Når klikk blir viktigst

Som medlem av Sentralt Ungdomsråd i Oslo og som lokal ungdomspolitiker, har jeg det siste året flere ganger vært i kontakt med journalister, fra både lokale og nasjonale medier, i forbindelse med saker som organisasjonene er opptatt av.

Ved flere anledninger har de vært mer opptatt av mine personlige erfaringer enn hva jeg mener og saken jeg fremmer på vegne av ungdomsorganisasjonene.

For drøye to måneder siden ble jeg kontaktet av en ung, ambisiøs NRK-journalist som ønsket et intervju om at Oslo bystyre skal behandle en sak foreslått av Osloungdom, der ungdommens mål er å sikre bedre håndtering av seksuell trakassering i skolen.

Jeg stilte opp i intervju som representant fra Ungdommens Bystyremøte og Sentralt Ungdomsråd;jeg representerte bydelen og byen min.

NRK Oslo og Viken svarer på kritikken her:

Vi kjenner oss ikke igjen i påstanden om at vår journalist presset på for å få henne til å dele

Da jeg snakket med journalisten sa jeg gjentatte ganger at jeg ikke ønsket å snakke om meg eller dele personlige erfaringer, men holde meg saklig og til organisasjonen jeg representerer.

Jeg opplevde at hun presset på, spurte flere ganger om jeg hadde eksempler eller erfaringer, og ikke ga seg før samtalen tok slutt. Et intervju som skulle handle om ungdommens ønske om en god plan for håndtering av seksuell trakassering, ble fort snudd til en jakt på en tragisk offersak.

Prinsippsaken om at ungdom fra hele hovedstaden etterspør et oppgjør med seksuell trakassering på skolen var altså ikke interessant nok. Det lange intervjuet med meg resulterte i en kort kommentar i en annen sak der to andre unge jenter sto fram med dype, personlige fortellinger om seksuell trakassering.

Det er problematisk dersom prinsippsaker drukner fordi mediene er opptatte av å jakte klikk. Ønsker vi oss et media der nyhetssaker må være kamuflert som en tårevåt fortelling for å komme på trykk?

I tillegg sliter jeg med å anerkjenne en slik fremgangsmåte som god journalistikk. Det er skammelig at en journalist får ungdomsrepresentanter som meg til føle seg presset til å dele personlige og sårbare historier, istedenfor å la oss dele vår mening om saker som angår oss.

Jeg fikk vondt i magen av å lese noen av de argumentene Dagbladet presenterer til sitt forsvar

Kort tid senere sendte jeg et leserinnlegg om fritt skolevalg til hovedstadens største lokalavis. Svaret jeg fikk kom som et sjokk: (Dette er) «et fint innlegg som er veldig relevant i den offentlige debatten! Jeg lurer likevel på om du har du lyst til å skrive litt mer personlig? (…) Jo mer personlig teksten er, jo bedre leses innlegget». Her også ble budskapet mitt forsøkt vridd om.

Teksten handlet på ingen måte om meg som privatperson. Jeg skrev den som tillitsvalgt i Oslo Unge Venstre, og den handlet om vår skolepolitikk. Dermed er mine personlige erfaringer totalt irrelevant. Denne saken handler ikke om meg, svarte jeg.

Journalister etterspør personlige historier, fordi det sikrer dem flere lesere. Dermed ønsker de ikke lenger å skrive om prinsippsaker, uten at saken kan festes til et ansikt med en tragisk historie.

Vanligvis takker jeg nei til å dele personlige erfaringer når jeg skal presentere en sak til media, men her representerer jeg kun meg selv. Dermed vil jeg stille spørsmål ved deler av dagens journalistikk.

Jeg hadde forventet mer fra store mediehus - og kanskje spesielt fra NRK som tross alt er skattefinansiert.

Jaget etter tragiske sensasjonsfortellinger kan ikke bli viktigere enn å gi ungdom mulighet til å ytre sine meninger. For hvis ikke seriøse mediehus kan ta ungdom seriøst uten å lage en clickbait- og offersak, hvem kan da?

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.