Kim Edgar Karlsen kritiserer Andreas Wahl's Folkeopplysningen
Kim Edgar Karlsen kritiserer Andreas Wahl's Folkeopplysningen

MENINGER:

NRK bedriver folke­forvirring om psykisk helse. Jeg undres hva de vil oppnå

«Det er mange sannheter om menneskesinnet og psykologisk behandling. De passer bare ikke inn i TV-underholdningsformatet», skriver Kim Edgar Karlsen.

Publisert

Folkeopplysningens episode «Psyk» har vært gjenstand for debatt de siste ukene. Flere psykologer og psykiatere har tatt til orde for at deres metoder har langt bedre dokumentert effekt enn det som fremstilles i programmet. Andre advarer psykologene mot å overselge sine bidrag.

Men det største oversalget begås etter min mening av Folkeopplysningen selv, når de påberoper seg «sannheten» om komplekse fenomener. For hva er nå det?

Det er for eksempel sant, som det sies i Folkeopplysningen, at noen studier har funnet mindre effekt av psykoterapi enn andre studier har vist. Samtidig er det også sant at forskere fortsatt diskuterer hvilke metoder og kontrollbetingelser som egentlig best reflekterer nytten av terapi. Hvis man sammenlikner en gitt behandlingsmetode med en passiv ventelistegruppe blir resultatene antakelig for gode. Men sammenlikner man med en annen virksom behandling, kan de bli unaturlig dårlige. Det såkalte «Numbers Needed to Treat» eller NNT, som Folkeopplysningen referer til, er både svært komplisert og omdiskutert.

Men dette nevnes ikke i programmet.

Det kommer heller ikke frem at behandlingseffektene vi her snakker om uansett er gode. Virkningen av samtalebehandling er på linje med en rekke medisinske prosedyrer vi sjelden eller aldri stiller spørsmålstegn med. Det finnes i det hele tatt svært få mirakelkurer på noe felt.

Hovedproblemet med Folkeopplysningens forsøk på å belyse psykologisk behandling, er altså ikke at informasjonen som blir gitt i programmet er direkte usann, men at annen svært viktig informasjon utelates. Og at måten innholdet presenteres og fortolkes mer bidrar til folkeforvirring enn til opplysning.

Mandag svarte programredaksjonen selv på kritikken i Aftenposten, blant annet ved å forklare at nyanser nødvendigvis går tapt når man skal lage TV. Forståelig nok.

Men nå programleder Andreas Wahl sukker over de skuffende resultatene han har funnet og konkluderer med at «depresjon heldigvis går over av seg selv», er min frykt at mange av de unge som hvert år får livene sine ødelagt av psykiske lidelser, blir ytterligere demotiverte. At håpløsheten og frykten som allerede rir dem, blir enda sterkere. Og at de velger å bli sittende hjemme alene med sine vansker, fremfor å søke kontakt og hjelp.

Jeg kan aldri tenke meg at dette var NRKs eller produksjonsselskapets formål med programmet. Men samtidig lurer jeg på hva de egentlig ville oppnå.

Hvilken virkning så de for seg?

Var utgangspunktet at vi snakker for mye om psykisk helse for tiden og at vi heller burde gå i skogen som i gamledager (et av grepene i programmet var å intervjue eldre om deres forhold til følelser i oppveksten)? Tenkte de at psykoterapiforskere gjennom snart 80 års systematisk innsats har konstruert en myte om at behandling hjelper? Var meningen å avkle denne vitenskapen på 40 minutter?

En av virkningene programmet hadde på meg som psykolog, var selvransakelse. De siste dagene har jeg tenkt mye på hvordan det egentlig gått med pasientene jeg selv har møtt gjennom årene. Hvor mange har egentlig blitt bedre? Hva er det som har hjulpet? Har jeg oversolgt mine metoder?

Jeg har ingen nøyaktige svar på dette. Jeg vet at noen har blitt kvitt sine symptomer i løpet noen få samtaler, mens andre har trengt lang tid. Noen har forlatt terapien fortsatt plaget, men med tryggere relasjoner og bedre mestringsstrategier. Enkelte er jeg glad for at har klart å holde seg i live. Mange ganger har jeg måttet bære håpet om at bedring i det hele tatt er mulig. Like ofte har jeg jobbet med å dempe forventningene til raske endringer.

Nesten alltid har jeg gitt råd og veiledning om aktiviteter som kan bidra til positiv utvikling utenfor terapirommet. Gå noen turer eller trene, være sammen med kjente og kjære, jobbe, gå på skole, eller engasjere seg i andre sysler som kan gi mening og glede. I motsetning til i forskningslaboratoriet, der målet er å eliminere alle andre virksomme elementer enn den man studerer, vil vi i behandling bruke alt som kan virke for den enkelte pasient. Det er også derfor helsetjenestene i Norge gjerne er tverrfaglig organisert.

I senere år har jeg ved hjelp av faglige innovasjoner hatt mulighet til å følge tettere med på mine pasienters utvikling. Med såkalte tilbakemeldingsverktøy har pasientene fått regelmessige spørsmål om sine symptomer og plager og om nytten av behandlingen. Slik har jeg flere ganger oppdaget at noen ikke har hatt ønsket bedring. Enkelte har til og med blitt litt verre en periode. Sammen med pasientene har jeg da kunnet endre kurs og funnet mer effektive tiltak.

Denne individuelle tilpasningen er helt avgjørende for at psykologisk behandling skal virke, og må ikke forveksles med vilkårlig praksis eller uønsket variasjon.

Andreas Wahl er Norges mest kjente fysiker. Denne uka mottar han Akademikerprisen for sin mangeårige vitenskapsformidling. Men i Folkeopplysningen er Wahl først og fremst programleder. TV-serien følger ikke vitenskapelige prinsipper for hypotesetesting. Utgangsideene søkes ikke systematisk avkreftet, men blir snarere bekreftet og forsterket gjennom underholdningsformatetes velkjente virkemidler.

Kanskje har programredaksjonen rett i at folk flest vil tenke at selv de aller mest optimistiske psykoterapistudiene er skuffende. Men hvis målet var folkeopplysning måtte deres første oppgave være å korrigere denne misforståelsen. Ikke å forsterke den.

Etter min mening burde NRK opplyse åpent om Folkeopplysningens underholdningsformål, fremfor å påberope seg «sannheten» om komplekse fenomener. Episoden «Psyk» burde merkes som faglig mangelfull eller i det minste omdiskutert, og med en klar oppfordring til alle unge som sliter om å ta kontakt med hjelpeapparatet. For hjelpen finnes.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS