Norsk Presseforbund ga Den store journalistprisen til Bjørn Olav Jahr. Det er pinlig. Ikke for Jahr, men for pressen.
«De som eventuelt skulle mene at det står dårlig til med journalistikken i Norge, burde hatt samme privilegium som oss. Å få lov til å studere og diskutere det beste av den journalistikken som er laget i Norge det siste året», sa juryleder Eivind Ljøstad onsdag 10. mai.
Da ga juryleder Ljøstad forfatter og journalist Bjørn Olav Jahr Den store journalistprisen fra Norsk Presseforbund for arbeidet med Tengs- og Baneheia-saken. Bjørn Olav Jahr fortjener all den heder og ære han kan få. Han har søkt sannhet, og våget å publisere.
Min kritikk handler om pressen.
Medias manglende forståelse av rettssikkerhet og justismord gjorde det umulig å publisere Jahrs opprinnelige tekster om justismord på Viggo Kristiansen. Jahr tydde til bokformen, hvor redaksjonene i dag ser ut til å stå friere til å fremme sannheten enn pressen.
Et voldsomt paradoks, og la meg forsøke å forklare: Fordi vi er opptatt av å dokumentere, show don’t tell, samt skaper balanser der hvor balanse gir feil inntrykk, klarer ikke pressen fortelle om justismord som ligger like foran nesa.
Eksempel I
I 2016 så NRK-journalistene Caroline Drefvelin og Anne Synnevåg på 251 saker Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker hadde tatt opp siden kommisjonen ble etablert. De fleste handlet ikke om uskyld.
De ble gjenopptatt på grunn av domfeltes tilregnelighet eller utviklingshemming, fordi dommene var i strid med folkeretten, andre rettsavgjørelser eller saksbehandlingsfeil. Bare hver femte sak gjaldt bevis, altså om domfelte faktisk hadde gjort det. Et slikt eksempel var Tommy-saken.
Tommy var 43 år da NRK gjorde saken i 2016. Seks år tidligere ble han dømt for å blant annet ha voldtatt en gutt i en traktor.
Ifølge NRK kunne ikke Tommy fysisk gjøre hva han var anklaget og dømt for. Storvokste Tommy måtte hatt et 50 cm langt kjønnsorgan for å forgripe seg på den måten dommen mener han gjorde det på.
Balanse og omtanke
NRK omtalte ikke historiens tilsynelatende klareste justismord som et justismord. Reporterne peker på andre i ingressen: «Eksperter sier Tommy (43) var for tjukk til å gjennomføre overgrepene han er dømt for. Hva skal til for å få gjenopptatt saken hvis du mener du er utsatt for justismord?»
Første linje i brødteksten: «Ingen så overgrepene. Det fantes ingen tekniske bevis. Sakkyndige mente han verken var pedofil eller homofil. Likevel ble Tommy (43) dømt for å ha seksuelt misbrukt en ung gutt gjennom seks år.»
Tommy var dømt i to instanser. Gjenopptakelseskommisjonen har avvist den flere ganger. NRK går ikke i rette med dommen, kanskje i respekt for domstolen, kanskje opplevde ikke reporterne at de hadde full innsikt. NRK bringer intervjuer, legger frem påstander, innhenter tilsvar og gir en balansert gjennomgang. Leseren og seeren skal få gjøre seg opp sin egen mening.
Redaktørplakaten sier at det er redaktørens ansvar å sørge for et tydelig skille mellom fakta og meningsinnhold. Bjørn Olav Jahr forkastet den balanserte fremstillingen da han utbasunerte Viggo Kristiansens uskyld. For drev han ikke mening, basert på lekkede dokumenter fra én part?
Og jo, dette er vanskelig. Skulle statskanalen NRK pekt på at det ikke er hold i dommen mot Tommy, at statsinstitusjonene i rettsvesenet tok feil? Blir ikke det rart? For er det ikke domstolene som dømmer og frikjenner, og ikke mediene?
Men hvem andre skal peke på urett, enn journalister som lever av å skille skitt og kanel, snørr og barter, rett fra urett? Er ikke nettopp dette pressens rolle som fjerde statsmakt?
Etikkredaktør Per Arne Kalbakk uttalte i en debatt i Kristiansand forrige uke at NRK er i stand til å avdekke justismord, og omtale dette. Han viste til Silje-saken fra Trondheim i 1994. En god, og viktig sak, men et unntak som bekrefter regelen. Og – i Silje-saken ble aldri noen dømt.
Eksempel II
11. april 2019 publiserte Aftenposten det solide arbeidet fra journalistene Frode Sætran og Øyvind Nordli: «Kapittel 1: Freddy Hulback har sonet 18 år for å ha drept kameraten sin, men er det sikkert at det var et drap?»
