Pandemien satte oss journalister i en situasjon der hastighet, nøyaktighet og tillit ble alt. Vi trengte pålitelige kilder, og forskerne ble pressens nye stjerner.
Daglig kunne vi lese, se og høre fra FHI. Vi lærte om bakterier og virus – og ble eksperter på smittevern alle mann. Men i ettertid, kan det virke som om vi i vår iver etter de nye kildene våre, ble litt for komfortable med den faglige autoriteten?
Da teorien om at covid-19 kunne ha lekket fra et laboratorium i Wuhan dukket opp, var vi flere som var raske med å avfeie den. Kanskje stolte norske redaksjoner for mye på de store internasjonale mediene, faktasjekkere og forskerne som avviste den som en konspirasjonsteori. Mange lente seg også på Natures publisering - som senere har blitt heftig diskutert.
Men nå, fire år senere, er det kanskje på tide å stille spørsmålet: Var vi for raske til å avskrive den som uholdbar?
Jeg husker godt da Minerva-journalist Aksel Fridstrøm begynte å skrive kritiske artikler om koronavirusets opphav. Samtidig husker jeg samtalene med pressefolk som ristet på hodet og kalte det konspi. Jeg angrer på at vi ikke tok tak i det ytterligere.
Nå uttaler redaktør Nils August Andresen til Medier24 at pressen har vært utrolig passive i dekningen - og kaller det en unnlatelsessynd.
Når vi ser tilbake, er det tydelig at pressen, også her i Norge, i stor grad unnlot å utfordre den etablerte konsensusen. Kanskje var vi redde for å bli sett på som useriøse eller, enda verre, som konspirasjonsteoretikere. I mars 2020 slo forskere fast at viruset ikke kunne være menneskeskapt, og jeg sitter med et inntrykk av at majoriteten av oss aksepterte det uten videre. Den norske forskeren Sigrid Bratlie fulgte samme mønster. Hun la lab-lekkasjeteorien til side – det var jo det «alle» gjorde.
Spol frem til 2024. Nå har Bratlie satt seg dypt inn i teorien – og blitt sjokkert.
– Det er nå godt dokumentert at forskerne ble overtalt av personer ovenfra i den amerikanske forvaltningen til å konkludere mot sine egne instinkter, sier Bratlie til VG.
Det som er kommet frem i ettertid, spesielt gjennom høringene i den amerikanske kongressen, viser at noen av de samme forskerne som avviste lab-lekkasjen offentlig, diskuterte muligheten for dette internt. De vurderte risikoen som reell, men valgte likevel å gå ut med en annen konklusjon. Hvis dette stemmer, står vi overfor noe som kan bli en av vår tids største skandaler, både for forskningen og for journalistikken. Akkurat som Bratlie sier til VG.
Handler dette om gruppetenkning?
Når både forskere og journalister befinner seg i et miljø hvor konsensus raskt etableres, risikerer vi at alternative teorier blir kastet til side uten å få en skikkelig vurdering. Gruppetenking gjør at vi ikke ser svakhetene ved det alle er enige om, og i stedet styrker vi hverandres overbevisning om at vi er på riktig spor.
Pandemien viste dette tydelig i måten vi håndterte lab-lekkasjeteorien på. Kan det, i både pressen og forskningsmiljøene, ha oppstått en forventning om å følge det etablerte narrativet? Kan dette også ha påvirket hvordan vi journalister valgte å formidle informasjonen?.
Dette skriver Bratlie mer om i et notat via Langsikt.
Så hvorfor grep vi ikke sjansen til å grave dypere da vi hadde muligheten? Var vi redde for å utfordre de «trygge» ekspertene? Ble vi passive tilskuere i stedet for aktive granskere? Jeg tror det.
Det er forståelig at vi i begynnelsen av pandemien ønsket å gi befolkningen trygg informasjon. Men i denne trangen til å beskytte, kan vi ha oversett en sentral del av arbeidsoppgaven vår – nemlig å være kritisk og utfordrende, uansett hvor ubehagelig det måtte være.
Nå, når den vitenskapelige diskusjonen rundt virusets opprinnelse igjen er på bordet, må vi faktisk diskutere om vi i mediene gjorde jobben vår godt nok – og ikke minst hva vi gjør neste gang noe slikt skjer.
Det som slår meg, er hvordan frykten for å bli assosiert med konspirasjonsteorier kan ha lammet vår evne til å tenke kritisk. Pressen skal være en motmakt, en som stiller spørsmål - i alle retninger. Gjorde vi det?
Det er lett å være etterpåklok, men det er vanskeligere å innrømme at man kan ha gjort feil underveis. Vi må likevel lære av dette. Vi må tørre å intervjue dem med motstridende meninger, selv om det gjør oss ukomfortable. Vi må tørre å grave i saker som er komplekse, selv om det kan gjøre oss upopulære. Og viktigst av alt: Vi må aldri la frykten for å bli stemplet som useriøse eller konspiratoriske, hindre oss i å gjøre jobben vår.
For hva er vi som journalister om vi ikke tør å stille de vanskelige spørsmålene?
Stig S. Frøland, professor emeritus ved Universitetet i Oslo, sa det godt: «Jeg tror mange nå begynner å føle at dette slett ikke var noen vanvittig konspirasjonsteori, men kanskje forklaringen på det hele.»
Gruppetenkning er et fenomen vi må være bevisste på – både i befolkningen og i pressen. Når alle rundt deg mener det samme, er det lett å la seg rive med. Under pandemien var det ikke bare vi som journalister som ble grepet av dette, men også hele samfunnet. Konsensusen ble stående uimotsagt, ikke fordi den nødvendigvis var riktig, men fordi det var den trygge veien å gå.
Rent personlig mener jeg at norsk presse har stort sett gjort en god jobb under pandemien. Men når det kommer til dekningen av lab-lekkasjeteorien, kan det se ut som vi har et forbedringspotensiale.
For i bunn og grunn er vår oppgave som journalister ikke bare å rapportere det som er kjent, men å grave frem det som er skjult.
Hvis vi ikke tør å gjøre det, hvem skal da gjøre det?
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
