Det hender jeg forundres over hvem om innkalles til å kommentere ulike saker

Du hører redaktørene og kommentatorene i sending etter sending på radio og fjernsyn. Vi – for jeg er fortsatt en del av kommentariatet – ytrer oss om det meste, både mer og oftere enn andre. Innfallsvinklene er ulike. Kravene til standard er forskjellige fra redaksjon til redaksjon.

Kommenteringa vokser

Antallet kommentatorer har vokst i norsk presse de siste årene, mens mange redaksjoner har færre medarbeidere som jobber med nyheter, reportasje og aktualiteter enn før. Helgebilagene har forsvunnet i mange aviser, og det lages færre gjennomarbeidde reportasjer hvor journalistene har fått både tid og reisepenger for å skrive om ulike tema.

MENINGER:

Hvordan unngå en ny Baneheia-skandale?

Idrett og kulturliv dekkes heller ikke i samme grad som før. Noe av dette har naturlige forklaringer fordi sosiale medier har tatt over mye av nyhetsformidlingen, spesielt fra lokale idretts- og kulturarrangement. Fram til internettets og de sosiale medienes tid hadde avisene nesten monopol på denne rapporteringa. Det er borte i dag.

Redaksjoner over en viss størrelse meiner de må ha ansatte som jevnt og trutt kommenterer alt fra bymåser, strømpriser, monarkiet, grunnrentebeskatning, lønnsforhandlinger og Putins krig i Ukraina.

Avstand uten saklig distanse

Kommentering har blitt heltidsjobb for mange. Før var det forbeholdt redaktører, mens andre kommentarer gjerne blei skrevet av journalister med ulike dekningsområder som fagfelt. Næringslivsjournalister skreiv kommentarer om næringsliv, helsejournalister kommenterte helsefeltet, fiskerijournalister skreiv om fiskerier osv.

Journalister med spesialområder flagget sjelden meninger i kommentarene sine, men pekte gjerne på paradokser og manglende logikk der det var aktuelt.

Finnmark-redaktører ut mot sykehus og politi

Dagens faste kommentatorer skriver og snakker om «alt». Mange tar klare standpunkt eller støtter bestemte politiske meninger, mens noen redaktører og kommentatorer tar avstand fra andre. Det finnes tastatur hvor personkarakteristikkene sitter løst, for ikke å snakke om hvordan enkelte kommentatorer karakteriserer folk som bor andre steder enn dem selv. Det er ikke alltid slik at avstand skaper saklig distanse, snarere tvert imot.

Verbale svingslag er vanlig hos noen. Den 24. februar kom det enda en variant av høyre hook, og den brukes. Den som våger å peke på at det finnes flere årsaker til økte strømpriser enn krigen i Ukraina, risikerer å få stempel som Putin-venn.

Nåde den som forsøker å bringe nyanser inn i debatten om hvordan norske myndigheter og norsk næringsliv skal håndtere det særdeles vanskelige forholdet Norge har fått til nabolandet Russland etter at Putin beordret invasjon i Ukraina. Det faller ikke i god jord hos enkelte kommentatorer, uten at det bidrar til vekstvilkårene for den opplyste samtalen.

Flere redaktører og kommentatorer har måttet bite i seg mangt et skriftstykke om både Birgitte Tengs- og Baneheia-sakene. Noen har til og med bedt om unnskyldning for skråsikkerheten sin før, under og etter rettssakene. Da er det litt pussig at skråsikkerheten fortsatt lever videre i andre saker.

For mye sendetid?

Kommentatorene dukker stadig vekk opp i radio- og fjernsynsprogram for å si bevingede ord om politiske debatter. Noen holder den nødvendige kjølige distansen til sakene som kommenteres. Dermed forklarer de det som skjer på en måte som gjør at lyttere og seere faktisk blir informert. Da er det mulig å forstå sakene bedre – det være seg om politikk, kriminalsaker, økonomi, helsevesenet eller noe annet.

