Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund, og Hege Fagerheim, styreleder i forbundet, forteller om hvordan PFU tenker.
Foto: Kent Olsen / Torill Henriksen / Endre Simonsen
MENINGER:
PFU og det etiske skjønnet
«PFU har fått myndighet til å tolke Vær Varsom-plakaten på vegne av de redaktørstyrte mediene. Noen konklusjoner medfører debatt og uenighet. Det bør ikke føre til at vi lager en bruksanvisning på hvordan VVP skal forstås», skriver Elin Floberghagen og Hege Fagerheim.
PFU behandlet i august en identifiserings-klage mot TV 2, fra den overgrepssiktede tidligere kommunelegen. Klagen gikk ut på at TV 2 identifiserte mannen med navn og bilde. PFU konkluderte, under tvil, med at TV 2 brøt god presseskikk på VVP 4.7.
I etterkant av PFU-møtet har flere kritisert konklusjonen, fra litt ulike vinkler;
TV 2 er kritiske. Det samme er redaktørene Lars Helle og Gard Steiro.
Norsk Redaktørforenings sekretariat har kritisert PFU for å stå i fare for å gjøre redaktørrommet for trangt.
Riktig nivå
Mens Vegard Venli utfordrer styret i NP til å utvikle klarere metodiske prinsipper for tolkning av Vær Varsom-plakaten.
Venli etterlyser svar fra NP-styret, og det skal han selvsagt få.
Reaksjonene på PFUs fellelse, inkludert Venlis innspill, var tema for diskusjon i vårt styremøte 29. september – NPs første styremøte siden den aktuelle fellelsen.
Styret er opptatt av at PFU er gitt mandat til å vurdere klager mot mediene uten annen instruks enn de til enhver tid gjeldende vedtekter.
PFU-vedtektene slår fast at utvalget «legger Vær Varsom-plakaten til grunn for sine etiske vurderinger». Det er etter vår mening riktig nivå, fordi vi er opptatt av at det både i redaksjonene og i PFU må være godt rom for etiske vurderinger, ut fra de konkrete sakene som vurderes.
I tillegg vil alltid sekretariatet se hen til tidligere avgjørelser når de vurderer nye klager.
Sluttet med veiledere
Tidligere var det slik at NP/PFU kom med etikk-veiledere eller prinsipputtalelser.
Det gjør vi ikke lenger, fordi det kan bidra til at det blir lagt et ekstra lag oppå VVP, og dermed at rommet for redaksjonenes/redaktørenes etiske skjønn blir redusert.
Hadde NP-styret satt opp strammere kriterier som utvalget måtte legge til grunn i sin behandling, er vi redde for at autonomien til PFU blir svekket.
På samme måte som pressen skal være fri og uavhengig, er også pressens eget klageorgan det. Det både pressen og PFU har felles, er det etiske regelverket som ligger til grunn for alt arbeid, både i redaksjonene og i utvalget.
Og på samme måte som redaksjoner hver dag gjør ulike vurderinger av enkelte grenseoppganger, vil også PFU gjøre det.
Det samme gjelder NP-styret: her sitter representanter med ulikt syn på den aktuelle fellelsen. Noen mener den var riktig, andre er uenige.
Det lever vi godt med, fordi vi har delegert myndigheten til å vurdere om de redaktørstyrte mediene har brutt god presseskikk til PFU. Det er en ordning vi mener fungerer slik den skal.
Normalt åpen saksbehandling
Det styret imidlertid er tydelig på, er at tilgang til utvalgets diskusjoner gir bedre forståelse for hvilke avveininger og argumenter som fører til de ulike konklusjonene. PFUs saksbehandling er normalt åpen, og alle kan følge diskusjonene digitalt.
Denne åpenheten er vi helt alene om å praktisere (alle de øvrige presseetiske selvjustisordningene i Europa har lukket klagebehandling).
I den aktuelle saken var imidlertid dørene lukket, slik de ofte er i identifiseringssaker. Presseforbundet vil vurdere om vi kan finne ordninger som åpner opp mer, men dette må gjøres uten at vi svekker klagernes posisjon.
Til slutt: Den nye PFU-basen vil forhåpentlig bidra til at klagere, redaksjoner og publikum vil få et bedre innblikk i PFU-saker som har vært til behandling.
Dermed skal det også bli enklere å finne frem til hva PFU har uttalt i tidligere, sammenlignbare saker.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
