Ja, påstanden er skarp. Den er kanskje til og med tabloid.
Men etter om lag 20 år som journalist, hvor integritet og etterrettelighet har stått i høysetet, samt en stadig fokus på å ikke bli mikrofonstativ for de som vil «pushe» en agenda, står jeg for den meninga. Hvorfor skal jeg prøve å forklare i dette innlegget.
Da pandemien slo inn over oss i mars 2020, ble vi kastet inn i en ny verden. En verden fylt med frykt for de vi er glade i, frykt for livet vi lever og frykt for oss selv.
Og medias rolle tidlig i pandemien har vært viktig. Jeg var selv på «frontlinja» i min jobb da pandemien slo til. Jeg var frontvakt halve døgnet og dermed hadde jeg et stort ansvar. Vi måtte gi folket informasjonen de sultet etter, samtidig som vi forsøkte å være balanserte. Vi skulle ikke være med å spre frykt, var mantraet vi hadde i bakhodet. Noen ganger lyktes vi, andre ikke.
Spol frem til i dag, og vi har etter mitt syn en helt annen verden enn for 1,5 år siden.
Mye har skjedd for å endre verden, ikke kun pandemien. To tilleggsfaktorer mener jeg spiller inn:
- Hendelsene i Washington D.C 6. januar, hvor amerikanere stormet Capitol-bygningen førte til at Donald Trump ble utestengt fra Twitter og andre sosiale medier. Det samme har skjedd med utallige andre. Folk som Twitter og Facebook mener har farlige meninger, blir utestengt.
- Nettrollene har fått et nytt navn. Karens, social justice-warriors og lignende. De sitter klare ved tastaturet for å angripe alt de mener er en krenkelse, et overtramp – egentlig alt som er utenfor sfæren for «politisk korrekt».
Disse to faktorene mener jeg har ført til at media er blitt redde for meninger og å bli assosiert med meningsbærere som har synspunkt utenfor det som er politisk korrekt.
Ta Trump, for eksempel. Jo, jeg mener fyren har vist tydelige signaler på å være forstyrret. Og tweetene hans var ikke en president verdig. Når det er sagt, dukker den gamle floskelen opp hos meg: «Jeg er ikke enig i det du sier, men skal kjempe til døden for at du skal få lov å si det.»
Dette mener jeg er viktig, også med tanke på Trump og andre meningsbærere som har blitt utestengt fra å ytre sin mening på sosiale medier. For problemet mitt med disse utestengelsene er at store, gigantiske, multimilliard-selskaper skal få bestemme hva som er rett og galt. Hva som er rett for noen å si. Rett for noen å skrive. De er dommer, jury og bøddel når det kommer til ytringsfrihet. Det synes jeg, mildt sagt, er problematisk – og noe som bør få større fokus fremover. Det er imidlertid en for stor diskusjon å ta i dette innlegget.
Jeg nevner det dog, for det er også problematisk for det setter en presedens. Det forteller andre at det å sensurere er greit. At om du har en mening som er utenfor normen, som kan anses som farlig – av enkelte – så kan, ja til og med skal, den meningen slettes. Den skal aldri se dagens lys.
Når den ikke-politiske korrekte meningen en sjelden gang slipper gjennom algoritmer og filter, så sitter «karens» klare. Om noen har en mening som faller utenfor sfæren «politisk korrekt», så hugger de til. Dette lever de for. Du finner de på Twitter, Facebook og selvsagt i kommentarfeltene. Dette er de nye nettrolla. Dette er ikke lenger gamle, gretne menn som lirer av seg usakligheter. Karens angriper alt som ikke er politisk korrekt. Og de er blodtørstige, og er mange. De gir seg ikke før de har senket byttet sitt.
Media mener jeg har blitt påvirket av disse to faktorene. De har sett at sterke meninger kan bli sensurert bort av Twitter og Facebook. Da kan også redaktørens rolle være slik. De kan også velge vekk meninger som blir bedømt som farlige.
Jeg mener også at redaktørene i Norge, og andre land, påvirkes av disse «karens». For når en som avis eller lignende tråkker over grensa, enten det er å publisere et innlegg som menes som utenfor normen, eller lar noen med ei mening som ikke er politisk korrekt uttale seg i sin avis, så er de der. De roper, og de roper høyt. Så høyt at redaktørene og avishusene ikke har annet valg enn å føye seg. Jeg er redd opplevelsen fører til at de vegrer seg og tar hensyn til disse nye nettrollene neste gang de skal publisere et innlegg eller finne intervjuobjekter.
«Charter-Svein»
Eksempler på dette finnes. Se bare protestene rundt munnbind, hvor «Charter Svein» ble frontfiguren.
Han hadde sterke meninger, meninger som var utenfor det politiske korrekte. Han mente at lockdowns, munnbind og vaksinepass var totalitære virkemidler som gikk for langt. Han ble dratt frem av media, og latterliggjort på sosiale medier. Det er på mange måter hans egen feil, da det er vanskelig å ta han seriøst. Men hvorfor det store fokuset på han? Frontinga av han i den saken, førte til at poenget druknet.
Min respekt for Debatten på NRK ble også falmet, da samme Svein var den som skulle fronte saken. Motstanderne i debatten var eksperter som mente det motsatte av Svein og bevegelsen han var en del av.
