene ikke lærer særlig mye av.
Antall kjennelser som har endt med kritikk har vokst de siste årene. I 2016 var det hele 24 saker, i 2007 bare tre. Det årlige gjennomsnittet på 2000-tallet var litt over sju, på 2010-tallet var det litt over 12. I enkelte saker var det til og med dissens, der utvalget med en stemmes overvekt konkluderte med at redaksjonen hadde gjort noe kritikkverdig.
Fra min tid som PFU-leder husker jeg hvor krevende det kunne være å komme fram til enighet. Da var det fristende å ty til kritikk som kompromiss. Samtidig var det tankevekkende å høre fra sentrale aktører i norsk presse at de ikke visste hva kritikk innebar. De hadde ikke fått med seg at det var den mildeste formen for fellelse, og at det derfor var en uttalelse som de måtte publisere.
En periode forsøkte vi å avgrense bruken av konklusjonen kritikk til saker som vanskelig kunne forankres i bestemte paragrafer i Vær varsom-plakaten. Noen få saker er slik. Det var en logikk i det, ettersom fellelser alltid skal være forankret i en av paragrafene.
På møtene med våre europeiske kolleger diskuterte vi av og til praksisen i hvert enkelt medlemsland. De fleste brukte bare brudd eller ikke brudd som konklusjon. Våre danske kolleger brukte kun «kritikk» eller «ikke kritikk». Svenskene hadde tre nivå for brudd, der det sterkeste var «grovt brudd».
Det er viktig at PFUs kjennelser blir lest, forstått og respektert. Derfor har utvalget alltid lagt vekt på at uttalelsene må gi signaler ut over den konkrete kjennelsen. Det er det som gjør det nødvendig å ha nyanser i konklusjonene. Jeg mener dette tolkningsrommet fortsatt bør være der. Kun brudd eller ikke brudd blir for snevert.
Jeg husker godt hvor smertefullt det var å felle kolleger som hadde gjort et solid gravearbeid, men som hadde glippa på imøtegåelsen i en av mange oppfølgingssaker. Da var det viktig å skrive en konklusjon som roste det journalistiske arbeidet, samtidig som vi kunne presisere at fellelsen var avgrenset til ett punkt i VVP.
I andre saker var det motsatt. Vi syns det var viktig å gi klager delvis medhold, selv om presseetikken ikke var brutt. Vi kunne da slå fast at det journalistiske arbeidet var mangelfullt, men ikke så svakt at det var grunnlag for fellelse. Da var det fint å bruke formuleringen «etter en samlet vurdering ikke brudd».
Jeg har lest gjennom alle uttalelsene som har endt med kritikk de siste 20 årene. Jeg tror at mange av de hadde blitt bedre hvis konklusjonen var brudd eller ikke brudd. Det gjelder også flere av de sakene jeg selv har vært med på å behandle. Faren er at det kunne ha blitt flere dissenser.
I enkelte tilfeller har utvalget delt seg også når konklusjonen har endt med kritikk. Da blir det vrient både for mediene, klagerne og publikum å forstå helt hva utvalget mener.
Jeg har selv vært redaktør for et innklaget Brennpunkt-program om aktiv dødshjelp der klagebehandlingen endte med at et flertall på fire mot tre mente det var kritikkverdig å sende programmet uten en debatt i etterkant. Jeg hadde som prinsipp at jeg ikke skulle polemisere mot PFUs konklusjoner. Men da jeg ble bedt om å kommentere denne saken gjorde jeg et unntak. Jeg sa at jeg ikke kunne lære noe som helst av en slik konklusjon. I den innklagede dokumentaren fulgte vi Siv Tove fram til hun avsluttet sitt liv på en klinikk i Sveits. Noe av det siste hun sa var at hun ba folk om å respektere valget hennes. Derfor mente NRK at det ville være uetisk å gjøre det PFU ba oss om, nemlig å diskutere hennes valg etter hennes død.
Dokumentaren fikk seinere ros i Kringkastingsrådet, den vant Gullruten og den førte til flere gode debatter om et vanskelig tema. Men med knappest mulig flertall ble vi altså felt og måtte bruke sendetid på å fortelle publikum at PFU mente det var kritikkverdig av NRK å sende dokumentaren i den formen den hadde.
Det er generelt lite debatt om PFUs konklusjoner. Det er godt tegn. Det er et signal om at utvalget gjør et solid arbeid som blir respektert både av mediene, publikum og politikerne. Det er heldigvis lenge siden noen har foreslått at vi trenger et medieombud, slik det nå diskuteres i Danmark.
Derfor er det viktig for selvdømmeordningens status at PFUs kjennelser er tydelige, gode og forståelige.
Etter en samlet vurdering har jeg derfor tvilt meg fram til at kjennelsene vil bli mer forståelige dersom konklusjonen kritikk blir avskaffet. Alternativt kan bruken avgrenses til saker som ikke kan forankres i konkrete punkter i Vær varsom-plakaten.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
