Det er uvant for de fleste av oss, heldigvis, at krigen kommer nærme. Det er også uvant for de fleste av oss å skulle dekke krig, og måtte forholde oss til en hel skog av dilemma og problemstillinger som kanskje ikke oppstår i vår daglige nyhetsdont. Heldigvis.
Nesten to uker ut i Russlands invasjon av Ukraina ble jeg derfor utfordret av Medier24 til å reflektere over dekningen så langt, og noen av diskusjonene som har oppstått, for hva slags bilder er skapt. Er det mulig å forholde seg nøytralt eller balansert til det vi ser, bør vi i det hele tatt det? Og hva er en saklig framstilling av noe som er ufattbart?
Mitt eget forhold til krig begynte da familien min flyttet til Angola i det sørvestlige Afrika på midten av åttitallet. Jeg var åtte, og nok i yngste laget for å forstå den brutale borgerkrigen i landet. Men jeg husker jeg lærte å kjenne igjen våpentyper, og vurdere om de som holdt dem var hissige, eller kanskje fulle eller på en annen måte påvirket.
Jeg lærte å se etter om ungdommen som holdt maskingeværet hadde sikret det, og når fronten nærmet seg Luanda, å ha skolesekken pakket i tilfelle evakuering.
Inntrykkene satt så pass godt i at da jeg valgte hovedfagsemne mange år senere, skrev jeg om geriljakrig i Angola. Det tok enda noen år før jeg første gang kom under ild som journalist, det skjedde på Gaza i begynnelsen av dette tusenåret.
Men jeg er på ingen måte en krigsreporter, eller medlem av det man her i Sør-Afrika kaller bang-bang-klubben. Som journalist har jeg i stedet vært opptatt av hva som skjer før og etter våpnene går av, og i vente på dem. For det er i dette rommet krigen er, der samfunnslimet rakner og skaden skjer.
Så, er det mulig å være nøytral i dette rommet? Svaret gir egentlig seg selv, nei, det er ikke mulig, og det er heller ikke et krav. Det er sjelden noe poeng i å etterstrebe «balanse» i en krigssituasjon. Det er nesten aldri snakk om to likeverdige parter.
Som journalister står vi ikke på den ene eller andre siden, vår jobb er å dokumentere det som skjer, både for omverden og ettertiden. Om vi skal ta side, er det ofrenes side, de som er maktesløse, og ikke selv deltar i krigshandlinger. Sivilbefolkningen, som det ofte heter i våre egne rapporter.
Det er noen åpenbare utfordringer med dette i krig, det ene er propagandaen, det andre er at ting kan være vanskelig å verifisere. Det gjelder både kamprapporter, men også historiene til de som flykter. Ettersom en krigssituasjon trekker ut, blir man ofte også avskåret fra selve området, enten fordi det rett og slett er for farlig å være der, som i deler av Ukraina nå, eller fordi man bevisst blir holdt vekk, som i deler av Etiopia de siste to årene.
Maren Sæbø
Sæbø har i mange år jobbet som journalist og redaktør på utenriksfeltet, og skriver i dag spesielt om afrikanske forhold. Hun har også studert geriljahistorie.
Så til dette med sakligheten, debatten oppsto i gruppa «Norske Journalister» på Facebook da noen postet en faksimile fra Dagbladet, som omtalte et krigsoffer, en unge jente, med emojier og «hvil i fred».
For å ta det med en gang, også ofre i krig, som ofre for drapssaker, fortjener at vi omtaler dem med respekt og saklighet. Det er nok blanda meninger om Dagbladets fronting var saklig og respektfull.
Det det nok var, var et forsøk på å nå ut til mange lesere, og skape engasjement. Da kommer spørsmålet om det er nødvendig å gå inn for å «skape engasjement» i omtalen av et krigsoffer. Og om det i så fall er det, hvor langt skal eller kan vi gå?
Dette dilemmaet oppsto ikke med internett. Et av de mest kjente pressehistoriske eksemplene på hvordan man har spilt på følelser for å skape oppmerksomhet rundt en krig, er Biafrakrigen i Nigeria (1967-1970).
Bakteppet her inneholdt alt slik som en borgerkrig i Afrika ofte inneholder -maktkamp, kupp, pogromer, kamp om råvareressurser. Kort sagt mye politikk og historie.
Gjennom lydmuren i europeisk, og norsk presse kom derimot ikke konflikten før en blokade av Biafra førte til massesult. En av de som virkelig fikk i gang «engasjementet» rundt Biafras tragedie var den britiske journalisten Frederick Forsyth i boken «The Biafra war». I det arbeidet ble han også en slags uoffisiell talsmann. Også andre reportere dro til Biafra, som vår egen Erik Bye.
Men så skjedde det noe med de vestlige journalistenes dekning av konflikten i Nigeria. Den flatet ut, kontekst forsvant, det ble en historie om nødhjelp og sultende barn. Det typiske bildet av Biafra var ikke lenger en kjempende utbryterrepublikk, men unger med mangelsykdommen kwashiorkor, som gir utstående mager. Så typisk for dekningen av Biafra ble disse bildene at vi fortsatt kaller dette symptomet på feilernæring for «Biafra-mage».
Biaframagene har hjemsøkt dekningen av konflikter i Afrika siden, de har dukket opp i flere omganger i Sudan og Etiopia, de dukker opp på bilder fra Mali til Somalia. Mulig mente man at dette var det som skulle til for å skape engasjement rundt en fjern konflikt.
Etter hvert forsvant også konfliktene, og det var bare sultkatastrofene vi så. Det var nok ikke vondt ment verken å ta, eller trykke disse bildene, men i ettertid har man ofte snakket om en slags «compassionfatigue» en trøtthet i å synes synd på folk.
Da forsvinner menneskeligheten hos de som er avfotografert, de er ikke lenger mennesker som oss, de bare er der. Den ofte menneskeskapte sulten (gjennom krig) de er utsatt for, blir en slags naturkatastrofe. I stedet for å skape engasjement vekker denne typen dekning apati.
Da jeg selv satt på en utenriksdesk og etter hvert ble redaktør for et magasin om forhold i Asia, Afrika og Latin-Amerika la jeg ofte bilder av sultende barn til side. Misforstå meg ikke, det er viktig å ta disse bildene, både av de som sulter, og også de som blir drept.
Og noen ganger skal vi også bruke dem. Men det krever en del av hvordan vi formidler dette. Krig burde være dramatisk nok i seg sjøl, ofrenes historier sterke nok, til at vi skal behøve å «spisse» for at saken skal fly litt ekstra. I verste fall fratar vi dem vi omtaler menneskeverdet.
Ukraina er ikke Nigeria, eller Etiopia. Men barn i alle de tre landene fortjener at vi behandler dem med respekt. I tillegg kan det godt være at vi klarer å holde på publikum lenger om vi fortsetter å være saklig og nyansert i vår dekning. Ikke nødvendigvis balansert, men sannferdig.
For det er ikke en motsetning mellom saklighet og det å nå ut til folk. Tvert imot. En dekning av en krig eller katastrofe som utelukkende spiller på følelser, kan ha den effekten at publikum mister interessen. Ved å frata krigsofrene menneskeverdet, mister vi også noe av vårt eget.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
