Skal journalister og redaktører hefte for hva ektefellen, samboeren eller andre nærstående ytrer offentlig? Og omvendt: Må de som er tett på en journalist redigere eller kjøle ned sine ytringer for ikke å skade journalistens habilitet?
Svaret er nei. Men det krever en stram forståelse av journalistrollen og presseetikken.
Vi lever av å publisere. Hele yrket handler om å løfte fram hendelser og sammenhenger i det offentlige rom. Da kan det bli lett å glemme at vi også må ha en profesjonell forståelse av når journalister skal holde kjeft.
Det gjelder kildebeskyttelsen, der selv en beslutning i domstolen ikke skal tvinge journalister og redaktører til å oppgi hjemmelsperson til opplysninger.
I slike situasjoner er vi forpliktet til sivil ulydighet, og må være forberedt på å ta straffen som følger.
Stram disiplin må også gjelde upublisert informasjon som finnes i en redaksjon. Både i forhold til kolleger, familie, venner og alle andre. Her svikter det nok oftere enn hva som kommer frem offentlig. Saken om Aftenpostens reportasjer om Ap-politiker Hadia Tajiks skatte- og boligforhold er et eksempel på det.
Noen skjeer tran for mye
Det var Medier 24 som avslørte hvordan ektefellen (sportskommentator Arnstein Friling) til Aftenpostens gravesjef Tonje Egedius sjikanerte Hadia Tajik på Facebook.
Samtidig skrøt Friling av sin tilgang på upublisert materiale som angivelig underbygde påstandene. På Facebook la han ut påstander og detaljer som han antydet var upublisert materiale. «Denne saken har jeg sett fra innsiden, daglig, i tre uker», skrev Friling. Det er ingen tvil om at han påberoper seg sin ektefelle som kilde.
Dagsavisens kommentator Hege Ulstein har sindig, og derfor skarpt og rammende, påpekt hvor treg og uvillig Aftenpostens sjefredaktør Trine Eilertsen var i håndteringen av spørsmålet om reportasjeledelse. Det tok tid før gravesjefen ble fratatt ansvaret for Tajik-saken, og det skjedde i dyp stillhet.
Det er nærliggende å fortolke denne konflikten som en del av frontene i synet på Hadia Tajiks handlinger i skattesaken og hennes fremtid i Arbeiderpartiet. I en presseetisk sammenheng er det lite relevant, og bør ikke ha noen innflytelse på vurderingene.
Det er fullt mulig å mene at Hege Ulstein har tatt noen skjeer tran for mye i sitt forsvar av Tajik, og samtidig forstå hennes oppgjør med Aftenposten og Trine Eilertsen. Omtrent slik er min posisjon.
Lettere da avisene var ideologiske
Spørsmålene knyttet til journalisters og redaktørers integritet er like gamle som massemedienes gjennombrudd for 250 år siden. På en måte var det lettere å orientere seg den gangen avisene var tydelige talerør for politiske, ideologiske eller religiøse retninger.
Frem til tidlig på 1970-tallet visste enhver at Aftenposten var en Høyre-avis, Dagbladet var liberal og kulturradikal og Arbeiderbladet/Dagsavisen talerør for Arbeiderpartiet.
Siden har mediene verdimessig beveget seg ut i et tåkelagt myrlandskap. Om vi ser bort fra medier som skal være politisk kastrerte (NRK, TV2, NTB), har de fleste fremdeles formålsparagrafer som beskriver verdimessig forankring i ideologi eller næringsinteresser. Sterkt utvannet etter avviklingen av partipressen, men stadig tilstede. Skjønt ofte på loftet eller i kjelleren. Som et familiemedlem det ikke skal snakkes om.
Sosiale mediers gjennombrudd og dominerende posisjon ble den neste fasen i utydeliggjøringen av journalistikken. Alle meninger eller påstander fikk lik behandling, og dermed lik verdi. Også de ekstreme eller usanne. Den redigerende maktens instrumenter ble uten særlig virkning. Offentligheten ble offentlig, uten særlig filtre.
Ryktene forble på Tostrupkjelleren
Her er vi tilbake til fortellingen om Aftenposten, Tajik og det journalistiske ansvaret.
Den gangen norske redaktører faktisk bestemte hva offentligheten skulle vite, var det ikke så nøye hva journalister fortalte til sin familie eller til venner i lystig lag. Informasjonen - og de deilige ryktene - kom likevel ikke langt.
I hvert fall ikke på førstesidene, selv om det selvsagt finnes utallige unntak da fristelsen og det kommersielle potensial ble for stort.
Nå befinner pressefolk seg i en totalt annen virkelighet, og det er den vi må ta inn over oss. Vårt ansvar overfor kildene, og virkningen av informasjon vi sprer, har økt enormt.
I min journalistiske barndom ga det status å fortelle historier som ikke kunne verifiseres og publiseres, men som likevel kanskje var sanne. Berømmelige Tostrupkjelleren vibrerte av slike fortellinger og falsk fortrolighet.
Men ryktene forble på Tostrupkjelleren, Ryktebørsen og andre journalistiske vannhull. I dag går det knapt tre minutter fra en falsk eller underdokumentert påstand fremsettes, til den kan formidles til alle som er interesserte. Gjerne med lyd og bilde.
Synspunkter på journalisters habilitet er blitt hyppigere, ofte brukt som redskap for å angripe «politisk korrekte medier». Vi blir stadig fremstilt som nyttige idioter for en rekke ulike makthavere.
Her er det noen feller alle pressefolk bør være oppmerksomme på.
Tragedien ga lærdom
Det er grunn til å kritisere Aftenposten for sein reaksjon på koblingen mellom graveredaktøren og ektefellen. Avisens sjefredaktør har da også tatt selvkritikk. Så er det viktig å avgrense hva slags innflytelse kritikk av mediet og medarbeidere skal ha på den redaksjonelle styringen.
Det er blitt stadig vanligere å legge seg flat - eller dukke - når det vanker bank og sterke påstander i det offentlige rom. Holdningen er ofte denne: «Hvis det er en utbredt oppfatning at vi har sviktet, må vi ta hensyn til det. Selv om vi (eller medarbeideren) ikke har gjort noen feil».
Dette dilemmaet vet jeg nokså mye om. Ikke minst om hvor viktig det er for en redaksjonell leder å skille mellom berettiget kritikk, og meningsdrev som har andre hensikter.
Jeg var sjefredaktør i Dagbladet under Tønne-saken som endte med at en statsråd begikk selvmord. Det har jeg levd med siden, og vil fortsatt leve med.
Denne tragedien ga lærdom. Det er en tid for å bøye hodet, men det finnes også situasjoner der du må se problemet rett i øynene og ikke vike.
Vi kan ikke gi etter for kritikk som på sviktende grunnlag angriper mediets integritet eller arbeidsmetoder. Gjør vi det, har vi skapt et våpen for krefter som vil angripe ytringsfriheten. Det beste selvforsvaret er å praktisere god presseetikk.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
