Min første tanke var at det virket frekt å ta kontakt med noen i krig

«I would love to hear your story if you are willing to share!»

Da jeg fikk en eksamensoppgave på Høyskolen Kristiania der jeg skulle komme i kontakt med en person som er i en pågående krig i Ukraina, tok jeg utfordringen på strak arm.

Jeg skal innrømme at min aller første tanke var at det virket frekt å ta kontakt med noen i krig, uten å virkelig forstå hva de går igjennom. Jeg som lever i trygge Norge, og helt uten krig. Hvorfor vil noen fortelle meg om sine erfaringer?

Min oppgave som journalist er å innhente informasjon som gjør at folk kan delta i samfunnsdebatten og ta bevisste valg. Derfor var, og er det viktig for meg å dele historien til den personen jeg kom i kontakt med, til resten av Norge og verden.

Det viktigste læreren min Jon Martin Larsen har lært meg er: Mennesker i krig, er folk som ønsker å fortelle verden om sin historie. Det er det viktigste budskapet jeg har lært, som jeg som journalist aldri vil glemme.

Det jeg gjorde for å komme i dialog med en person som for tiden lever i konflikt og krig, var å kontakte kilden gjennom bildeplattformen Instagram.

På Instagram søkte jeg på #Ukraine. Her la jeg raskt merke til at flere brukere delte bilder av den pågående krigen i Ukraina, og hvordan hverdagen deres så ut.

Målet mitt var å komme i kontakt med en som kan engelsk, og som var aktiv på plattformen. Jeg gjorde derfor grundig research og bekreftet underveis all informasjon som ble delt til meg personlig.

Jeg kom i kontakt med 22 år gamle TV-journalisten Olena Hryniuk. Jeg la merke til at hun hadde en del følgere, og hun var veldig engasjert i å dele innlegg om hvordan det er å bo i Ukraina akkurat nå.

Det at hun var veldig engasjert i hva som skjer i Ukraina og hadde mye på hjertet, var noe jeg så på som en fordel. Hun lærte meg mye om hvordan det tidligere har vært å bo i Ukraina, og hvordan det er nå. Olena opplyste meg om situasjonen og lærte meg om kulturen hennes, noe som viste at hun hadde mye kunnskap om krigen som har berørt hele verden.

Krigsreporterne forteller om opplevelsene fra Ukraina-krigen: – Du blir et litt annet menneske

Jeg var ekstremt forsiktig med å ikke tråkke feil, og fulgte derfor Vær-Varsom-plakaten.

Jeg fulgte punkt 3.9, som viser til særlig hensyn under arbeidsprosessen og i kontakt med kilden. Jeg tror dette er ekstremt viktig. Da jeg sendte henne en melding på Instagram, introduserte jeg meg selv og fortalte hva oppgaven jeg hadde fått på skolen gikk ut på. Hvordan jeg går i dialog med noen, er på samme måte som jeg gjør med venner av meg. Jeg er hyggelig, forståelsesfull og omsorgsfull. Jeg er meg selv, fordi det fungerer best. På den måten fikk jeg god respons og vi ble enig om å snakke videre på Telegram.

Telegram er en sky-basert direktemelding med ende-til-ende-kryptering for privat samtale. På Telegram kunne vi snakke med hverandre trygt uten at noen kunne spore samtalen vår.

Etter at vi kom i dialog på Telegram, snakket vi med hverandre i over én måned, og hver eneste dag lagde jeg en liste om hva vi snakket om dag for dag, slik at jeg fikk en god dag-for-dag oversikt.

I perioden vi var i kontakt fikk jeg personlige bilder av Olena i de ulike settingene hun har vært i, og var i. Hun kontaktet også andre venner av seg som sendte bilder til henne, som jeg fikk lov til å bruke i min artikkel. Jeg fikk bilder av henne som viste hva hun drev på med hver eneste dag, samtidig som hun fortalte meg om situasjonen hun er i, og hva hun har sett og hørt.

For å bekrefte at bildene jeg fikk tilsendt ikke var publisert tidligere, brukte jeg Google bildesøk. Det hendte at hun sendte meg bilder fra andre utenlandske medier, så jeg forsikret meg alltid om hvem som var opphaver av bildene jeg fikk tilsendt.

Da jeg begynte å skrive artikkelen min, og da Olena fortalte om vennen sin som ble drept i Butsja, lot jeg henne fortelle det, istedenfor at jeg selv slår fast: «hun mistet vennen sin Roma som kommer fra Butsja». Jeg gjorde derfor vurderinger slik at hun selv måtte stå for påstandene jeg ikke kunne verifisere. Men det jeg kunne verifisere, lenket jeg til andre medier som kunne bekrefte dette. Jeg har satt «fortelle sannheten om mennesker som blir tvunget til å overleve, gjemme seg og flykte fra krigen i Ukraina» i anførselstegn. Dette fordi det er hennes påstand om at dette er sannheten, så det må̊ henges på henne ved å bruke anførselstegn.

Påstanden om «de er løgnere». Er et eksempel på at jeg bør legge in «hevder hun» i stedet for «sier hun».

Jeg har fulgt punkt 3.3, der jeg har gjort premissene klare overfor kilden. Vi hadde derfor avtale om sitatsjekk slik at hun kunne se over og komme tilbake med innspill.

Jeg plukket først ut det jeg mente var det aller viktigste om situasjonen i Ukraina og hvordan det oppleves for henne. Men for meg var det veldig viktig å få ut det hun selv syntes var viktig. Jeg ønsket rett og slett å være en stemme for de som ikke blir hørt.

KOMMENTAR:

Det er rett å publisere bileta frå Butsja - men då må konteksten òg vere rett

Jeg er derfor veldig stolt over at etter jeg leverte eksamensoppgaven, så ble artikkelen min publisert i Dagbladet, en av Norges største aviser med 1,2 millioner daglige lesere på nett.

Det viktigste jeg har lært er å være veldig bevist på hvem som er avsender for det som blir sagt. Olena er ukrainsk og har selvfølgelig veldig ladde meninger om russere. På samme måte må̊ man tenke når man omtaler ting som kommer fra russisk side, de er veldig ladd motsatt vei igjen.

Det jeg kommer til å ta med meg videre fra intervjuet og emnet som sådan er at mennesker i krig, er mennesker som ønsker å fortelle sin historie.

Jeg og Olena har fortsatt kontakt den dag i dag, og vi oppdaterer hverandre om livene våre.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.