- AV: HEGE ULSTEIN, politisk kommentator i Dagsavisen
Da jeg skrev min redegjørelse om hvorfor jeg ikke ønsket å delta på Svarte Nattas metoo-debatt slik premissene hadde endt opp med å bli, avsluttet jeg med: «Det som blir interessant nå, er hvorvidt det å ta et standpunkt blir møtt med respekt og forståelse – eller om det blir et ras av kritikk og støy fra en del menn (og noen kvinner) som har en tendens til å tillegge meg motiver og meninger jeg ikke har, de neste dagene»
Det skulle ta under 24 timer å få den bekymringen bekreftet.
Et innlegg fra Nordlys´ politiske redaktør Skjalg Fjellheim satte – noe overraskende for meg – tonen for en polarisert og støyende debatt som nettopp bygget på dette: Jeg blir tillagt motiver og meninger jeg ikke har, aldri har hatt eller noen gang kommer til å ha.
Diskusjoner og debatter blir alltid best når man forholder seg til det andre faktisk har sagt og ment.
De fleste seriøse kommentatorer er enige om dette. Skjalg Fjellheim er ikke blant dem. Det er jeg smertelig klar over. Det er mer overraskende og ikke minst skuffende at presumptivt oppegående presseledere opererer på samme måte.
Fjellheim skrev blant annet: «Det kan virke som Ulstein legger til grunn at de som står bak konferansen er involverte i en lyssky operasjon, som handler om å legge til rette for Giskes comeback i norsk politikk». Jeg har verken påstått eller ment dette. Synes Fjellheim det er god kommentarjournalistikk å bare gjette seg til hva andre tror og mener, og så publisere det?
Jeg kan selvfølgelig ikke vite på forhånd hvordan seansen med Giske kommer til å bli. Jeg er sikker på at ordstyrer Anki Gerhardsen kommer til å gjøre en solid og samvittighetsfull jobb og også stille kritiske spørsmål. Vi har hatt en god og oppklarende samtale, der hun ga uttrykk for at hun forstår og respekterer mine vurderinger selv om hun ikke deler dem. Det er en voksen måte å forholde seg til folk som ikke enig med deg på. Her har Fjellheim mye å lære.
Skjalg Fjellheim snakker om Vulkan-saken som en metoo-sak. Denne villfarelsen fortsetter han å publisere. Det har aldri vært påstått at videoen var et eksempel på seksuell trakassering. Det var Arbeiderpartiet som slo fast at det Trond Giske hadde holdt på med over flere år, var et brudd på retningslinjene mot seksuell trakassering. Det ble slått fast et helt år tidligere.
I den ene kommentaren jeg skrev om Giske på Vulkan, hadde jeg ett hovedpoeng: «Den pulveriserte tilliten i Giske-saken handler ikke om dansevideoen. Den handler om hva som bør og ikke bør passere i Ap». Legg merke til ordet «ikke» i første setning her.
Jeg tror virkelig ikke Svarte Natta har hatt noen «suspekte motiver», slik Fjellheim anklager meg for å hevde. Tvert imot ønsker jeg arrangørene lykke til med en viktig og innholdsrik konferanse. De har all mulig grunn ti lå være stolte av et variert og godt program. Men jeg ble invitert til en debatt på helt andre premisser enn det til slutt endte opp med. Da er jeg i min fulle rett til å takke nei uten å bli mistenkeliggjort.
Jeg synes det er synd, for det er mange aspekter ved pressedekningen rundt Metoo jeg mener det hadde vært interessant å reflektere rundt. For eksempel: Historiene om Giske hadde versert i årevis i det politiske miljøet og i pressekretser. Hvorfor begynte ingen å grave i dette tidligere? Forsømte vi oss der?
I Ulf Leirstein-saken tydet svært mye på at Siv Jensen hadde blir informert om at han sendte hardporno til mindreårige eller at hun hadde mottatt andre alvorlige bekymringsmeldinger om ham.
Hun avviste ikke at hun hadde fått denne svært alvorlige informasjonen, men hevdet at hun ikke husket det. Slapp vi den saken for fort? Burde vi ansvarliggjort Frps ledelse mer, gått Jensen hardere på klingen og dekket dette mer inngående?
Frps organisasjonsutvalg fungerte effektivt som en lynavleder for kritisk journalistikk, der man begravde sakene uten at offentligheten fikk noe innsyn i konklusjonene. Kunne vi vært mer pågående?
I Tonning Riise-saken hadde mange som kjente til historiene om ham, likevel hjulpet ham opp og fram i politikken, over lang tid. Burde vi drevet mer kritisk journalistikk på det?
Det siste året har det ikke kommet noen nye metoo-saker fra politikken. Hvorfor ikke? Tør vi ikke lenger ta tak i denne tematikken? Har folk blitt redde for å varsle når de ser hva andre varslere utsettes for?
Har vi tatt nok inn over oss at den maktskjevheten som alltid er et viktig element i denne type saker, også fortsetter å være der etter at varselet kommer? Varsleren er langt mer sårbar enn den maktpersonen det varsles mot. Han eller hun har ikke en masse kommunikasjonsrådgivere, et apparat rundt seg, gode kontakter i presse og politikk og lang medietrening.