Aftenposten påstår ikke justismord, men den store plassen de gir sakene og det grundige arbeidet gir det inntrykket.
Som avisen selv melder: «Aftenposten har gjort funn som gir grunn til å stille spørsmål både ved politiets etterforskning og rettens vurderinger.» Hulback døde i 2022, tre år etter at saken ble sendt til Gjenopptakelseskommisjonen for andre gang. Saken er våren 2023 fortsatt ikke avklart.
Som NRK la Aftenposten la frem dokumentasjonen de hadde. Hvis den viser at dommen er gal, må media kunne skrive det. Man må stole på egen dokumentasjon, hvis man finner at den er tilstrekkelig.
Tilgang til informasjon
Bjørn Olav Jahrs bøker ga trolig en vesentlig dytt i Baneheia-saken. Jahr hadde tilgang til etterforskningsmaterialet, som staten lovlig har nektet andre tilgang til gjennom 23 år. Boka var sentral i undertegnedes arbeid med boken «Historien om et varslet justismord». Heller ikke jeg har hatt tilgang til etterforskningsmaterialet.
For det er selvsagt et annet, og viktig premiss for at journalister og medier skal kunne avdekke urett, nemlig at man har tilgang til straffesaksdokumentene.
I Sverige og Finland er offentlig kjennskap til grunnlaget for straffeprosessen et selvsagt element i demokratiet og rettssikkerheten. Slik er det ikke i Norge, her har vi ikke tilgang til statens argumenter for å dømme verken før, under eller etter rettssaken.
Det er en skandale, og det er på høy tid dette blir endret. Ragna Aarlis forsiktige endringsforslag ligger for tiden til tørk i Justisdepartementet, og må tas tak i.
You don’t argue success
Men pressen må feie for egen dør. Et godt amerikansk uttrykk lyder you don’t argue success. Jahr fikk ikke mye skryt da den første boken kom ut.
Men når Kristiansen er frikjent, og det viste seg at Jahr hadde rett, kaster Norsk presseforbund seg om halsen på ham i en operasjon som mest ligner en journalistisk appropriasjon. «Ja, vi var kanskje ikke så flinke alle medier, men se her, han er en av oss.»
Det media ikke turte eller klarte å avdekke selv hyller de i ettertid. Det er pinlig.
Man kan minne norske redaktører om juryleder Ljøstads advarsel om at det som truer aller mest er hvis vi glemmer å være kritisk til makt.
– Hvis vi glemmer å være en stemme for de stemmeløse. Hvis vi glemmer kjernen i journalistikken: Vær kritisk, still spørsmål, utfordre makta og sjekk fakta, sa juryleder Eivind Ljøstad.
Den eksterne gjennomgangen av Ljøstads egen avis viste hvor vanskelig det kan være:
Vi kan […] ikke se at Fædrelandsvennen på noe tidspunkt før 2017 var i stand til å “avsløre” justismordet mot Viggo Kristiansen (VK). Både fordi redaksjonen var så hellig overbevist om VKs skyld at de ikke var opptatt av å skape et kildeforhold til advokater, psykolog eller andre aktører på VKs «lag» og fordi redaksjonsledelsen la klare føringer på dekningen og begrensinger på de journalistene som måtte ønske å utfordre en etablert sannhet.
Den falske balansen
Redaktørplakaten forplikter redaktøren i å fremme en åpen, redelig og sannhetssøkende journalistikk. Men begrepet falsk balanse har en side her. Det er en fare for at man presentere vanskelige forhold mer balansert enn bevisene har dekning for.
I «starten» av klimadebatten ville pressen unngå å ta side og bli stemplet som politisk. Man sørget for å balansere journalistikk om klima «klimaforkjempere» og «klimaskeptikere». I dag er de fleste enige om at dette handler om falsk balanse.
Man skal ikke hente kommentatoren som synes keiserens klær er flotte, når journalisten ser at keiseren er naken. Men det fordrer at journalisten og redaktøren våger å si at keiseren står på torget uten et tøystykke på seg.
Hvert eneste år skjer det justismord. Med fare for å ha oversett eksempler, har norsk presse siden 1903 vært delaktige i å avdekke kun ett eller to justismord. Aftenpostens krimreporter Fridtjof Knutsen engasjerte seg i Carl Hoel-saken i 1948. NRK gjorde vei i vellinga i Silje-saken i 2022, men der forelå ingen dom, og NRK gikk i tospann med Riksadvokaten.
Men hvilken redaksjon blir den første som avslører og påtaler et justismord?
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
