Norske medier bør si nei til hvitelisting på Facebook

Kulturminister Anette Trettebergstuen har signalisert at Norge skal bli mer aktiv i oppfølgingen av internasjonale prosesser for å regulere de store nettplattformene. Det er på høy tid, og noen av tiltakene kulturministeren trekker fram, som krav om åpenhet rundt algoritmer, er også av det gode.

Forslaget Norge via EFTA har vært med å stille til EUs Digital Services Act, er derimot mer tvilsomt. Her tar Norge, Island og Liechtenstein til orde for å pålegge de store nettplattformene å hviteliste innhold fra redaktørstyrte medier, et tiltak også Schibsted har tatt til orde for.

Ny rapport fra MBL: – Færre bruker Facebook som nyhetskilde

Særlig to problemer trekkes fram som begrunnelse for forslaget: spredning av destruktiv feilinformasjon og sensur av legitimt innhold.

Begge disse er reelle problemer, men hvitelisting er mer egnet til å skape en eksklusiv gruppe som skal være skjermet fra problemene, heller enn å løse dem.

Norske medier og medieorganisasjoner bør takke nei til en slik særbehandling, og heller bidra til å finne løsninger for alle brukere på sosiale medier.

Dårlig middel mot desinformasjon

På Norsk redaktørforenings høstmøte viste kulturministeren til Facebook-varsleren Frances Haugen, men en av høstens avsløringer om Facebook illustrerer nettopp problemet med forslaget. Wall Street Journals sak om Facebooks VIP-lister viste at hvitelisting har vært en ingrediens i å skape det samme problemet det nå etter sigende skal løse. Når politikere, kjendiser og innflytelsesrike aktører har fått fritak fra reglene som gjelder vanlige folk, har det også gitt fritt leide til desinformasjon.

Journalister og faktasjekkere har allerede advart mot at en lignende dynamikk vil gjøre seg gjeldende hvis det blir innført hvitelisting av redaktørstyrte medier.

I tillegg er det også slik at tradisjonelle medier gjør feil, og da bidrar det neppe til å styrke tilliten om vi skal være skjermet fra regler og konsekvenser som alle andre må forholde seg til.

Det å basere beslutninger om sensur på hvem det er som poster heller enn å vurdere innholdet, bryter dessuten fundamentalt med ytringsfrihetens prinsipper. At plattformene allerede gjør dette, er ille nok. At politikere vil pålegge dem å fortsette, er verre.

VIP-status løser ikke sensurproblemet

Grepet med hvitelister fremstår heller ikke som noen god løsning på problemet med sensur av legitimt innhold. Kjernen i problemet er at Facebook og andre sosiale medier har en sensurprosess som er så ugjennomtrengelig at det stiller Kafka i skammekroken. Her er det ikke bare mediene som rammes, og mediene er heller ikke blant dem som har mest å frykte.

Et talende eksempel er Holocaustsenteret, som ble utestengt fra Facebook i fem dager i mars i år uten forklaring. Det var for øvrig ikke første gang at Facebook sensurerte et senter dedikert til kunnskapsformidling om Holocaust. Tolv av HL-senterets medarbeidere ble også utestengt, og henvendelser direkte til Facebook ble ikke besvart. Først etter et innlegg i VG, fikk HL-senteret kontoen sin tilbake.

Facebook kan ikke gjemme seg lenger

Forklaringen Facebook ga i ettertid er interessant. Det ble først antatt at utestengelsen var automatisert, men det viste seg at det var en moderator som hadde tatt beslutningen. Facebook ville ikke svare på spørsmål om hvor moderatoren var basert, men det fremstår åpenbart at vedkommende ikke kan ha hatt inngående kunnskap om norsk språk og samfunnsdebatt, eller nok tid til å vurdere saken skikkelig.

Både Facebook og Twitter har lenge operert slik at prioriterte brukere og organisasjoner har hatt eksklusiv tilgang til kjappere og bedre klagebehandling. I HL-senterets tilfelle ble feilen rettet opp, men feilen for Facebooks del var ikke selve utestengelsen eller mangelen på svar de første fem dagene. Feilen var at Facebook feilvurderte HL-senterets hevd på VIP-status.

Det trengs mennesker

Etter forrige vinters fadese er HL-senteret blitt verifisert, men problemet de opplevde består fortsatt for det store flertallet av Facebooks brukere.

Organisasjoner, virksomheter og personer som opplever sensur eller utestengelse, kan ikke forvente seg noen forklaring eller reell klagebehandling. Samtidig er plattformene blitt såpass sentrale – ikke bare for det sosiale, men også for det økonomiske og profesjonelle livet – at en utestengelse kan være svært dramatisk for dem det gjelder.

Så langt har kombinasjonen av algoritmer, hvitelister, svartelister og brukerrapportering blitt en enkel løsning fordi innholdsmengden er så enorm. Men alle disse løsningene bringer også med seg nye problemer: Algoritmene er fortsatt for dumme, hvitelistede folk poster også feilinformasjon og brukerrapportering kan misbrukes for politiske formål.

For å løse disse problemene, trengs det en reell klageadgang bemannet av mennesker som forstår språket og den samfunnsmessige konteksten i det som flagges.

De tekniske løsningene vil også fortsatt trenges. En form for mild hvitelisting kan for eksempel tjene som sikkerhetsventil slik at brukere som er spesielt utsatte for politisk motivert masserapportering eller algoritmisk flagging får en reell vurdering før de blir sensurert. Men de tekniske verktøyene bør ikke brukes til å bygge inn et permanent skille mellom brukere på sosiale medier, og politikerne våre må i hvert fall ikke pålegge plattformene dette.

Redaktørstyrte medier bør verken ha en suveren rett til å slippe unna med feil, eller en eksklusiv vei rundt urettmessig sensur. Innhold som er lovlig når Aftenposten legger det ut, må også være lovlig for Ola nordmann å legge ut. Som forvaltere av den offentlige samtalen kan vi ikke trekke opp stigen etter oss og anse problemene på sosiale medier som løst. Skal problemene løses, må de løses for alle. Da må reglene være like, implementeringen konsekvent og klageadgangen reell for alle brukere.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.