I kildeutvalgets rapport publiseres et sitat med følgende påstand i avsnittet om Metoo og anonyme kilder: "Det er for jævlig i etterkant, da vi fikk vite at støttespillerne til Hadia Tajik gjemmer seg ved å være anonyme kilder. Denne saken viser det tydelig, det var en konflikt, en krystallklar maktkamp, og vi i pressen lot oss bruke, alle som en». Gitt at sitatet publiseres i kapittelet om metoo og viser direkte til «Giske-saken», er det lett å forstå hvilken belastning det er for varslerne at de sa fra om blir framstilt som usant eller del av et maktspill. Er det riktig å endre Vær Varsom-plakaten på dette premisset?*
Jeg var lenge i tvil om jeg skulle takke nei til Svarte natta. En viktig grunn til det, var at jeg visste at det ville komme denne type misforståelser og falske anklager. Jeg var svært usikker på om jeg skulle velge å bruke tid på enda en runde med verbal kjeppjaging fra Fjellheim og hans like. Av og til er det fristende å bare ti stille og late som ingenting. Jeg valgte likevel å stå for det jeg følte var riktig og var forberedt på reaksjonene fra Fjellheim og kompani.
Det jeg ikke var forberedt på, var at lederne for samtlige presseorganisasjoner, samt lederen for Svarte Natta-konferansen, skulle slutte seg til.
Jeg snakket med Amund Trellevik mandag kveld, rett etter at det ble kjent at jeg hadde trukket meg. Jeg opplevde at vi hadde en god samtale. Jeg sa til ham at selv om vi er saklig uenige og vurderer dette på to ulike måter, trenger vi ikke å gå med på den konflikteskaleringen og polariseringen som vi vet kan komme. Vi er begge erfarne i dette gamet og skjønner at en stor konflikt kan framstå som en bedre «sak». Men for debattklimaet sin del, kan vi velge å legge vekt på respekt og forståelse for hverandres meninger og synspunkter, selv om vi ikke deler dem. Min forståelse var at Amund var enig i dette.
De uttalelsene han har kommet med etterpå, tyder på at han av en eller annen grunn har ombestemt seg. Det er en ærlig sak, selv om jeg synes at det er trist at det er blitt slik. Det har forringet dette ordskiftet ganske betydelig, og ført oss inn i et spor der det framsettes direkte feilaktige påstander, bygget på helt gale premisser. De tre lederne i pressens egne organisasjoner, Elin Floberghagen, Hege Iren Franzen og Arne Jensen, har valgt å følge opp dette ganske ukritisk etter mitt skjønn.
Da jeg i min begrunnelse skrev om at opplegget for debatten kunne tyde på at Trond Giske har en strategi med å bruke dette i sitt puslespill for å gjenvinne makt og posisjoner, får Amund Trellevik, i likhet med Fjellheim, dette til å handle om at jeg skal ha påstått at Svarte Natta opererer i et samrøre med Giske. Det er en helt forrykt påstand som er totalt løsrevet fra det jeg faktisk har sagt.
Likevel legger Floberghagen, Jensen og Franzen dette til grunn når de skriver at «mange av dem som nå gjør sitt ytterste for å diskreditere Svarte Natta-konferansen, ved å tillegge dem motiver som nærmer seg konspirasjonsteorier». De nevner ikke navnene på dem som skal ha hevdet dette. Men jeg kan ikke fri meg for tanken om at de tre har kommet til denne konklusjonen basert på de feilaktige fremstillingene av det jeg har sagt.
Det er i tilfelle svært alvorlig hvis tre av pressens fremste representanter har en så slurvete omgang med fakta – og et så slapt kildearbeid. De kunne bare ringt meg og spurt hvis de var usikre på hva jeg mente. Da hadde jeg sluppet å oppleve at lederne for organisasjoner jeg har vært medlem av hele mitt voksne liv kommer med denne type usaklige utsagn som lett kan leses som et direkte angrep på meg. Ironien blir nesten komplett når de tre velger å avslutte et innlegg med så svak kildebruk – med et sitat fra kildeutvalgets rapport.
Vi lever i en tid der polarisering og hurtighet ofte fortrenger refleksjon og ettertenksomhet. I mange tilfeller sporer debatter av fordi stråmenn eller fordreininger får legge grunnlaget, i stedet for fakta. Min sterke overbevisning er at vi i pressen har et særlig ansvar for å opptre med modenhet og klokskap i møte med disse utfordringene. Det synes jeg ikke de siste dagene har vært et spesielt godt eksempel på.
- For ordens skyld: Denne kommentaren er endret siden første publisering. I en tidligere versjon av innlegget sto følgende under *: I kildeutvalgets rapport publiseres en udokumentert påstand om at Aps nestleder Hadia Tajik sto bak varslerne mot Giske og at alt var del av en maktkamp. Påstanden framstilles som et faktum og blir ikke problematisert, til tross for at den er uriktig. Alle må forstå hvilken belastning det er for varslerne å bli anklaget for løgn og spill på denne måten. Utsagnet står ironisk nok i et avsnitt i rapporten som advarer mot udokumenterte påstander. Er det riktig å endre Vær Varsom-plakaten på fullstendig gale premisser?
