Den sterke stormen av negative følelser som møtte NRKs miniserie «Ingen elsker Bamsegutt», tvang NRK til å beklage det kritikerne oppfattet som presseetiske overtramp, og til å avpublisere miniserien.
Reporter Tore Strømøy ble også utsatt for voldsom kritikk. 28. februar 2024 felte Pressens Faglige Utvalg NRK på flere punkter.
Etter min oppfatning hadde den betingede sedelighetsdommen Bamsegutt fikk for 32 år siden ingen relevans for den situasjonen NRK ønsket å dokumentere.
Dessuten mener jeg generalsekretærens bruk av initiativretten, er imot formålet med initiativretten.
Manglende kompetanse?
Vi må kunne forvente at NRK har betydelig presseetisk kompetanse, noe det er grunn til å etterlyse i denne saken. Med noen justeringer – i tråd med kjente presseetiske retningslinjer – hadde miniserien vært på trygg grunn. Det gjelder omtalen av Bamsegutts sønn og reporter Tore Strømøys dobbeltrolle.
Isteden satte NRK-ledelsen sin egen reporter sjakk matt og kastet Bamsegutt under bussen gang på gang.
Debatten som fulgte etter publiseringen av «Ingen elsker Bamsegutt», rammet ikke bare NRK, men ble en ytterligere belastning for Bamsegutt.
Da kritikken kom, gikk kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen vekk fra NRKs opprinnelige presseetiske beslutning og beklaget publiseringen gjentatte ganger.
Både Debatten 21. november 2023 og kringkastingssjefens gjentatte beklagelser, satte et kraftig søkelys på den 32 år gamle dommen, som NRK ikke publiserte fordi statskanalen mente den ikke hadde relevans for omtalen av Bamsegutts situasjon på Filippinene.
Det er imidlertid langt fra opplagt – som kritikerne og PFU hevder – at mediene skal publisere en 32 år gammel dom. Det presseetiske utgangspunktet er at pressen skal være ytterst varsomme med å publisere dommer som er sonet.
Det finnes ikke et fasitsvar på ethvert presseetiske spørsmål. Vær varsom-plakaten og PFUs uttalelser er dessuten retningsgivende normer som redaktøren fritt kan fravike. Men vi må kunne forlange at redaktøren er i stand til å forklare og forsvare sine valg, ikke rømme fra dem så fort kritikken kommer.
En sterk historisk tradisjon
Vær Varsom plakaten punkt 1.5 fastslår at «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre».
Dette er den sterkeste etiske fordringen i presseetikken, og det er en lang journalistisk tradisjon å løfte fram mennesker i vanskelige livssituasjoner i offentligheten.
PFU har til og med flere ganger uttalt at man må akseptere subjektive og unyanserte beskrivelser av hvordan enkeltmennesker opplever møte med behandlerapparatet, fordi beskrivelsene er viktig informasjon til myndighetene.
For journalisten er det utfordrende å gå inn i enkeltmenneskers vanskelige livssituasjon. Journalisten er verken sosialarbeider, advokat eller sjelesørger. Journalisten jakter på informasjon som skal publiseres for offentligheten, og som kan innebære en utlevering av den eller dem som omtales.
Når kilden opplever journalisten som en lyttende person og sitt siste håp, kan kilden komme til å utlevere seg mer enn nødvendig.
Pressen er selvfølgelig en viktig samfunnsaktør gjennom sitt journalistiske arbeid. Et engasjement for å gi enkeltmennesker en bedre livssituasjon, er både en ønskelig og legitim kraft i journalistikken.
Men i denne situasjonen er det lett for journalisten å pådra seg forpliktelser og dobbeltroller som ikke er forenelig med Vær varsom-plakaten punkt 2.2, andre setning, som sier at journalister skal «Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet».
Når troverdighet er bunnlinjen i all journalistikk, kan ikke journalister ha dobbeltroller. Taper du tillit, taper du alt. Det er en læresetning som er like gammel som presseetikken selv.
Ingen formell part
At Tore Strømøy hjalp kona til Bamsegutt med å fylle ut et søknadsskjema om oppholdstillatelse, gjør verken Strømøy eller NRK til «en formell part i en sak hos UDI», slik PFU uttaler.
Spørsmålet er imidlertid om Tore Strømøy likevel påtok seg en uakseptabel dobbeltrolle i journalistisk forstand?
Dagbladets sjefredaktør Frode Hansen, som representerer redaktørene i PFU, har en dissens i saken der han «under tvil» uttaler at NRK ikke har brutt god presseskikk fordi «NRK hadde et tydelig ståsted og var transparent om delaktigheten i prosessen». Frode Hansen viser til punkt 2.3 i Vær varsom-plakaten som sier at det skal vises «åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet».
