Som tobarnsmor med fulltidsjobb som kultur-redaktør i Aftenposten, midt i en pandemi, bestemte Cecilie Asker seg for å skrive masteroppgaven sin i journalistikk ved OsloMet.
Målet var å fange et øyeblikksbilde av hvordan hjemmekontor og digitale møteplasser har påvirket journalistyrket under koronapandemien.
Den kvalitative forskningsprosessen baserer seg på de fire største mediehusene eid av Schibsted; Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, VG og Aftenposten.
– Som avdelingsleder og redaktør, gikk mye av det første halvåret etter «lockdown» til beredskaps-arbeid på jobben. Men da vi etter hvert fikk en struktur på ting, fikk jeg plutselig mange ledige kvelder og helger, og det var da jeg bestemte jeg meg for å gå i gang med mitt eget lille forskningsprosjekt, forteller Asker til Medier24.
Timingen var ikke tilfeldig.
– Vi har utøvd ekstremsport i arbeidslivet over hele verden det siste året. I begynnelsen var det dugnadsånd. Men nå, ett år inn i pandemien, fikk jeg et mer realistisk bilde av hvordan det har vært å sitte på hjemmekontor. Til høsten når ting normaliserer seg vil kanskje svarene bli annerledes igjen, forteller hun.
Viktige funn
Hovedfunnene i forskningen tyder på at de kreative samtalene, idéskapingen og utviklingen av prosjekter lider når man ikke har fysiske møteplasser.
– Ett av de viktigste funnene er at kaffemaskinen, fredagspilsen, og de korte samtalene vi har ved pulten til en kollega ikke bare er en viktig sosial faktor, men en del av den journalistiske arbeidsrutinen, sier Asker.
Grunnen er at journalister ofte har samtaler som sømløst veksler mellom det faglige og det sosiale, påpeker hun.
– Man begynner gjerne med å fortelle at man var på hytta i helgen, også ender det plutselig med et innspill til en gravesak som potensielt kan vinne SKUP-pris året etter, sier Asker.
Uformelle møteplasser hvor de kreative samtalene oppstår, og hvor det gjerne blir digresjoner og avbrytelser ,er ikke like lett å få til i det digitale rom.
– De digitale rommene er mer effektiv og fungerer godt med tanke på informasjonsutveksling, men mange opplever at det blir for formelt. Møtene starter og slutter på et bestemt tidspunkt, og det blir ikke et sted hvor kreativiteten yngler, og man kan snakke i munnen på hverandre, sier Asker.
Bidra til en god debatt
Hun mener at den fremtidige arbeidsplassen bør ha et bevisst forhold til hva som skal skje i de ulike rommene, når hybridmodellen med hjemmekontor ser ut til å ha kommet for å bli.
– Mine funn viser at det er essensielt at man har et trygt arbeidsmiljø, god kommunikasjon og en god arbeidskultur. For å være så kritisk som man må være med sine arbeidskolleger i dette yrket, trenger man trygghet i bunn, og det fordrer at man også kjenner hverandre utenfor det digitale rom, sier Asker.
Funnene hennes viser imidlertid at man jobber mer effektivt på hjemmekontor, men at det må være en tydelig forståelse av hva som skal skje digitalt, og hvilke prosesser som krever fysisk tilstedeværelse.
– Det er morsomt å høre at flere journalister som tidligere har irritert seg over støy og bråk på arbeidsplassen nå innser at digresjoner og avbrytelser faktisk fører til vei mange gode saker, og hvor viktig det er for den journalistiske arbeidsprosessen.
Nå håper hun at forskningen kan bidra til gode debatter.
– Jeg håper at forskningen jeg har gjort kan bidra til en god debatt om det nye arbeidslivet som venter journalistikken, i tiden som kommer. Når vi nå skal sette hybridmodellen til verks, håper jeg at mitt forskningsprosjekt kan være et lite bidrag til det. I så fall har det vært verdt det, sier Asker.
