Norges befolkning opplever de mest inngripende tiltak siden annen verdenskrig. Da kan myndighetene ikke sette til side prinsippet om offentlig innsyn i maktutøvelsen.
Kritisk og undersøkende journalistikk krever innsyn i handlinger og dokumenter, men under pandemien har det vært vanskelig for mange medier å få tilgang til materiale som man har rettmessig krav på. Dette fremgår tydelig av metoderapporter som er innlevert til Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP).
Denne uken kunne også NRK først rapportere om store restanser i oppføringer som mangler i Folkehelseinstituttets postlister. Arbeidet med pandemien har vært så krevende at journalføringen i mange etater er blitt nedprioritert. Forsinkelsen skyldes også at antall henvendelser til helsebyråkratiet er blitt mangedoblet det siste året.
Dette skal ikke skje. Vårt demokrati er helt avhengig av at lovreglene om offentlig innsyn praktiseres også i krisetid.
Under pandemiens gang har norske lokale og nasjonale mediehus spilt en viktig rolle. En av dem har vært å formidle nødvendig informasjon fra helsemyndigheter, kommuner og regjeringsapparat fra dag til dag på en effektiv måte. En annen viktig oppgave har vært å avdekke desinformasjon som spres i sosiale medier. Lokale og nasjonale medier har også vært en arena for ordskifte om pandemiens utvikling og virkninger på samfunnet.
Pressen ingen heiagjeng
Fra tid til annen har mediehusene blitt beskyldt for å være et rent mikrofonstativ for maktens utøvere – en heiagjeng for Bent Høie & Co. Kritisk og undersøkende journalistikk er blitt etterlyst.
Disse påstandene stemmer heldigvis dårlig med inntrykket som man får ved gjennomlesning av pressens egne metoderapporter til SKUP. Som leder av årets SKUP-jury har jeg de siste par månedene fått innsyn i over 40 nominasjoner til SKUP-prisen for fremragende kritisk og undersøkende journalistikk. Åtte av disse prosjektene handler om å avdekke kritiske sider av myndighetenes pandemihåndtering.
Faktabasert journalistikk
Corona-pandemien utløste et enormt behov for faktabasert journalistikk, noe som fikk VG til å utvikle tidenes mest brukte nettsak, Corona-oversikten. Systematisk innsamling av data til denne siden er blitt Norges offisielle oversikt over pandemiens utvikling fra dag til dag. Selv om enkelte har kritisert et for sterkt fokus på skremmende tall, er oversikten blitt til stor hjelp for alle som arbeider med å begrense pandemiens skade på samfunnet. Til nytte for både myndigheter og journalister som vil undersøke nye utviklingstrekk.
Samtidig er metoderapportene tydelige vitnesbyrd om hvor krevende det har vært å drive undersøkende journalistikk under pandemien. Mange journalister har arbeidet alene fra hjemmekontor, kildearbeidet har vært vanskelig, mulighetene for reise sterkt begrenset. Byråkratiet har hatt store problemer med å serve journalistenes krav om åpenhet og innsyn.
Likevel vil jeg konstatere at mediehusene langt på vei har ivaretatt sin samfunnsrolle på en god måte. Så la meg dvele litt ved de åtte corona-prosjektene i SKUP-bunken, hvis metoderapporter blir offentliggjort på stiftelsens hjemmeside www.skup.no:
Avdekker innreiseproblematikk
Aftenpostens nyhetsredaksjon har gjennom det siste året levert et omfattende arbeid for å belyse smitteproblematikken knyttet til innreise fra utlandet. Et høydepunkt var avsløringen av SMS-utvekslingen mellom politisk ledelse i helse- og omsorgsdepartementet og næringsorganisasjonens lobbyist, forut for åpning av grensene for importert arbeidskraft. Noen av Norges rikeste bedrifter fikk i fjor unntak fra karantenereglene for utenlandsk arbeidskraft.
Avisen bygget en egen database over flyvninger til Norge med bekreftet smitte ombord, og beskrev hvordan smittejegere var bevæpnet med penn og papir i et sviktende testregime.
