Ingeborg Senneset om julen: – Mange som gruer seg til å være «det sorte fåret»

Journalist, forfatter og influenser Ingeborg Senneset oppsummerer 2021 i #Julepraten.

Endre Simonsen Journalist

Publisert 21.12.2021 - 05:59 Sist oppdatert 21.12.2021 - 10:48

Denne artikkelen er over to år gammel.

Også i år stiller Medier24 en rekke spørsmål til mediemennesker i spalten #Julepraten.

Neste person ut er Journalist, forfatter og influenser, styremedlem i Norsk Pen Ingeborg Senneset.

– Hva gjør du i julen?

– Omikron har avblåst alle ambisjoner om å besøke familien i Trøndelag, men jeg er så heldig å ha fått en bonusfamilie i Dalsbygda. Så i år som i fjor, feirer jeg med min svigerfamilie, på en liten gård med hunder, hester, katter og høner. Det blir kanefart på julaften og lange morgener i ullstillongs. Som vanlig skal jeg også jobbe litt ved siden av, først med et bokprosjekt, deretter med debatt. Og så kommer mitt Vinter i P2 første nyttårsdag. Det er veldig personlig, så håper inderlig folk liker det. Musikken blir i alle fall veldig bra, takker en kjæreste med 1000 Spotify-timer i året for hjelp med dét.

Julepraten:

Dette må VG-redaktøren ha i jula: – Jeg er en tradisjonskløne

– Hva må til for at det blir ordentlig jul for deg?

– Det er ikke meningen å gjøre dette til et mørkt intervju, men jeg tror nå mer enn noen gang er dette viktig å si. Det er mange som gruer seg til å være «det sorte fåret» i julen. Kanskje spesielt dem som sliter med alkohol, spiseforstyrrelser, selvskading eller alt annet vi mennesker gjør for å overleve.

– Sykdom tar ikke ferie. Nissen er med på lasset i julen også. Og med sosiale medier fulle av kos og hjerter, behandlere som har julefri og familie som forventer eller håper at man deltar, kan disse røde dagene virke uoverskuelige.

– I tillegg har vi nå alle dem som ikke får være sammen med de de helst ville vært med. Eller som bare er helt jævlig slitne, nettopp er blitt permittert eller som har betalt mer i strøm enn de noen gang vil få bruke på julegaver, som er skamfulle og nervøse.

– Det er ikke bare å «tenke på dem» eller «huske dem». Det er fraser uten innhold. Julen er en god anledning til å ta vare på seg selv eller andre. Det trenger ikke være mye. Bare si til han som strever med mat at det ikke er nå dere skal stresse med det, dere skal bare være sammen. Eller send en SMS til hun som sitter isolert og beskriv turruten dere skal gå når det lysner. Mest av alt bare: Normalisér det å ikke være julekort-glad (med mindre man er det, det er jo topp!) Da kan lettere ekte glede slippe gjennom.

– Og hvis det ikke gjør det: Hold ut. La 24. desember være en vanlig fredag, ikke en rød dag. Og så kommer en lørdag, og så kommer en søndag, og snart er det neste år. Og på et tidspunkt er ting annerledes. Bedre. Kanskje bra.

– I fjor var min første pandemi-jul. Og det var også en av de fineste.

– Hva husker du best fra medieåret 2021?

– Hvem husker hva som skjedde i 2020 og hva som skjedde i 2021? Koronahjernen got the best of me. Men Nobels fredspris er et høydepunkt – og det var definitivt i år.

Julepraten:

TV 2-profilen mener et fotballag sto for årets flause: – Trenger ikke å utdype

– Hva var det morsomste som skjedde i 2021?

– Jeg lo HØYT da det ble «fette» mye bruk av ordet «fette» på God morgen Norge. Selv fikk jeg ikke lov til å ha tittelen «Det må være deilig å gi så faen» på trykk i Aftenposten, det ble «å gi blaffen». Dialektdiskriminering.

– Hva var det pinligste som skjedde i 2021?

– Det er mye å ta av, og jeg har sikkert bidratt til flaue øyeblikk selv. Men av det som nok har ridd kanskje spesielt det nye regjeringspartiet som en mare, er Henning Carr Ekrolls og kollegers saker om politikernes reiseregninger og Stortingets pendlerboliger.

– Hva tror du vil påvirke medieåret 2022?

– Det er soleklart pandemiens etterdønninger, for ikke å si videre dønninger. Jeg håper økende klasseforskjeller og polarisering blir en kilde til konstruktiv debatt – før de begge blir så uttalte at debattklimaet forringes fullstendig. I tillegg er vi neppe ferdig med debattene om hva frihet og valgfrihet skal innebære. Jeg har skrevet om vaksinemotstand i snart 10 år, og ser et soleklart skifte i både engasjement og tone. Det er interessant, men alt annet enn enkelt, om noen skulle komme i skade for å tro det.