Historien er så absurd at den ikke skulle kunne være sann. Men slik var det altså:
Det var en gang at undertegnede holdt på å etablere seg som en slags frilansjournalist i Oslo. Etter tre redaktørtitler på fem år, et par omorganiseringer, og altfor mange meningsløse timer i Citrix og Agresso, hadde jeg lurt meg selv til å tro at jeg skulle flytte til hovedstaden for å ta livet litt mer med ro.
Det kunne ikke vare.
Men jeg fant oppdrag. Særlig for lokalaviser i nord og vest. Via tilfeldigheter ramlet jeg innom bransjenettstedet iLaks og avtalte 50 prosent jobb for Aslak Berge.
Dette var og er fortsatt Norges mest lønnsomme mediebedrift. Det var nå så.
Jeg var mer imponert over hvor enkelt det plutselig var å lage avis. Wordpress. Overskrifter. Notiser. Intervjuer. Peis på.
Slik kan det bli avis.
Dette måtte jeg bare gjøre selv.
OG SLIK BLE det avis.
Business caset var idiotisk. Det var enkelt. Og muligens derfor også genialt. Ideen var altså først og fremst å lage avis. Men om hva?
Hva kan jeg?
Egentlig ingenting. Kanskje noe om medier og journalistikk.
Hva er jeg god til?
Jobbe hardt, skrive mange saker og treffende overskrifter.
Finnes det marked for en nettavis til her?
Nei, egentlig ikke. Men vi får lage plassen!
Hvordan da?
Journalisten er et sovende og traurig menighetsblad. Det skjer jo ingenting der. Kampanje er et servilt hallelujablad for den litt merkelige delen av bransjen. Her må det finnes rom for noen som publiserer mer enn én sak før lunsj og en sak etter. Og tør å skrive saker som faktisk provoserer denne selvgode og tidvis hyklerske bransjen.
Og hva skal du leve av?
Nei, si det. Men hvis jeg selger tre stillingsannonser for 5000 kroner hver i uka, blir det ca. 60.000 i måneden. Det burde gå an.
DET GIKK AN. Så langt litt for mye nostalgi. Det er kanskje lov på tiårsdagen til denne mediebloggen, som mange kalte det i starten.
Og som disse senere skulle merke: Ingenting er bedre enn å være en undervurdert konkurrent. Det er langt verre å være den som undervurderer.
Tre stillingsannonser for 5000 kroner i uka er blitt til rundt 20 millioner kroner i året. Historien om Medier24 er full av milepæler for hvordan og hvorfor mediebloggen kom dit. Den lista blir for lang.
Det kan for eksempel ha noen fordeler å ansette noen som ligner litt på deg selv, som ansatt nummer to.
Men også noen ulemper. Heldigvis lignet ikke de to neste så mye. Rasende dyktige var de også.
Det har vært gjort mange kloke teknologiske valg de siste ti årene. Og sikkert like mange dumme.
Selvsagt er det også noen elementer av flaks. Eller timing. Facebooks algoritmer anno 2014 var helt andre enn 2024. Det hadde neppe vært mulig å lykkes i like stor grad nå.
Men størst av alt, som det står i skriften, er likevel disse tre ordene:
Nyheter, nyheter, nyheter.
SIST, MEN IKKE minst: Det var mildt sagt relativt flaks at han ansatt nummer to også sto klar til å ta over den dagen undertegnede fant ut at han skulle hoppe av skuta i fart. I stor fart.
Eller rettere sagt; han måtte bli klar.
– Æ e itj en sånn som skriv kommentara, sa Erik en sommerdag i 2018. To dager senere hadde han skrevet tre av dem.
Senere har det vært en sann svir å følge både kommentarene, posisjonen og ikke minst nyhetsdekningen. Fra Bar Vulkan-saken i 2018 til redaktørplakattrøbbel i Amedia, for å nevne noen av mange.
Men kanskje disse to som særlig viktige. Fordi de gikk rett i kjernen av journalistikken. Og fordi de gikk rett på de to største og viktigste mediekonsernene i Norge.
DETTE HAR ERIK og stadig flere dyktige kolleger gjort – samtidig som de har vokst, satset, bygget nettsteder, utfordret, tapt litt og vunnet mest. Gjennom korona, inflasjon og stadig nye mediekriser.
Den reisen er intet mindre enn imponerende. Og det er all grunn til å ønske en stor gratulerer med dagen, når mediebloggen i dag fyller ti år.
DE TI NESTE blir kanskje enda mer spennende. Eller, hvem vet hvordan verden ser ut om ti år. Og om vi i det hele tatt har nettaviser da.
Men om jeg skal komme med noen ønsker og gode ord på vei inn i det som snart er tenårene, så er det kanskje nettopp det spørsmålet: Om det er på tide med et lite ungdomsopprør.
Enda flere harde nyheter.
Flere sinte redaktører og fornærmede konsernsjefer.
Kanskje til og med noen flere nyheter av den folkelige og humoristiske sorten.
Det begynner tross alt å bli lenge siden vi leste om da TV 2 publiserte BDSM-bilder fra Pride i forbindelse med en litt uheldig dummytekst om språknekt i kanalen.
SÅ BURSDAGSKORTET KOMMER tydeligvis ikke med gaver, men noen heller litt uvanlige ønsker:
Mer lakk. Mer lær. Og fortsett å slå hardt med pisken!
For ordens skyld: Gard Lehne Borch Michalsen forlot Medier24 i 2018.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