MENINGER:

Ja til sponsing av mer journalistikk

Andre ganger innkalles det kommentatorer som ikke bidrar med annet enn store ord, små kunnskaper, enkle forklaringer på hvordan verden ser ut – og et klart budskap om at alle andre tar feil.

Det hender jeg forundres over hvem om innkalles til å kommentere ulike saker. Jeg har jobbet ganske mye med fiskerier og fiskeripolitikk i omtrent 35 år. I vinter har fiskeripolitikken, spesielt den internasjonale delen av den, blitt et hett tema på grunn av Putins krigføring i Ukraina.

Plutselig er mange av kommentatorene med klippekort til ulike sendinger blitt eksperter på fiskerier også. Det er ikke alltid de treffer like godt. Nylig snakket en redaktør om «fisketrålere» i et radioprogram. Det kan tyde på at selv de grunnleggende kunnskapene mangler. En tråler er per definisjon et fiskefartøy. Det er lite sannsynlig at en «ekspertkommentator» på samferdselspolitikk ville blitt tatt seriøst om vedkommende snakket om «kjørebiler».

Innimellom lurer jeg på om det er for mye sendetid på radio og fjernsyn som skal fylles. Da er det lett å ty til det faste klientellet.

Mangfold er bra

Universitetene og andre forskningsinstitusjoner har i stor grad abdisert som bidragsytere i samfunnsdebatten. Rett nok er det noen ildsjeler som deltar ganske aktivt, og noen fagområder har mange som stiller kunnskapen sin til disposisjon for allmuen.

KOMMENTAR:

Når journalistenes vennskap blir et problem

Historikere og jurister er blant dem vi oftest hører og ser, og under krigen har forskere fra Forsvarets høgskole stilt i uniform og forklart oss krigens forløp. Dessverre gir det mer prestisje blant forskere å publisere artikler i tidsskrifter med en håndfull lesere enn å formidle kunnskapen til offentligheten.

Kommentatorer og redaktører leverer sjelden noe mer enn ulike synspunkt fra sitt ståsted. Få – om noen – har oppdatert formell kunnskap om det vi blir invitert til å snakke om. Det beste med å innkalle redaktører og kommentatorer, er at man kan få synspunkter fra ulike deler av landet.

Da bør man også tilkalle flere enn «The usual suspects» til mikrofonene for å dra nytte av kompetansen som sitter andre steder enn i de store byene. Mangfold er som regel bra for samfunnsdebatten.

Representerer ingen

I gamle dager blei mange av leserbrevene i Aftenpostens aftenutgave signert med «på vegne av flere». Noen kommentatorer og redaktører presenteres som en slags talsmenn for byene eller landsdelen hvor mediehuset deres ligger. Da er det verdt å huske at kommentarene som regel merkes med at de står for skribentens regning – slik som for eksempel den du leser nå.

Gunnar Sætra slutter som redaktør - dette skal han gjøre nå

Verken redaktører eller kommentatorer er valgt av noen, en redaktør i Bergen er ikke byens stemme, men en stemme i byen. Kommentatorer i Oslo har sitt ståsted der, men de representerer ikke oslofolk. Det er også verdt å merke seg at det er like langt fra Tromsø til Kirkenes som fra Ålesund til Kristiansand. Ville man innkalt en redaktør i Sunnmørsposten til å kommentere det politiske kaoset i Kristiansand?

Undertegnede har i snart tre år hatt privilegiet det er å få skrive kommentarer. Dette er den siste fra min hånd i Sør-Varanger Avis. Jeg har hatt Pasvikveien og Kirkenes som utsiktspunkt, men jeg representerer på ingen måte andre enn meg selv. Jeg har altså skrevet på vegne av ingen.

———————————————-

Denne kommentaren ble først publisert hos Sør-Varanger Avis, og er gjengitt med tillatelse.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.