Dagsavisens politiske kommentator Hege Ulstein har siden høsten 2019 hatt permisjon fra jobben, for å skrive bok om Arbeiderparti-nestor Martin Kolberg.
Nå gleder hun seg over å være tilbake, etter å ikke ha vært på trykk siden begynnelsen av mars 2020, kun et par dager før koronapandemien stengte Norge for første gang.
– Jeg synes det er veldig fint. 2021 er et valgår som jeg tror blir veldig spennende og veldig annerledes enn vi er vant til, sier Ulstein til Medier24.
Blant annet peker Ulstein på Senterpartiets store vekst de siste 18 månedene, og Arbeiderpartiets kriseoppslutning.
– Nå er det snart landsmøte-sesong også, og selv om det nok blir digitalt, er det en spennende tid i norsk politikk, sier hun.
– Det har jeg virkelig ikke sansen for
– Det er valgår i år, og i tillegg ligger koronaen som et teppe over befolkningen for tiden. På hvilken måte vil du være med å sette preg på samfunnsdebatten fremover?
– Jeg er helt enig med deg i at korona har ligget som et teppe over debatten inntil nylig. Det er viktig at vi tør å ha åpne og ærlige koronarelaterte debatter, svarer Ulstein.
Særlig mener hun det er viktig å se på tiltakene som skal begrense skadene av koronapandemien, og hvem som får støtte.
I tillegg nevner hun som hvordan man unngår at ledigheten ikke biter seg fast, og hvordan unge kan hjelpes inn på boligmarkedet.
– Det er veldig mye politikk i tiltakene, og da må vi tåle å ha ærlige politiske konfrontasjoner.
– Det har jeg virkelig ikke sansen for
Blant de tingene hun har savnet mest i løpet av tiden sin ute i permisjon, nevner kommentatoren kollegene sine, og kontakten med både lesere og kilder.
På spørsmål om hva hun har savnet minst, snur Ulstein først på spørsmålet.
– Jeg synes det har vært veldig fint og positivt å fordype seg veldig mye i et prosjekt, en tekst og en historie, i løpet av året som har gått, sier hun.
Så legger hun til:
– Det jeg har savnet absolutt minst er de polariserte metadebattene der man tillegger hverandre meninger man ikke har, og tolker hverandre i verste mening. Det har jeg virkelig ikke sansen for.
Ulstein ønsker ikke å trekke frem noen spesifikke eksempler, men er klar på at det finnes mange.
– Det mangler ikke på eksempler på det, sier hun.
– Må være tøffere i prioriteringene
Gjennom arbeidet med boken, har Ulstein studert norsk politisk journalistikk fra 1970-tallet og frem til i dag.
Hun mener at kvaliteten i journalistikken tok seg opp fra midten av 90-tallet, og at denne perioden varte i et drøyt tiår, før kvaliteten dalte igjen.
– Hvordan er så kvaliteten på den politiske journalistikken i Norge i dag?
– Det er veldig mange dyktige politiske journalister i Norge, og der er vi veldig heldige. Jeg mener likevel det merkes at man har kuttet i redaksjonene, svarer Ulstein.
– Man må være tøffere i prioriteringene, og det er mange saker man ikke får godt så mye inn i som man ønsker. Dette varierer selvsagt fra publikasjon til publikasjon.
Som et eksempel trekker hun frem dekningen av #Metoo i norsk politikk, der hun mener mange norske redaksjoner gjorde en god jobb.
– DN og VG lagde veldig mye god, gravende journalistikk om Arbeiderpartiet og Giske-saken over lang tid, men man kan spørre seg om de var like flinke på #Metoo i Høyre og Frp, der det også var veldig alvorlig.
Ulstein tror manglende ressurser kan være noe av forklaringen på at saken ikke ble dekket like nøye i alle partiene.
