Ved brå død - slutt med dette, journalister

Det slår aldri feil. Skjer det en dødsulykke eller noen blir offer for annen brå død, kontakter journalister ordføreren og etterspør noen ord om sjokket som har rammet kommunens innbyggere. 

Jeg aner ikke hvem som først fant ut at det kunne være en genial idé, men nå fremstår det som ren rutine. 

For oss som har vært etterlatte ved slike dødsfall, kan det oppleves som nær meningsløst.

I januar 2014 ble min datter Sara (13) og hennes venninne Tiril (11) drept i det mediene kalte Bjørkelangen-tragedien. Når jeg nå har skrevet boken Vern alle med din sterke hånd om dødsfallene og rettsprosessen, sorg og skyld, har mange sterke inntrykk derfra på ny blitt påtrengende. 

Av det mer absurde er minnet om at media ba kommunens ordfører uttale seg om dødsfallene. Hva hadde ordføreren å tilføre i en slik sak?

Godt ment, men blir feil

Som eks-journalist, med liknende telefoner på samvittigheten ved blant annet Åsta-ulykken, forstår jeg den gode intensjonen med henvendelsen. 

Noen geografisk nær tragedien må kunne si noe meningsfylt om sjokket og sorgen. Ordføreren skal jo også representere folket. 

Jeg vil heller ikke si ett eneste vondt ord om hvordan ordfører og journalister håndterte dette i Bjørkelangen-saken. Alt var godt ment, og ingenting galt ble sagt. Likevel ble det feil, tør jeg mene.

Lokalavisen fikk tragedie i fanget: Redaktøren ble inhabil

Den første og største feilslutningen her er, antar jeg, troen på at en ordfører kjenner sine velgere. Det er ofte ikke tilfellet. Jo da, sentrale politikere kjenner en hel del mennesker i sin kommune, men kan også stå fjernt fra mange innbyggere. 

Da døden rammet oss, var både avdøde, vi etterlatte og miljøene vi var knyttet til, fremmed for ordføreren. Likevel skulle hen si noe om dette.

Så kan det innvendes at ordføreren ikke skal uttale seg om de direkte rammede, men mer generelt om stemningen i kommunen. Det er godt tenkt, men igjen blir det feil. En ordfører har sjelden hatt anledning til å hente inn noen bredere reaksjon på hendelsen før journalistene ringer. 

I stedet blir det velment(!) og klisjefylt synsing; hva annet skal en stakkars ordfører varte opp med?

Det fins alternativer

Det fins alternativer til å kontakte ordføreren. Da kan det imidlertid ikke handles på refleks. 

I stedet må journalistene bruke noen minutter på å finne ut hvilke miljøer avdøde har vært en del av, og gjerne tekste eller ringe en leder i det aktuelle miljøet. 

En idrettsleder? En miljøarbeider? En kordirigent? Lederen i borettslaget? Da ville ordene gi mening. 

Ved Saras død opplevdes det spesielt fint da media spurte Bjørkelangens sokneprest om reaksjoner, for han kjente faktisk Sara svært godt. Med ett fikk leserne servert noe mer enn pliktskyldigst avleverte floskler. 

Ære være journalistene som tok seg bryet med å løse oppgaven på noe mer enn refleks.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.