Aftenposten har drevet systematisk kartlegging av myndighetenes håndtering av smitte-utviklingen og avdekket faglig uenighet bak enkelte av nedstengningsvedtakene, bl.a. når det gjelder skolen.
En million færre dokumenter
Mye av dette arbeidet handler om innsyn i offentlige handlinger. Avisen har bedt om innsyn i 1800 saksdokumenter via elinnsyn, hvor postlistene til Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og departementet skal være tilgjengelige. I metoderapporten opplyses det om en samlet vekst på 15,9 prosent i antall innsynsbegjæringer 1. halvår 2020. Men i samme periode ble det journalført en million færre dokumenter enn året før. Disse tallene avdekker en alvorlig svikt i journalføringen, som også ble bekreftet i forrige uke ved en restanse på 19000 e-poster som ikke er journalført i Folkehelseinstituttet. Dette må være på stell i et demokratisk samfunn som trenger åpen debatt om tiltak og strategier under pandemien.
Aftenposten fikk også avslag på innsyn i 280 saker som særlig handler om grunnlaget for beslutningsprosesser. Byråkratiet benyttet henvisning til «nasjonal sikkerhet» og «intern saksforberedelse» som avslagsbegrunnelser i rikt monn. Bruken av sikkerhets-aspektet for å gi avslag bør noen kanskje se nærmere på.
En flytende smittebombe
Nyheten om Hurtigruten som flytende smittebomber utløste også mye undersøkende journalistikk i flere redaksjoner. NRK Nord-Norge etablerte en egen gravegruppe, som bl.a. avdekket at smitten ombord i et av hurtigruteskipene hadde vært kjent for selskapet allerede i mars. Likevel ble ikke de ansatte ombord testet for corona.
NRK opplevde sterk motstand fra Hurtigruten i arbeidet med å avdekke kritiske forhold. Ingen ville la seg intervjue, bare skriftlig kommunikasjon ble akseptert. Dette etterlot mange ubesvarte spørsmål. Hurtigrute-selskapet søkte også innsyn i medienes innsynsbegjæringer til offentlige journaler, og klaget Tromsø kommune inn til Datatilsynet fordi kommunen hadde gitt NRK innsyn i mannskapslister.
Avslører misbruk av støtte
Dagbladet er blant de redaksjoner som har gransket misbruk av støtteordningene fra stat og kommune i pandemiens kjølvann. Det er brukt mange milliarder på krisepakker til kommuner, bedrifter og enkeltpersoner. Undersøkende journalistikk har avdekket hull i kontrollsystemene, svakheter i NAVs registre og tilløp til organisert kriminalitet.
Det har ikke vært lett for journalister å få innsyn i data som myndighetene har over bedrifter som får støtte, men det lykkes likevel å identifisere 40 selskaper i renholdsektoren som mottok lønnskompensasjon uten å være godkjente for slik drift. Konkursrammede bedrifter har også mottatt slik støtte for ansatte som ikke lenger var i virksomhet. I alt ble mer enn 100 selskaper identifisert med mulig corona-juks.
Flere redaksjoner har belyst andre forsøk på å berike seg i pandemiens kjølvann. VG beskriver i en metoderapport hvordan mangelen på smittevernutstyr ga spekulanter mulighet for å tjene millioner på kommunal nød. Smittevernutstyr uten godkjenning ble solgt til kommunene. Senere er enkelte aktører i dette spillet tiltalt for grovt bedrageri.
Risiko for bivirkninger
Dagbladet har dessuten publisert et omfattende arbeid om hva som skjedde da vaksiner ble godkjent under forrige pandemi, svineinfluensaen i 2009. Vaksinen Pandemix ble hastegodkjent og tatt i bruk uten å være testet på barn, bare på 130 voksne. Norske myndigheter vurderte ikke risiko for alvorlige bivirkninger. Senere har en rekke nordmenn fått erstatning som ofre for narkolepsi.
