Kjære debattansvarlig. Takk for at du redder liv

Hvorfor velger NRK å ikke publisere anonyme innlegg i det hele tatt? I sin orientering til sine lesere avviser Norges allmenkringkaster innlegg uten fullt navn, og åpner heller ikke for muligheten. Det gjør imidlertid Dagbladet, VG og Aftenposten.

De siste månedene har Aftenposten publisert flere svært sterke anonyme leserinnlegg.

Anonyme foreldre

5. februar publiserer avisen «Et rop om hjelp» fra anonyme foreldre som skriver om manglende hjelp og oppfølging til deres 15 år gamle datter. Under tittelen «Vi skulle nesten ønske barnet vårt hadde kreft» følger to andre anonyme foreldre opp og forteller hvordan også deres tenåring står uten hjelp etter at hen ble utsatt for overgrep.

Fortellingene er svært komplekse, og må ha krevd mye arbeid fra debattredaksjonen. Aftenposten forklarer i publiseringen at de kjenner foreldrenes identitet. At de skriver anonymt av hensyn til sitt barn. I sistnevnte innlegg har også Aftenposten sett klagen på den manglende oppfølgingen av tenåringen til Statsforvalteren, og sykehuset som ble innklaget har fått tilsvarsmulighet til innlegget, men har ikke ønsket å svare på kritikken i innlegget.

Ta NRK, ikke Sophie Elise

Begge innlegg er vitnesbyrd om liv som sjeldent når politikerne og norske redaksjoner.

Årsaken til at de kan publiseres er at de er nettopp anonyme, fordi belastningen kunne vært for krevende for både barn og foreldre.

Jeg har publisert anonymt

Jeg vet litt om hvordan de har det. Jeg har også være en av de som har fått publisere anonymt i et stort riksmedium nylig.

«Dette er noe av det sterkeste jeg har lest på en god stund. Beinhard og fortvilt – og rett inn til kjernen i den viktigste og vanskeligste debatten vi har nå», skrev den debattansvarlige til meg og lot meg få være anonym av hensyn til det jeg skrev om.

Jeg mener publiseringen gjorde en forskjell. Den bidro til det jeg også mener var et høyst betimelig vitnesbyrd til noe som ellers ikke kunne blitt fortalt og delt. Den bidro til å gi innsikt i umulige forhold inn i systemer som sviktet, og innlegget skal også ha havnet på den relevante statsrådens bord i arbeidet med nye lover og retningslinjer.

Publiseringen av mitt innlegg bidro til det jeg mener handler om å redde et liv, ikke bare forhold som liv og død, men bidro til en bedring og et liv verdt å leve.

Jeg håper og tror at innleggene til de to foreldreparene også har hjulpet dem. Aftenposten skal ha ros for publiseringene, og viser også at redaksjonen har gode diskusjoner om tematikken.

Kanskje bør særlig barn få publisere anonymt

Dette er også dokumentert i svarene til en 15 år gammel jente som i desember i fjor også utfordret Aftenposten på å publisere flere anonyme innlegg etter at hun selv hadde fått innlegget sitt avvist. Årsaken til at hun ønsket å være anonym var at hun var redd. Som hun skriver:

«Redd for å bli satt i bås? Redd for å måtte forsvare meningen min resten av livet bare fordi det er det som kommer opp når navnet mitt blir søkt opp? Redd for å bli dømt? Redd for å bli utestengt? Redd for å miste de gode vennene jeg endelig har funnet? Bare fordi jeg ville dele meningen min.»

Hun forteller at hun ikke er alene om å la være å dele meninger offentlig. Å begrense anonymiteten er å skade ytringsfriheten, skriver hun og jeg er helt enig. Kanskje bør særlig barn få lov til å publisere anonymt da de er ekstra sårbare. Samtidig vil mediene bidra barns rett til å bli hørt. Noen ganger må også barn kunne sende inn innlegg uten foreldrenes samtykke. Muligens er foreldrene en del av utfordringene rundt barna. Og jeg kan ikke fri meg fra tanken om hvordan innleggene jeg har omtalt fra de to foreldreparene hadde sett ut om de var skrevet av barna det faktisk handlet om?

Bør vi ha en Vær Varsom-plakatrunde med særlig tanke på å avdekke og avhjelpe i forhold som må publiseres anonymt? Bør vi styrke ytringsmuligetene til barn? Eller har vi et godt nok regelverk. Jeg savner disse debattene fra Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Norsk Presseforbund.

Skal følge opp unge og uerfarne

I sitt ukebrev på epost til abonnentene sine nylig, løftet også sjefredaktør Trine Eilertsen i Aftenposten frem arbeidet i avisens debattredaksjon.

Under et punkt lover hun at Aftenposten skal følge spesielt opp unge og uerfarne debattanter. Ikke bare i form av hjelp med tekst, men i form av omtaler om hva det kan utløse å fronte enkelte budskap, og hva de må forberede seg på. Eilertsen understreker også at debattinnlegg kan kreve mange ekstra runder og journalistisk håndverk, som sikkert inkluderer viktige elementer som faktasjekk, begrunnelser for påstander og vurdering av tilsvarsrett og samtidig imøtegåelse.

Å forberede journalist­studenter på krig

Jeg håper også at Eilertsen vil styrke muligheten til å publisere anonymt. Aftenposten viser, blant annet med publiseringene og refleksjonene de siste månedene, at de kan vise vei i en styrket offentlighet og ytringsfrihet som med anonyme debattinnlegg i redigerte medier og med redigerte mediers kvalitetskontroll og plattform, som blant annet kan være motivert av Vær Varsom-plakatens 1.5 om å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep og forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Angrer på at jeg ikke publiserte flere

Selv angrer jeg på at jeg ikke publiserte flere anonyme leserinnlegg da jeg var ansvarlig redaktør i Akershus Amtstidende for ti år siden.

Avisen var blant de lokalavisene som mottok flest innlegg fra alle mulige mennesker, langt i fra bare politikere og lokale kjendiser, men fra et bredt spekter av innbyggere.

Avisens debattansvarlige, Kjersti Sandnæs, var også særlig årvåken på bidrag fra mennesker som sjeldent ble hørt og løftet disse øverst i bunken jeg skulle godkjenne.

Noen av disse ble publisert anonymt. De to kommunene i avisens dekningsområde hadde også store utfordringer blant barn og unge. Vi lyktes med å rekruttere unge spaltister, men kunne gjort langt mer for å bidra til flere unge stemmer på debattplass, også anonyme.

Jeg mener bestemt at det hadde hjulpet både journalistikken og politikken i de to kommunene. Jeg savner en debatt om slik debattsatsing og oppfordrer spesielt lokalavisredaktører landet rundt til å dele hva de gjør om de ser muligheter for å lykkes med ungt debattstoff.

Aftenposten har gjort det lenge med sine Si ;D-sider. VG utvikler nå sin plattform for ung debatt. Det må da altså inkludere muligheter for å være anonym.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Vet du hvordan sommer­vikaren din har det nå?