Lars West Johnsen går gjennom flere av Trygve Hegnars lederartikler.
Lars West Johnsen går gjennom flere av Trygve Hegnars lederartikler.

MENINGER:

Stalin! Kvalmt! Patetisk! Barnslig! Roper ikke redaktør Trygve Hegnar bare høyere og høyere i skogen?

«Det hender også at Hegnar i sin hybride leder- og kommentarartikkel, der han daglig opphever seg selv til det kongelige vi, avlegger oss i Dagsavisen et besøk.», skriver Lars West Johnsen om Finansavisens Trygve Hegnar.

Publisert

Dette innlegget ble først publisert hos Dagsavisen, og er gjengitt med tillatelse.

Jeg reiste meg og klappet da Trygve Hegnar fikk Oslo Redaktørforenings hederspris under årsmøtet i mars. Den 78 år gamle redaktøren har en karriere bak seg som pressemann som knapt noen kan vise til. Av med hatten og gratulerer med vel fortjent heder.

Ikke minst er det imponerende at han sprenger 70-årsgrensa for pensjon i filler og stadig finner krefter til å skrive en daglig tekst, en mening om mangt. Alle som skriver, anerkjenner den evnen. Det hender også at Hegnar i sin hybride leder- og kommentarartikkel, der han daglig opphever seg selv til det kongelige vi, avlegger oss i Dagsavisen et besøk. Sist denne uka.

«Pinlig om Bangs arv», skrev Hegnar om at Dagsavisen hadde våget å stille prinsipielle spørsmål ved at store millionbeløp går som arv til ledere for politiske partier. Vi antydet at dette handlet om hvem den tidligere bankdirektøren Thor Bang følte han skyldte mest og at dette var et uttrykk for hvilken gruppe i samfunnet enkelte partier aller mest kjemper for. Det var altså pinlig at vi mente noe annet enn redaktøren av Finansavisen, som oppsiktsvekkende nok mener at millionarv til Frp-toppsjiktet «selvfølgelig er en privatsak».

Ikke bare var det «pinlig» av Dagsavisen. Det var også «vemmelig» at vi hadde antydet at det var et klassespørsmål at eiendommer, til en antatt verdi på 27 millioner, kunne ende opp som privat påskjønnelse til Siv Jensen. Og ikke nok med det, det var også «sosialpornografi». Ja, også «vrøvl», selvsagt. Før han avslutter med sedvanlig fynd og klem i siste setning: «Dagsavisens leder var direkte kvalmende».

Hmm, har jeg ikke hørt Hegnar bruke det ordet før? Jo, mange ganger. Vi i Dagsavisen er sånn sett i godt selskap. Det siste året har Arbeiderparti-politiker Torstein Tvedt Solberg fått høre at hans vilje til å ofre egen vaksinedose var «kvalmt» under tittelen «En kvalm politiker». Redaktøren mente også at det var «litt kvalmt å høre at Munthe-Kaas har lyst til å betale formuesskatt», da Oda-gründeren kastet seg inn i debatten om formuesskatt. Og dumt og banalt, la han til. Og når noen, formentlig på venstresida, hadde hevdet at mange med kapital hadde klart seg godt gjennom koronaen, et åpenbart faktum, skrev Hegnar: «Demagogi om at det har gått «kjempebra» for de rikeste, er direkte kvalmende».

Og når vi først er inne på demagogi, Hegnar elsker diktaturene som språklige bilder. Stalin er en gjenganger i spaltene. Bare den siste, korte måneden har både han og Nord-Korea blitt brukt som argumenter. 18. mai skrev Hegnar om at næringskomiteen på Stortinget ønsket bedre kontroll med matvarekjedene. «Når snek Stalin seg inn i næringskomiteen», undret redaktøren. Og da kulturministeren 3. mai luftet tanker om en ny boklov, skrev Hegnar: «Bortsett fra Nord-Korea finnes det knapt noe lignende».

Mønsteret er ikke særlig sympatisk. 19. mai syns han næringsministeren var «barnslig» i sin iver etter å tvinge lederlønningene ned, og litt for prektig: «Er det prest Jan Christian Vestre helst vil være?». I samme artikkel får oljefondssjef Nikolai Tangen beskjed om at det han sier om lønns- og opsjonsgevinster for ledere i USA er «ganske søtt». Søtt er for øvrig et annet favorittord når redaktøren skal karakterisere meningsmotstander. 21. mai skrev han om streikefaren under tittelen «Søtt om streiketrusler».

12. mai er det Senterpartiets stortingsmann Geir Pollestad som avlegges et besøk under jordbruksforhandlingene med allitterasjonen «Pollestad er patetisk». Fristende, jeg ser den. Hegnar slår fast at det neppe er bra for Norge at Pollestad sitter i finanskomiteen. Fordi han er «helt patetisk eller sløv».

Bøndene, ja. De engasjerer Hegnar. 9. mai skriver han om deres kamp: «De snakker om å gi opp. Så gjør det, da!». En leder i Nationen som viste seg svært presis om at bøndene måtte kreve ti milliarder i oppgjøret med staten, fikk følgende dom: «Vi trodde det var en spøk og et morsomt innspill til et krevende jordbruksoppgjør, da Nationen mente at bøndene måtte kreve minst 10 milliarder i årets oppgjør. Er ikke det vilt, så vet ikke vi».

Jeg blar videre i bunken med Finansavisen for mai. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum får selvsagt sine merkelapper. De er for mange til å ta her, men nivået antydes med denne: «Vi ler med klovnen».

Finansmannen Jens Ulltveit-Moe får oppmerksomhet 10. mai for sitt engasjement i MDG. Et parti som ifølge Hegnar tapte valget fordi «partiets ledere var sure og tverre, og bilfiendtligheten fremherskende». Ulltveit-Moe skrives ut av soga med følgende farvel: «Ulltveit-Moe har vært president i både Norges Rederiforbund og NHO. MDG kan bli den siste posisjonen han får. Det går nedover».

Det går nedover, ja. Vi oppsummerer mai for redaktøren: Patetisk, barnslig, sløvt, kvalmt, vemmelig, søtt, morsomt og Stalin. Og ser fram til hva juni vil bringe.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS