Finnes det journalister som vil utfordre politiet?

Forrige uke presenterte politiet sin tredje årlige trusselvurdering. Flere kriminalitetstyper viser bekymringsverdig økning. Åtte kriminalitetstrusler anses særlig alvorlige for samfunnet.

For pressen er dette godt stoff som dekkes begjærlig, så langt jeg har kunnet se uten kritiske spørsmål til kunnskapsgrunnlaget vurderingene bygger på.

Men hvor farlig er det egentlig i landet?

Svaret avhenger av hvem du spør og hvordan ulike indikatorer leses og presenteres. Ifølge Statistisk sentralbyrå har det trolig aldri vært tryggere. Kriminalitetsutviklingen har med noen variasjoner og unntak, vært fallende siden 1980-tallet.

Fra mitt eget fagfelt er oppslagene om vold begått av personer med alvorlig psykisk lidelse særlig interessante. Nylig avdekket Psykologforeningen at Kripos har gjort statistiske tilpasninger for å komme fram til et misvisende budskap om 50 % økning i drap og drapsforsøk begått av alvorlig psykisk syke de siste fire årene. Sannheten er at slike hendelser fremdeles er ytterst sjeldne.

Antall drap i Norge er stabilt om lag 25 årlig med en viss variasjon mellom år. Andelen gjerningspersoner med en alvorlig psykisk lidelse var like stor i 2015 som i 2020, og lavere i 2021 enn i 2020. I den grad det har forekommet en økning som ikke kan tilskrives endret registreringspraksis, viser politiets egne tall at gjerningspersoner uten en psykisk lidelse står for 83 prosent av veksten.

Vi kan ikke utelukke at det har vært en voldsøkning. Men vi kan slå fast at Kripos’ rapport ikke dokumenterer denne, slik den gir seg ut for.

Reagerer på at politiet brukte fire timer på å bekrefte dødsfallene: – For lang tid

Kripos har erkjent feilen. Men i sitt svar på vår kronikk (VG, 26.2.2023) toner de alvoret ned og holder fast ved sine konklusjoner. Og i årets trusselvurdering står rapporten deres fremdeles uforstyrret som eneste kilde til kapittelet om vold begått av psykisk syke.

Ingen journalister har så langt fattet interesse for problemet ved at politiet produserer feilaktige kunnskapsgrunnlag som underbygger egne budskap.

Ingen har sjekket om Kripos vil ta konsekvensen av sine feil og gjøre nødvendige rettelser i rapporten (på alle de stedene de gjør lignende statistiske krumspring). Eller om de vil justere oppslaget om rapporten på sine egne nettsider, der nettopp økningen i drap og drapsforsøk fremheves.

I rettferdighetens navn forsøkte Dagsnytt 18 to ganger å sette saken på agendaen, men der ville ikke Kripos stille.

I stedet brakte NRK – tre dager etter vår kronikk – en nettsak om en familie som levde i en uutholdelig situasjon, konstant i frykt for at yngstesønnen skulle bli psykotisk og voldelig.

Igjen ble Kripos-rapporten benyttet som dokumentasjon for påstanden om en alvorlig økning i vold begått av personer med psykiske lidelser. Da hadde allerede toneangivende medier som Dagens Næringsliv og TV 2 tidligere dekket rapporten tungt og ukritisk.

For oss i publikum bidrar slike oppslag til tankefeil: Vi antar at det vi hører mye om også skjer ofte eller med høy sannsynlighet. Ikke bare er dette egnet til å stigmatisere omtalte grupper og skape unødig frykt. Når politiet setter sitt troverdighetsstempel på slike virkelighetsbeskrivelser, kan det påvirke politiske beslutninger og mobilisere tiltak som innskrenker friheten til allerede utsatte befolkningsgrupper.

Mitt hjertesukk springer ut av en opplevelse av å rope med faglig pipestemme mot en politimyndighet som til stadighet låner mediene som megafon.

Trøsten får være at det finnes flere slike stemmer.

Tabbe på lufta: – Hjernen koblet fullstendig ut

Allerede i 2019 gikk Advokatforeningen ut mot Kripos’ bruk av drapstall og mente de ropte «ulv, ulv!». I et nylig brev til ekspertutvalget som for tiden vurderer samtykkebestemmelsen i psykisk helsevernloven, ba Likestillings- og diskrimineringsombudet om en ny og grundig gjennomgang av tallmaterialet bak Kriops-rapporten. De påpekte at voldsøkning ofte brukes som et argument for å anbefale inngripende tvangstiltak overfor en utvidet gruppe psykisk syke.

For pressen synes det det nødvendig med en bredere diskusjon om forholdet til politiet som kilde.

Temaet er høyaktuelt også i lys av baneheiasaken og den såkalte NNPF-skandalen, der den private Narkotikapolitiforeningen og den offentlige politimyndigheten blandet sine roller og bedrev aktivt interessepolitisk påvirkningsarbeid. Rolleforståelsesutvalgets knusende rapport slår fast at heller ikke mediene bidro til å granske eller oppklare grenseoppgangene mellom NNPF og politiet. Tvert imot er deres analyse at politiet har hatt sterk innflytelse på hva slags virkelighetsbeskrivelser mediene har produsert.

Sett fra utsiden fremstår dette som en øm akilleshæl for den kritiske og uavhengige journalistikken.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.