Det ligger i journalistens samfunnsoppdrag å være kritisk, men det er ikke det samme som å være negativ

Koronapandemiens første uker ga mediene et spontant kræsjkurs i konstruktiv journalistikk. Alt blir bra, skrev barna på regnbuetegninger i vinduene. Og innimellom smittetall og grafer banet krisen også vei for løsningsorienterte nyhetsvinklinger: Hvilke medisiner kan fungere mot covid-19? Hvordan utvikle en vaksine på rekordtid? Hva kan vi selv gjøre for å motvirke smitte?

Kan ta lærdom

Pandemien har vært en katalysator for økt oppslutning om tradisjonelle medier. Dette er ikke uvanlig i krisetider. Undersøkelser på tampen av fjoråret viste høy tillit til norske mediers korona-dekning, og internasjonalt mente 60 prosent av de spurte at mediene gjennom våren 2020 gjorde en god jobb i å få folk til å forstå krisen og hva de selv kunne gjøre med situasjonen.

Her i Norge økte halvparten av oss mediebruken vår under den første delen av pandemien. Og da trengte vi slike saker. Nyheter om at noen jobbet for å finne løsninger, bidro til å gi oss håp. Selv om unntakstilstanden vi lever under har blitt en slags hverdag, og de vante politiske- og sosiale konfliktene for lengst er tilbake også i spaltene, kan vi ha noe å lære av hvordan krisen som rammet oss alle akutt, tvang frem en løsningsorientert journalistikk.

Hva om vi kunne tenke nytt når det gjelder dekningen av andre temaer, andre kriser?

Se på klimakrisen. Utfordringen med global oppvarming er alvorlig. Og nyhetsdekningen er gjerne tilsvarende dyster; vi kutter for lite i utslippene. Selv 1.5 graders-målet synes utenfor rekkevidde. Men bidrar et slikt fokus til at vi gjør bedre valg i hverdagen? Får det politikere til å ta større grep, næringslivet til å legge om, og jordbruket til å omstille seg? Om du tenker at verdens undergang er nær, bruker du neppe dine siste dager på å kildesortere, endre kosthold og skrote bilen. Det er vel ikke uten grunn at det å leve skamløst også omtales som å leve hver dag som om det var den siste. Mangler vi troen på at tiltakene vi setter inn faktisk kan gjøre en forskjell, blir innsatsen i beste fall halvhjertet. Og resultatet sier seg selv: Vi klarer det ikke.

Nyhetskriterier på hodet

Av nyhetskriteriene (VISAK) har vesentlighet gjerne blitt trukket frem som det viktigste, fordi det knytter seg til vårt oppdrag om å fortelle om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Siden jeg som fersk nyhetskonsument brettet ut Aftenposten i fullformat over frokostbordet på 90-tallet har vi sett store endringer i journalistikken. Papirmediene er marginalisert. Alle artikler kan få krigstyper. Alt er breaking news. Og nyhetskriteriene snus ofte på hodet. Både små og store saker defineres utfra sitt potensiale til å belyse – og forsterke – konflikt og sensasjon. For min del kom realitetsorienteringen da jeg i studietiden ble red. ass. i Akersgata. Vokabularet mitt måtte justeres. Sjokk og vantro beskrev ikke bare hva jeg måtte få inn i tittelen, men også hva jeg tenkte da jeg gikk hjem fra jobb den første uken.

Etter dette har jeg mange ganger hatt byline på saker som gir kollegaklapp på skulderen, men en litt dårlig smak i munnen. Både fokus og metodikk i clickbait-tidsalderen kan føles fjernt fra det som en gang fikk oss til å velge dette yrket; ønsket om å gjøre en nyttig innsats for samfunnet, fortelle historier som får folk til å reflektere, lære noe nytt, og ta veloverveide avgjørelser, fra matbutikken til valgurnene.

Konstruktiv, men ikke ukritisk

Tidligere sjefredaktør i Danmarks Radio (DR), Ulrik Haagerup, var blant de første som introduserte begrepet konstruktiv journalistikk. Han opprettet i 2017 Constructive Institute, som arbeider med å styrke demokratiet gjennom en endring av den globale nyhetskulturen bort fra systematisk overeksponering av negative saker, og mot en løsningsorientert nyhetsdekning. Enkelte norske redaksjoner har prøvd seg på konstruktiv journalistikk, men det ses fortsatt på som en nisje. Hvorfor? Jeg mistenker at mange ikke har satt seg inn i hva det er.

