Nå blir det enda viktigere at Schibsted-avisene tjener penger

Splittingen av Schibsted-gruppen i børs og katedral, gir ingen grunn til å senke skuldrene hos de som får ansvar for katedralen. Med en stiftelse som heleier av de redaksjonelle mediene, blir det viktigere enn noen gang å tjene penger.

Tinius Nagell-Eriksen brukte å si at aviser som ikke kunne betale sine egne regninger ville miste sin uavhengighet. Derfor var han opptatt både av at avisene skulle drives etter sunne redaksjonelle prinsipper, og sunne økonomiske prinsipper. Begge deler vil fortsatt være viktige for Schibsteds aviser.

Fordelen med å ikke være på børs er at du slipper unna aksjonærenes kortsiktige forventninger om bedre økonomiske nyheter hvert eneste kvartal. Fordelen med å være en stiftelse, er at den eier seg selv. Det er ikke er noen eiere som skal ha utbytte eller verdiutvikling på aksjene. 

For alle i det store mediehuset som er trøtte av avkastningskrav og kortsiktighet, kan nyheten fra Schibsted og Stiftelsen Tinius framstå som en lykkens dag. Også for alle med omsorg for norsk kvalitetsjournalistikk. 

Den største lykken er trolig å være heleid av en aksjonær som faktisk er opptatt av den publisistiske virksomheten. 

– 400 millioner som kan reinvesteres i journalistikk

Slik ble det ikke i gamle Schibsted, der avisene ble en liten og nesten litt brysom aktivitet for internasjonale aksjonærer med verdimaksimering som hovedagenda. Det var jo den andre delen av virksomheten som forklarte det meste av børsverdien.

Men det er også en ulempe å være heleid av en stiftelse. Den kan i utgangspunktet ikke hente ny kapital i markedet. Virksomhetene må rett og slett skaffe kapitalen de trenger til investeringer gjennom lønnsom drift. Se bare på Amedia. Det ble ikke mindre viktig å drive forretningsmessig godt etter at Sparebankstiftelsen tok over butikken. 

Mange enkeltaviser både i Norge og Sverige opprettet ulike former for eier-stiftelser på 90-tallet. For mange var dette en ulykkelig utvikling. Behov for investeringer i teknologi, først moderne trykkpresser og senere digital utvikling, gjorde at stiftelsene raskt havnet på sidelinja og eierskapet ble overtatt av større enheter. Norske regionaviser er en del av denne historien. Der har Schibsted nå kontroll på så mange som de fikk lov til av lovgiverne. 

Schibsted-avisene må fortsatt fullføre million-kuttene selv med ny eier

Men nå er ikke nye Schibsted selv en stiftelse. De er eid av en stiftelse. Og Stiftelsen Tinius kan velge å invitere inn flere eiere i det nye mediekonsernet. Dermed ligger veien åpen for både å hente inn ny kapital i markedet og å delta i nye omstruktureringer av medieeierskap i tiden som kommer. Både nasjonalt og internasjonalt. Med behov for investering i ny teknologi som begrunnelse.

Om noen har vanskelig for å se dette for seg, så er det bare å spole tilbake til børsnoteringen i 1992, og se hvordan det lille mediehuset som den gang eide Aftenposten og VG vokste til å bli et ledende europeisk mediekonsern. Det kan skje igjen. Om bare inntjeningen er god nok.

———————————————-

Arne H. Krumsvik er professor ved Høyskolen Kristiania og professor II ved Høgskulen i Volda. I perioden 2009–2012 var han postdoktor ved Universitetet i Oslo, finansiert av Stiftelsen Tinius.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.