Å forberede journalist­studenter på krig

«Noen her som er blitt voldtatt og snakker engelsk?»

Tittelen på memoarene til utenrikskorrespondenten Edward Samuel Behr, som var aktiv på 1950- og 60-tallet, refererer til en bisarr og ufølsom tilnærming til en ufølsom britisk TV-reporter som Behr overhørte da han møtte belgiske nybyggere som var på flukt fra kongolesiske soldater i 1964.

Sitatet har vært en leksjon for både journalistikkstudenter så vel som oss som har dekket krig, konflikter og katastrofer. Slik gjør vi ikke journalistikk.

Nå, mer enn 50 år etter at boken ble utgitt, er hvordan vi dekker krig og konflikter igjen ytterst viktig å debattere og utvikle. Dette er grunnen til at jeg tok Ukraina inn i klasserommet mitt med andreårs bachelorstudenter i journalistikk tidligere i år og fikk dem til å dekke krigen selv ved å snakke med kilder som befinner seg i Ukraina.

I mer enn ti år har Høyskolen Kristiania hatt et dedikert kurs som dekker internasjonal journalistikk, internasjonal politikk og internasjonale relasjoner, utviklet av min nære kollega og studieleder, Lars Richard Bache, og meg selv.

Flere av våre studenter har dekket krig og konflikt i sine bacheloroppgaver. Slik som konflikter i Libanon, de palestinske områdene og situasjonen i Ukraina hvert år siden Russland annekterte Krim i 2014. På den tiden jobbet jeg som talsperson for Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Midtøsten, og dette oppdraget ga også innsikt i konflikten som eskalerte i Ukraina, fordi konflikten jo blir global når den handler om en stormakt som er involvert, altså Russland.

Kristianias studenter har selvsagt nytt godt av to forelesere med mye erfaring og kunnskap når det gjelder europeisk historie og journalistikk og kommunikasjon i krig og konflikter.

Etter de første leksjonene i å håndtere stress, sikkerhetsopplæring, faktasjekk gjennom åpne kilder med hjelp av OSINT-metoden og innlegg fra Aftenpostens Henning Carr Ekroll, og ikke minst innføring i internasjonal humanitær rett, folkerett og krigens regler (som jo Røde Kors har mandat til å overvåke gjennom Genèvekonvensjonen), ba jeg elevene mine om å ta initiativ til dialog med minst én person i Ukraina før eksamen to måneder senere.

Faktasjekken og treningen i nødvendige undersøkelser gjorde det også klart at studentene måtte jobbe godt med hvem de valgte som intervjuobjekter, deres bakgrunn, og informasjon de delte, inkludert det visuelle gjennom bilder og så videre.

Voldtektssitatet fra Edward Samuel Behrs bok representerer en ekstrem krigsjournalistikk. Den andre ble, i all ærlighet, uttalt av noen få studenter: «Vi kan ikke forstyrre dem. De er i krig». Ingen av disse to ytterpunktene representerer godt journalistisk arbeid eller praksis. Den første delen av eksamenen vår handlet om å finne den rette balansen mellom de to.

NRK tar selvkritikk etter Ukraina-intervjuer

Ved å ta sikte på å utvikle etikk og kildenettverk i en krigssituasjon, brakte denne eksamen en ny generasjon journalister grundig inn i en situasjon Norge eller Europa ikke har vært i på en generasjon; en krig på vårt eget kontinent.

Eksamen understreket både viktigheten av å informere seg selv, men også om å informere andre. «Hvis ingen rapporterer om det, er det som om det ikke skjedde», har mange journalister sagt. En av dem er Anna Politkovskaya, en russisk journalist for den uavhengige avisen Novaja Gazeta som dekket Tsjetsjenia i årevis. Politkovskaya ble drept i Moskva i 2006. Marie Colvin fra The Sunday Times var en annen. Hun ble drept i Homs i Syria i 2012 etter at hun gikk inn da alle journalistene hadde dratt. Og det var også det de siste journalistene som måtte forlate Mariupol hadde i tankene da de måtte forlate den krigsherjede byen som de siste journalistene i felten tidligere i år.