Etter min oppfatning kan ikke redaksjoner og journalister krysse grensen fra å være observatør og rapportør til å påta seg roller og forpliktelser som gjør at publikum kan komme til må tvile på journalistens og redaksjonens uavhengighet.
Det finnes verken nøytrale mennesker eller journalister, selv om mange journalister tror de er både nøytrale og upåvirkelige.
Den journalistiske metodikken krever imidlertid at all rapportering og publisering skal skje uten påvirkning av sympatier og antipatier. Journalister gjør det utelukkende i «spaltene». Formuleringen i Vær varsom-plakaten punkt 2.3 kan derfor ikke anvendes til å forsvare dobbeltroller bare man flagger dem for offentligheten.
NRKs ledelsen vet at Tore Strømøy er en engasjert journalist, som har gitt seerne mange sterke fjernsynsopplevelser. Men Strømøy har også skapt debatt med sine programmer.
Derfor burde NRKs ledelse unngått en situasjon der reporteren ble angrepet for dobbeltroller med det resultat at en viktig reportasje forliste.
Et glemselens slør
I en rettsstat skal det trekkes et glemselens slør over tidligere dommer i straffesaker. En tidligere straffedømt som har sonet sin straff, skal kunne gå videre i livet som en fri person uten å bli konfrontert med en sonet dom.
Vær varsom-plakaten sier ikke noe om hvordan mediene skal forholde seg til dommer som er sonet og oppgjort, men normen er at pressen bare omtaler tidligere dommer hvis dommen i seg selv er avgjørende for å forklare et forhold av offentlig interesse. Uansett kreves det stor varsomhet av hensyn til alle involverte parter. Hvis den gamle dommen verken hadde noen betydning for Bamsegutts livssituasjon på Filippinene, eller var et poeng i bekymringsmeldingen fra barnevernet, er det vanskelig å se nødvendigheten av å trekke fram dommen.
PFU uttaler like fullt at det å ikke omtale dommen var «en feil presseetisk beslutning». Begrunnelsen er at «journalistikk skal være sannhetssøkende» og «skal forsøke å gi publikum et så riktig bilde av historien som mulig».
Etter som «Dokumentarserien forsøkte å fortelle mannens livshistorie, og hvordan han kunne havne i så vanskelig situasjon», var dommen relevant, ifølge PFU.
Dessuten mener PFU at «Opplysningen var nødvendig for å nyansere historien som ble formidlet om mannen.»
PFUs uttalelse må bety at PFU mener den betingede dommen Bamsegutt fikk da han var i slutten av 20-årene, måtte publiseres for å gi et sannferdig og nyansert bilde av Bamsegutts livssituasjon som 60-åring.
Muligens kan dette også forstås slik at en person som er dømt for overgrep mot barn, må akseptere å bli konfrontert med dommen gjennom hele livet.
Jeg har også møtt kritikk mot NRK og Tore Strømøy for at NRK har gitt Bamsegutt – med sin bakgrunn – så stor plass i NRK til å beklage sin nød.
Historien om initiativretten
Da initiativretten i 1992 ble overført fra Pressens Faglige Utvalg til Norsk Presseforbunds generalsekretær, ble det både vedtatt at initiativretten skulle brukes i saker av prinsipiell betydning og når klageren selv ikke kan forventes selv å kunne klage.
Det er ingen tvil om at Initiativretten først og fremst skulle være en håndsrekning til mennesker som ikke var i stand til å klage på omtalen av seg selv.
Norsk Presseforbunds generalsekretær Elin Floberghagen klaget ikke på vegne av Bamsegutt, men fordi hun tilsynelatende fant NRKs reportasje presseetisk problematisk. Både debatten i PFU og den påfølgende uttalelsen, kan vanskelig sies å ivareta Bamsegutts interesser.
I stedet var det den svake part som NRK ville hjelpe til et bedre liv, som ble gjenstand for stor negativ oppmerksomhet.
At en reportasje får stor oppmerksomhet og skaper stor debatt, er ikke ensbetydende med at saken reiser spørsmål av prinsipiell betydning. Initiativretten skal heller ikke utløses fordi generalsekretæren ønsker at PFU skal være synlig i debatten, eller fordi den skal brukes for å straffe en redaksjon.
Bamsegutt lot seg og familien eksponere i NRK fordi han oppfattet Tore Strømøy som sitt siste håp. Det endte med at Bamsegutt, ektefellen og sønnen er blitt gjort til gjenstand for en offentlig debatt, som stadig pågår.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