Haagerups utgangspunkt var at han var oppgitt over måten DR jobbet på, og ville bort fra det ensidige fokuset på negative nyheter. – Vi trenger ikke slutte å skrive om ulykken på motorveien, har han uttalt til Journalisten.dk, men vi kan være med på å reise en debatt om hvordan vi kan unngå at flere blir drept på motorveien. Vi skal selvsagt ikke slutte å skrive om klimakrisen heller, for det er ikke nødvendigvis journalisters oppgave å gjøre folk gladere. Men vi kan gjøre dem kloke på virkeligheten, som Haagerup taler for, og spørre; hva gjør vi med dette? Vi ser på veien videre, istedenfor veien vi har gått.

Det ligger i journalistens samfunnsoppdrag å være kritisk, men det er ikke det samme som å være negativ. Vi må i større grad snakke om hvordan problemer kan løses og kritikkverdige forhold endres.

Mindre avmakt hos publikum

Spesielt i krisetider er det gode grunner til å rette søkelyset på gode løsninger. Se på klimadebatten igjen – kan vi ikke løsrive oss fra oppfatningen om at ett syn på klimaspørsmålene alltid må «balanseres» med det motsatte? Intervju med en klimaforkjemper? Få inn en skeptiker. Økobonde? Sett henne opp mot en konvensjonell. Vegetarentusiast? Ring Matprat. Kjøttprodusent? Finn en veganer.

Riktignok gir en slik metodikk journalisten selv ryggen fri, men leseren kan bli sittende igjen mer forvirret enn før. Prinsippet om samtidig imøtegåelse etter Vær Varsom-plakaten er ment for sterke angrep. Ikke sterke meninger i seg selv. Når debatten polariseres og poengene nøytraliserer hverandre, risikerer vi å miste både det store bildet og de små nyansene. Konfliktene fortsetter. Aller taper.

Forskning tyder på at folk føler mindre avmakt, og blir mer positivt innstilt til sine medmennesker etter å ha lest en konstruktiv nyhet. De får også økt lyst til å bidra med noe positivt i lokalsamfunnet, skrev Ida Alvsen i Aftenposten Innsikt 3/2020. Hun har skrevet masteroppgave om nettopp konstruktiv journalistikk. Forklaringen er enkel; konstruktive nyhetssaker viser at det finnes håp og folk som jobber med løsninger; det er også fremgang i verden.

Hvem tjener på fryktskapende nyheter?

Får vi derimot servert en strøm av nyheter om hvor dårlig det står til i verden, og vi føler at det ikke lenger er noen vits i å forsøke å gjøre noe med det, blir veien kortere til apati og nummenhet, ifølge Alvsen.

Studier peker på frykt og angst som årsaker til at folk velger bort de tradisjonelle nyhetsmediene.

Det kan følgelig bli en kortvarig glede for mediehusene å skaffe seg inntekter på negative vinklinger og destruktive saker, når de langsiktige konsekvensene er at folk velger mediene bort. Vi bør også tenke gjennom hvem som politisk tjener mest på stoff som får folk til å ta valg basert på sinne, angst og frykt fremfor fornuft. Løper vi ærend for de som tjener på sinnepolitikk, blir ikke slagside mot negative nyheter bare som å tisse i buksa for å holde seg varm. Når folk søker seg til ikke-redaktørstyrte nettsider, eller bruker Facebook-veggen som eneste kilde til oppdatering om tingenes tilstand, da er veien også kortere til konspirasjonsteorier og ekstremisme.

Både vaktbikkje og førerhund

Kritikere fremholder at konstruktiv journalistikk er ensbetydende med gladsaker. Det er en misforståelse. Konstruktiv journalistikk dreier seg mer om journalistens mind set, og mindre om hvilken sak en har på blokka. Andre sier de ikke har ressurser til å ansette egne journalister eller etablere nye flater for denne type stoff. Misforståelse igjen! Det handler om å benytte seg av nysgjerrigheten til folka du allerede har.

Også i Ren Mat-redaksjonen har vi forsøkt å tilnærme oss konstruktiv journalistikk ikke mest gjennom hvilke temaer vi løfter frem, men gjennom måten vi angriper dem på. Vi mener det ikke trenger å være konflikt mellom det å ville lage saker som tikker boksene for god eller undersøkende journalistikk, og det å ha gode løsninger som vannmerke på presseblokken.

Selv om det ligger i samfunnsoppdraget å være vaktbikkje, så går det an å være førerhund mot nye ideer og bedre svar samtidig.

Koronatiden har vist oss hvor viktig god journalistikk er for å innse rekkevidden av utfordringene verden står overfor. Mer konstruktiv journalistikk kan både bidra til økt engasjement, og styrke journalistikkens rolle i demokratiet.

Alt blir ikke bra. Men vi må jobbe for at det blir bedre. Fremtiden er grunnleggende usikker. Men i det ligger det også håp.