Julemattestene er forbruker­journalistikk ribbet for moral

Like sikkert som at det blir grisete priskrig på ribbe i butikkene før jul, er det at redaksjonene flesker til med store julemattester.

Og ikke overraskende er det lavpris som blir vinklingen når VG kjører sin test av juleribbe fredag 10. desember. «Du trenger ikke betale store summer for å få god ribbe til jul. De to soleklare vinnerne av VGs store test er nemlig billig-ribber!».

Men kanskje det er VGs ribbe-journalister, og ikke First price-grisen som fortjener «slakt» denne julen?

For det er ikke bare i Odd Nordstogas sang at grisen står og hyler. Det hjelper ikke at julen er repetisjonens høytid. For i motsetningen til det årlige gjensynet med Knut Risans stemmelegging av stemoren i «Tre nøtter til Askepott» og hovmesterens snurrige grimaser når han drikker blomstervann, er det etter hvert lite å le av når de årlige julematsakene publiseres.

DEBATT:

Dette er en appell til forbrukerjournalistene

På samme måte som norske juleheftprodusenter trykker gamle Knoll & Tott-striper fra 30-tallet og slenger et «2021» på forsiden, gjenskaper VG sine ribbetester med en utdatert «billigst er best»-holdning. For prisen er og blir den viktigste faktoren når VG skriver om julemat. Det har de vist igjen og igjen.

Både priskrig og fete typer i pressen bidrar til en normalisering av lavpris som norm, og bygger opp under forbrukernes forventninger om at maten skal være billig.

Men det koster å produsere bra mat. Skal vi være sikre på at bøndene får anstendig betalt, at dyra har det bra og at vi forvalter jorda til beste for de som kommer etter oss, er det faktisk grenser for hvor lite maten kan koste.

99 prosent av norske griser holdes i innendørs driftssystemer. De har aldri sett sola. I fjøset skal grisene kunne ligge på tett gulv med strø, men i realiteten ligger mange på betonggulv med lite strø som blant annet kan føre til sår. Økologiske griser er de eneste grisene som garantert får være ute, og de skal ha større boltreplass også innendørs. De kan rote med trynet i jorda, bade i gjørme og leke med andre griser. Det er fortsatt få økologiske svineprodusenter i Norge. Men heldigvis er det flere bønder som tar i bruk praksiser fra økologisk drift, og bidrar til å sikre bedre dyrevelferd. For eksempel har vi utmerkede produsenter av frilandsgris. De får gå ute hele året og utøve sin naturlige atferd, spise matrester som ellers ville blitt kastet og har bare én dårlig dag.

De eneste som tjener på dagens praksis med volumfokus og stordriftsfordeler i landbruket er dagligvarekjedene. De får lavere utgifter til innkjøp og tjener stadig mer. Det er en påstand at salgspriser tar utgangspunkt i produksjonskostnader. Og påstander skal man som kjent ikke alltid legge så mye i.

VGs tilnærming til forbrukerrettet matjournalistikk har blitt problematisert også tidligere. Vi er flere som har henført at mediehuset gjennom VGs matbørs lærer oss at prisen er den viktigste egenskapen ved en vare. Og vi har etterspurt om ikke bærekraft snart burde være en grunnleggende parameter i forbrukerjournalistikken.

Fra VG har det vært stille.

I mangel av respons og selvransakelse kan vi sikkert gjette oss til at avisen vil fremholde at vi her snakker om blinde smakstester hvor billig pris ikke er et kriterium i utgangspunktet.

Men da vil jeg spørre; hvilke praksiser bidrar avisen til å legitimere når det likevel er prisargumentet det vinkles på?

Er det etisk forsvarlig å kjøre blindtest på juleribbe i det hele tatt?

Dette utelukker muligheten for panelet til å ta dyrevelferd med i betraktningen, og løper i kjent matbørs-stil dagligvarebransjens ærend.

Bare seks andre europeiske land bruker mindre penger på mat per innbygger enn det vi gjør i Norge (11 prosent, ifølge SSB 2019). Og norske bønder får under 15 prosent av verdiskapingen matmarkedet i Norge genererer. Størsteparten tilfaller mellomledd og salg til forbrukere.

Norske bønder fortjener å få anstendig betaling for maten de produserer. Og dyra fortjener et godt liv. Er ikke alle enige om det?

Hvorfor ender avisene da år etter år, med å være salgsplakat for den praksisen i dagligvarebransjen som i minst grad bidrar til å utvikle et matsystem vi egentlig ønsker oss?

I løpet av 2021 har vi lest gripende historier om husdyrskandaler hvor bøndene åpenhjertelig forteller om lange arbeidsdager og dårlig økonomi, og stadig dårligere sikkerhetsnett for å fange opp potensielle dyretragedier. Studier antyder at bønder har dårligere livskvalitet sammenlignet med andre yrkesgrupper og flere symptomer på angst og depresjon.

En fersk SIFO-rapport viser at halvparten av forbrukerne i en spørreundersøkelse er bekymret for velferden til de kjøttproduserende dyra.

Når skal pressen selv legge etiske vurderinger til grunn for sin dekning av forbrukerstoff som har så stor påvirkningskraft på «stemmeseddelen» folk nedlegger med varene de putter i handlevogna?

Høyre-politiker er lei av konflikten mellom TV 2 og Telenor. Ønsker handling fra kulturministeren

Norske mediehus har en lang vei å gå før de kan påberope seg noen ledertrøye i bærekraft, skriver Kampanje-redaktør Knut Kristian Hauger. I en analyse laget av konsulenthuset McKinsey fremgår det at verken TV 2, NRK, Egmont, Bonnier eller Polaris nevner noen bærekraftsmål i sine årsrapporter.

VGs eier Schibsted har faktisk en bærekraftsstrategi. Virksomheten skal blant annet bidra til å «styrke sirkulært og bærekraftig forbruk». Det er fint med vyord på toppen. Men jeg mener vi har til gode å se hvordan visjonene implementeres i journalistikken.

VG er langt fra alene om forbrukerjournalistikk som klasker i ribbeveggen når det kommer til etisk forankring. Også TV 2 og Dagbladet har kjørt tilsvarende smakstester i år. Ingen av testene har stilt minimumskriterier for dyrevelferd.

Forbrukerjournalister kan og bør utøve samfunnskritikk på lik linje med andre journalister. I det vi legger bak oss nok et år med skandaler fra den norske husdyrindustrien, fremstår det som et paradoks at vi har redaksjoner som skriver om uverdige forhold for dyra den ene dagen, og applauderer billigribba den neste.

Så her er et tips til hvordan redaksjonene, med VG i spissen, skal unngå å havne på tynn is med tynnribba neste år: Hold billigribbene utenfor smakstesten, og unngå å blinde oss forbrukere for realitetene ved å kjøre blindtest. Legg heller dyrevelferd og anstendig pris inn som kriterium.

Eller test vegisterkaker isteden. Så bidrar dere til at julematen folk putter på tallerkenen i 2022 gir litt mindre bismak.

For å spekulere i lavpris fremfor dyrevelferd er i alle fall reint griseri.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.