Avisen kunne belyse disse forholdene etter en omfattende innsynsprosess mot Folkehelseinstituttet, direktorat og departement, samt Statens Legemiddelverk. Det er interessant at norske journalister nektes slikt innsyn i dokumentasjonen til European Medicines Agency, som godkjenner medisinbruk i Norge, fordi vi ikke er fullverdig medlem av EU.
Dagbladets arbeid retter bl.a. kritisk søkelys mot bruken av forsterkende midler, såkalte hjelpestoffer, i vaksinen som også utvikles mot Covid-19.
Rammet de mest sårbare
Vær Varsom-plakaten inneholder et eget punkt om at det skal være pressens oppgave «å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.» To journalister fra VG må virkelig sies å ha levd opp til dette gjennom det granskende prosjektet «Da Norge stengte ned».
Etter mer enn 700 separate innsynsbegjæringer (bl.a. til alle landets kommuner) kunne VG avsløre ulovlig besøksforbud hos utviklingshemmede. 2430 personer var fratatt muligheten for å ha besøk i sine private hjem.
Men arbeidet avslørte også noe annet: Det gikk alt for tregt i mange kommuner med å svare på spørsmål. Mange forsøkte å hindre avisens arbeid gjennom å avslå innsyn i dokumentasjonen med ulike tvilsomme begrunnelser. Journalistene måtte levere 42 klager på innsynsavgjørelser, fem av dem ble rettet til statsforvalterne (fylkesmennene).
VG vant fram i fire av disse fem klagene, og fylkesmannen i Nordland kom med en viktig prinsipiell avklaring: Personopplysninger kan utleveres for å bringe allmennhetens rett til innsyn i offentlige dokumenter i samsvar med retten til vern av personopplysninger.
På samme måte kunne avisen avsløre at 234 av landets kommune hadde satt 1300 helsesykepleiere til smittevernarbeid. I 144 av disse kommunene var det null smittetilfeller. Hjelpetrengende barn og unge ble ofre for dette vanstyret, hvor antall bekymringsmeldinger fra skolehelsetjenesten ble halvert. Kommunenes praksis lot seg dokumentere av en kartlegging av bekymringsmeldinger i landets 223 barneverntjenester.
Medier har altså spilt en viktig rolle i å avdekke hvordan pandemien rammer noen av samfunnets mest sårbare grupper. Også hvordan tilsynsordningene ikke har fungert under pandemien.
Døden på sykehjemmene
På samme måte som VG, kartla journalister i Bergens Tidende hvordan nasjonale myndigheter evnet å beskytte våre aller mest sårbare – pasientene på sykehjem. Avisen leverte 450 innsynsbegjæringer for bl.a. å kartlegge besøksnekt på 35 sykehjem. Ansatte på sykehjem ble nedprioritert i testkøen. Beboere døde alene under pandemien.
Avisens journalister ble sterkt motarbeidet av byråkratiet. Det tok tre og en halv måned å få svar på et spørsmål om lagerstatus for smittevernutstyr. Eposter og tekstmeldinger ble ikke journalført. En kontaktliste over smittevernleger i kommunene ble holdt tilbake, begrunnet i «skadevirkninger på den sivile beredskapen».
BTs metoderapport til SKUP dokumenterer store problemer med å få innsyn og svar fra offentlige etater under pandemien. Unntaksbestemmelser i Offentlighetsloven tolkes forskjellig. Informasjon som én fylkesmann mener truer rikets sikkerhet, legges ut på nettsiden til andre fylkesmenn.
Nok en gang dokumenterer altså metoderapportene til SKUP hvordan byråkratiet søker å nedkjempe arbeidet med å skape offentlighet rundt kritiske forhold i samfunnet. Det er ganske nedslående, og reiser spørsmål som bør vurderes nærmere av en granskingskommisjon. Men akk, selv forklaringene til den regjeringsoppnevnte corona-kommisjonen er blitt hemmeligstemplet. Finnes det en undersøkende journalist som kan fikse den biffen?
Related articles
kommentar
