Arild hadde en visjon om at alle mennesker i Halden i løpet av sitt liv skulle være avbildet i HA

I helgen kom meldingen om at Arild Brunvand hadde sovnet inn natt til lørdag. Med ham er en viktig lokal medieprofil gått bort.

Arild hadde hele sitt voksne arbeidsliv i Halden Arbeiderblad. Han var ansatt som fotograf, og ble samtidig en drivkraft i arbeidet med å utvikle avisa gjennom Halden Arbeiderblads ledergruppe.

Etter militærtjeneste i Mannskapsavisa og ett år på folkehøgskole, kom han 20 år gammel til Halden i oktober 1970. Han var fersk i yrket, men hadde det likevel i ryggraden. Han kom fra en mediefamilie. Farfaren stiftet avisa Sørlandet i Kristiansand, faren, Olav, var redaktør i det som den gang het Arbeiderpartiets pressekontor og storebror Per var redaktør i Arbeiderbladet.

De fleste pressefolk har det med å flytte på seg noen ganger gjennom karrieren. Slik var det ikke med Arild.

Vi som jobbet sammen med ham registrerte aldri noen som helst trang til å ville ut. Han elsket Halden Arbeiderblad og han elsket Halden. Gjennom sin samfunnsinteresse og journalistiske nysgjerrighet opparbeidet han seg etter hvert omfattende kunnskap om både livet og menneskene i lokalsamfunnet.

Med sitt sosiale og tillitsvekkende vesen fikk han et betydelig kontaktnett av stor verdi for avisa. «Alle» kjente Arild i bla’, og han kunne prate med alle.

Som fotograf var Arild levende opptatt av bildets plass i avisreportasjen. Han var ikke blinkskudd-fotograf, men samfunnsfotograf, sa han selv. Samtidig så han at man gjennom bildet kunne utvikle nye produkter, og han var en drivende kraft bak opprettelsen av HAs bildesenter. Ikke utelukkende som et forretningsmessige element, men også som en måte å finne nye kontaktflater mellom Halden Arbeiderblad og menneskene i lokalsamfunnet.

Arild hadde en klar oppfatning om at avisa hadde en samfunnsmessig rolle i sitt nedslagsfelt. Den skulle være en møteplass og et lim i lokalsamfunnet. Selv om HA hadde en husstandsdekning som var få andre lokalaviser forunt, så han det ikke som noen selvfølge at det alltid skulle være slik. Forholdet til leserne måtte vedlikeholdes. Arild hadde en tydelig røst når redaksjonen diskuterte avisas videre utvikling i en medievirkelighet som var i endring. Slik satte han også spor etter seg i Halden Arbeiderblad. Den skulle være alles avis, og være til stede i alle miljøer. De små i samfunnet hadde også en historie som skulle fortelles. Arild hadde en visjon om at alle mennesker i Halden i løpet av sitt liv skulle være avbildet i HA minst en gang.

MINNEORD:

Vivi hadde sin egen stil. Hun lot seg ikke diktere, og gjorde det hun hadde tro på

Arild hadde kollegiale egenskaper som ikke nødvendigvis kom til syne utenfor huset, men som var viktige innad. Når det kom nye medarbeidere inn i redaksjonen, enten det var faste eller vikarer, så var han til stede for dem, var hjelpsom og bidro til at de raskt skulle føle seg hjemme.

I diskusjoner kunne han være rykende uenig med kolleger, uten at han pådro seg uvennskap av den grunn. Han har selv uttalt at å investere i vennskap er noe av det viktigste du kan gjøre i livet ditt.

Gjennom åra har tusenvis av bilder i HA hatt signaturen Arild Brunvand. Ved to anledninger har han gitt ut bøker med bilder hentet fra et rikholdig arkiv, «Hans og mennesker jeg møtte» og «Portretter». Dette er bøker som har bidratt til å dokumentere sider ved lokalsamfunnet gjennom flere tiår.

Folk opplevde Arild oftest som en sprudlende og engasjert person. Samtidig hadde han også perioder da livet ikke var så lyst. Dette valgte han å være helt åpen om, i en tid da det ikke var vanlig å prate om slikt. Dermed var han også blant de som gikk foran på det området. Han har selv kommentert den responsen han fikk på sin åpenhet på denne måten: «Jeg oppdaga at Halden er en god by å bli sjuk i».

Kunne han velge, ville han ha fortsatt sin gjerning i Halden Arbeiderblad fram til pensjonsalderen og vel så det, men det ble ikke slik. Arild opplevde å bli rammet av slag. Dette førte til at det ble vanskelig å utføre jobben, og han ble uføretrygdet. Bildene hans har likevel fortsatt å glede oss, og hans signatur er fremdeles å se i Halden Arbeiderblad.

Arild var ikke jålete på egne vegne. Tvert imot kunne han være herlig ujålete. Alle de som fikk anledning til å arbeide sammen med ham gjennom mange år vil huske en utadvendt, entusiastisk og til tider nokså distré fotograf som alltid hadde en kjapp replikk på lur og som hadde jobben som livsstil.

Han står også som et eksempel på at det faktisk går an å bli fullblods haldenser uten verken å ha blitt født eller ha trådt sine barnesko her. Både Halden Arbeiderblad og byen han jobbet i har mye å takke Arild for.

Fred over hans minne.

Bjørn Ystrøm, tidligere redaktør i Halden Arbeiderblad.

-------
Dette minneordet er også publisert i Halden Arbeiderblad, og er gjengitt med tillatelse.