Hvor var ekspertene som kunne støttet «Charter-Sveins» synspunkt?
For covid-effektiviteten til maskebruk er omdiskutert. Under pandemien er dette blitt forsket mye på, og det finnes rapporter som støtter både de som mener maskebruk er essensielt for å hindre spredning, mens andre rapporter sier det fortsatt er usikkert om det har stor effekt. Effektiviteten av maskebruk ute, er også omdiskutert. Hvor var spørsmålene rundt dette når demonstrasjonene gikk i Oslo. Hvorfor slo avisene opp Charter Svein, istedenfor å finne andre som kanskje kunne blitt tatt mer seriøst? Burde denne Svein blitt beskyttet mot seg selv? Jeg mener i alle fall at debatten og fokuset på saken ikke ble balansert i det hele tatt. Og der bør media generelt ta selvkritikk også, for jeg så ingen som tok tak i saken slik jeg beskriver over.
Det som skjedde var at dette synet på pandemien, viruset, på tiltakene, faktisk ble latterliggjort. Debatten ble «kvelt» i fødselen ved at meningsbæreren var en TV-klovn. Karens vant. De trengte ikke si så mye. For Charter Svein klarte å senke sitte eget skip, sin egen mening, helt på egenhånd.
Fake News
Jeg nevnte Donald Trump tidligere i innlegget. Han har jo angrepet media i en årrekke. «The fake media». Men hvorfor spille ballen så enkelt opp til smash for han?
Når man behandler andre meninger enn det politiske korrekte slik anti-maske, anti lockdown ble, så bygger man virkelig opp under det virkelighetsbildet. For ved å kvele alle meninger som differensierer fra det myndighetene, det FHI og WHO sier, så bygger en også opp under inntrykket at media er partiske. De blir med det et mikrofonstativ for de samme myndighetene.
Spol så frem til i dag. Og vi er, etter mange eksperters utsagn kommet over i en ny fase av pandemien.
Senest denne uken presiserte Folkehelseinstituttet det Verdens Helseorganisasjon tidligere har sagt, nemlig at fokus på antall smittede i denne fasen blir feil. Likevel har norske medier slått opp med store typer rekordsmitten som har slått til i det siste.
Faktum er at fokuset, nå som nær 90 prosent av den voksne befolkningen er vaksinert, bør være på antall innlagte, antall på intensiv, antall i respirator og antall døde som resultat av covid.
Jeg håper mandagens presisering fra FHI fører til at media i Norge endrer sin måte å dekke pandemien på. Fokus på antall smittede fører til unødvendig frykt blant befolkningen. Det har vi hatt mer enn nok av.
Fokuset på antall smittede nå, kan sett utenfra, som kyniske forsøk på å skape engasjement og klikk.
En mediebransje som stadig får beskyldninger mot seg om å være partisk, bør også bli flinkere til å stille de kritiske spørsmålene, også når det kommer til pandemien.
Diskusjon må være lov
Forrige uke deltok jeg i en diskusjon på Facebook-gruppe bestående av journalister om medias dekning. Her spurte en journalist hvorfor ikke media var kritiske til at samfunnet ikke ble satt i ny lockdown med bakgrunn i høye smittetall. Jeg påpekte at kritikken heller burde gått på hvorfor ikke myndighetene hadde fulgt andre land, og sagt at vi nå går over i en fase hvor vi behandler viruset som influensa.
For det mener jeg vi nå bør. Ja, vi bør beskytte voksne og barn som er i faresonen, men vi bør også beskytte den psykiske helsen til resten av befolkningen. Vi har aldri stengt ned samfunnet for vanlig influensa eller omgangssyke, noe flere eksperter mener er mer farlig enn covid for barn og unge.
Det kan hende jeg tar feil i mye av det jeg påstår her, men jeg savner i alle fall at media tar tak i de spørsmålene, og tør å stille de. For debattklimaet i 2021 post pandemi, er blitt et ekstremt ensidig.
Du skal ikke vike fra det politisk korrekte. Om så kommer «karens» og tar deg. Om du er en profilert person kommer så media og tar deg. Og så er du stemplet som antivaksine, ikke-medmenneske og generelt et dårlig menneske.
Å velge en mening i 2021 har blitt litt som valg av fotballag. Du tar et standpunkt og så er det meninga di til du dør. Uansett hva andre mener, hvilke fakta som blir forelagt deg, så forblir meninga di det for resten av livet. Og de med andre meninger, spotter og håner du ved enhver anledning.
Et slikt samfunn vil jeg ikke leve i.
Så dere i media: Tenk over dette. Se om dere kan gjøre noe for å være mer åpen og belyse flere sider av ethvert tema.
Du som privatperson: Vær åpen for at du ikke sitter på fasiten. Diskuter, og ta imot andre sin mening og tilegn deg kunnskap fra flere, uavhengige kilder. Ikke vær redd for å innrømme du kan ta feil. For meninger er ikke som fotballag. De er ikke som Bristol City, nede i divisjonssystemet i England, hvor fansen likevel synger «Bristol City, they’re by far the greatest team the world has ever seen.».
Så diskuter og vær åpen. Gjennom diskusjon kommer vi oss videre som samfunn. Ved å kvele den går vi heller i retning av et totalitært samfunn. Dit vil ikke jeg. Det håper jeg ikke du vil heller.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
