Hva syns Amedia om konkurranse i andre deler av landet?

Jeg kom nylig tilfeldigvis over et Facebook-innlegg fra sjefredaktør Ove Mellingen i Telemarksavisa (trolig fordi min gamle venn Anders Opdahl er tagget der). Det handler om en ny avisoppstart i Kristiansand, og det refereres til Grunnlovens paragraf 100 og at meningsmonopol ikke er bra. Fædrelandsvennens herredømme i sør skal utfordres, og det er for all del ikke noe galt i det.

Jeg stusser likevel litt over disse edle formuleringene til Mellingen, hvis jeg legger til grunn at han mener at Amedia er en forkjemper for økt konkurranse mellom ulike medier.

I 2018 ble jeg ansatt som sjefredaktør i den lille lokalavisen Lofot-Tidende. Selv om jeg sa opp etter noen få måneder, rakk jeg å få brukbart innblikk i Amedia-lederes tankesett den gang.

Klar for kampen om Kristiansand: – Vi kommer ikke til å sitte stille og vente på at de kommer

Under en samling for redaktører i Bodø høsten 2018 ble det blant annet brukt en del tid på å bekymre seg over konkurransen fra lokalaviskonsernet Nu Publishing – selskapet som hadde gjort en kjempejobb med å gjøre Bodø Nu til en viktig nettavis i Bodø, og som også var i ferd med å bli en brysom konkurrent med nettavisene Rana No og Vefsn No.

I tillegg til å utfordre Avisa Nordland i Bodø, hadde Nu Publishing nå utfordret Rana Blad og Helgelendingen. Det gikk også rykter om at selskapet vurderte oppstart i Narvik, og følgelig bli en utfordrer til Fremover.

Jeg minnes også at jeg ble forundret da sjefredaktør Marit Ulriksen i Rana Blad høstet applaus i rommet da hun med stolthet meddelte at hennes avis hadde headhuntet en nøkkelperson fra Rana No, og at det ville svekke konkurrenten kraftig.

Nu Publishing ble i 2019 oppkjøpt av Amedia, vipps så var alle disse plagsomme konkurrentene borte.

I Lofoten stilles Mellingens ideal om sunn mediekonkurranse i et like grelt lys. Der startet noen lokale ildsjeler Lofot-Tidende i 1987, som en konkurrent til Amedias Lofotposten (A-pressen den gang). Lofot-Tidende gjorde sine saker bra, så bra at Amedia så seg nødt til å kjøpe avisen i 1998. Det tok litt tid å få handelen gjennomført på grunn av innsigelser fra Medietilsynet, vi bikket årtusenskiftet før kjøpet var i boks. Amedia hadde igjen mediemonopol i Lofoten.

I 2014 ble Lofotposten og Lofot-Tidende fusjonert, lofot-tidende.no ble lagt ned. Dette skapte så sterke reaksjoner at lokale aktører bestemte seg for å starte Avisa Lofoten i 2015. Amedia-ledelsen ble tatt på senga, og måtte finne ut hvordan de på nytt kunne kneble en konkurrent. 

Ny Amedia-avis kutter i papir

Konklusjonen ble at Lofot-Tidende måtte startes på nytt for ikke å tape marked. Det vil si at både Lofotposten og Lofot-Tidende skulle konkurrere i samme nedslagsfelt, for å ta livet av Avisa Lofoten.

I 2023 er Avisa Lofoten fortsatt i live, godt hjulpet av årlig økonomisk åndedrett fra pressestøtten. Det er kommet nye eiere som bor et annet sted i landet, og må kunne sies å være en nettavis med liten progresjon. Amedia har knapt noe som kan kalles konkurranse i Lofoten, og har i praksis blitt kvitt rivalene her også.

Amedia har hatt en heftig oppkjøpsfrekvens de siste årene, noe som får meg til å tenke at forretningsstrategiene fra Bodø og Lofoten ikke er unike historier.

Meningsmonopol (eller mediemonopol) er aldri bra. Konkurranse er skjerpende, og gir bedre journalistikk til leseren.

Oppstarten av den nye lokalavisen i Kristiansand er en god nyhet. Men de edle motivene som Mellingen skriver om er strengt tatt ikke noe Amedia-redaktører trenger å skryte så mye av.

 Ove Mellingen svarer på innlegget her:

Å gå på en Facebook-smell

———————————————-

For ordens skyld: Både Marit Ulriksen i Rana Blad og ledelsen i Amedia har fått mulighet til å svare på dette innlegget før publisering.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.