«Ting kan bare bli bedre hvis folk vet om det.» og «Det er ikke en nyhet før en journalist har publisert noe om det» … Jeg har hørt disse setningen mange ganger når jeg har jobbet som journalist så vel som humanitær arbeider over hele verden i flere år. Med dette som bakgrunn tok over førti studenter denne eksamen.

Studentene kunne velge journalistisk sjanger selv. Et flertall av dem valgte å skrive et portrett, men noen hadde også lengre videosamtaler med intervjuobjektene sine og gjorde dette om til gripende featurereportasjer. Noen samlet inn bilder over tid og undersøkte visse hendelser og angrep. Noen elever fikk lytte til sterke telefonsamtaler mellom folk i Ukraina og familie eller venner i Norge eller andre land i Europa.

Alle studentene lyktes i å lage et intervju med noen i Ukraina:

• Halvparten av studentene fant intervjuobjekter på sosiale medier, oftest Instagram og Twitter samt Telegram ved hjelp av hashtags relatert til Ukraina. Noen av dem var journalister eller profiler på sosiale medier, men flertallet var mer vanlige ungdommer, soldater og helsearbeidere, som en ambulansearbeider i Mariupol under noen av de verste dagene i denne byen. Det var et viktig læringspunkt for akkurat denne studenten at det til og med var mulig å ha dialog med en i denne situasjonen da det var umulig å evakuere Mariupol.
• Noen elever fant intervjuobjekter i sitt personlige nettverk, gjennom venner og familiemedlemmer.
• Noen studenter fant sine intervjuobjekter blant ukrainske og internasjonale journalister og fotografer.

Bli med på innsiden av studentenes egne «PFU-møter»: – Glad det ikke er jeg som skal bestemme

I sine refleksjoner etter eksamenshistoriene ble studentene våre bedt om å utdype medieetikk og læringsutbytte. Hver eneste en skrev at det var en krevende eksamen, men at erfaringen var verdifull:

• De følte seg tryggere og hadde mer selvtillit når det kom til å kontakte folk.
• De lærte viktige intervjuferdigheter av å styre en samtale med mennesker i krig.
• De følte seg tryggere på å verifisere fakta.
• De følte relevansen av etiske retningslinjer mens de jobbet, inkludert den norske Vær varsom-plakaten, og de var i stand til å ta modne operasjonelle og strategiske beslutninger etter dette. Som for eksempel press og propaganda under intervjuer, og å navigere i sensitive tema, velge sitater fra mennesker i krise og bilder som egner seg for publisering.

Mange av studentene har opplevd takknemlighet fra intervjuobjektene for å engasjere seg i deres situasjon. Og ikke minst så har de vist at de kan finne informasjon og historier som ikke er publisert i noen norske medier eller europeiske medier.

Resultatene av eksamen er også talende for studentenes engasjement og ferdighetene som er utviklet. Mer enn halvparten av elevene besto med utmerkelse, altså B eller bedre med karakterene A-F. Mange av våre studenter har også fortsatt å dekke krigen i Ukraina i regionale eller nasjonale medier når de har jobbet for disse som praktikanter eller vikarer i sommer.

Her er en av eksamenssakene som også ble publisert i Dagbladet.

MENINGER:

Kunstig intelligens kan trenge hjelp fra presseetikken

Jeg mener vi ville ha mislyktes som en journalistikkutdanning hvis vi ikke forberedte studentene våre på å dekke krig. Vi må forberede studentene på vår virkelighet i verden nå, og sammen med andre kollegaer må vi fortsette å utvikle utdanningen vår praktisk og teoretisk i semestrene som kommer.

Jeg utfordrer også de andre journalistikkstudiene i landet til å dele hva de gjør for å forberede sine studenter. Sammen kan vi sikre fremtidige journalister og journalistisk dekning.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.