Så fikk vi alle vite det vi hadde ant: Den pensjonerte skistjernen var påvirket av alkohol da hun omkom i vannscooterulykken ved Arendal i slutten av juli. I en oppsiktsvekkende og høyst uvanlig pressemelding skriver politiet at obduksjonen viser en promille som overstiger 0,8-grensen for båtførere.
Allerede tidlig i etterforskningen opplyste politiet at hun hadde drukket alkohol den skjebnesvangre kvelden i Arendal. Nå – lenge etter begravelsen – får vi altså bekreftet detaljene fra obduksjonen.
Var det nødvendig for politiet å gå ut med stigmatiserende personopplysninger? Nei!
Var det et fornuftig bidrag til folkeopplysningen? Neppe.
Var det rettmessig av politiet å sende ut pressemeldingen? Nei, mener advokat John Christian Elden. Politiets handling kan ha vært ulovlig.
Var det i overensstemmelse med god presseskikk å formidle innholdet i pressemeldingen? Det er et godt spørsmål.
Så godt som alle større redaksjoner publiserte innholdet. Det kan ha vært en ukritisk handling. Når kilden for opplysninger er politiet, synes det som om kildekritikk og omtanke for ofre og pårørende noen ganger oppheves.
Dette har jeg vært vitne til flere ganger i min karriere som journalist og redaktør. Etterlysninger med navn og bilde formidles ofte ukritisk. Bilder som politiet utleverer av handlinger med mistenkte personer blir gjenstand for nærmest automatisk publisering. Det gjelder også personsensitive opplysninger eller detaljer som kommer frem i åpen rett.
Det er ikke alt som bør publiseres.
Fra min egen redaktørtid i VG husker jeg med gru en kriminalreportasje hvor et drapsoffer fikk sitt pass påskrevet: Han var «pillemisbruker, fyllik, pengesløser som ikke betalte sine barnebidrag, mentalt syk, en som levde blant narkomane». Intet mindre. Om en avdød person..
Kritisk omtale av døde personer bør påkalle ekstra varsomhet i redaksjonene. I pressens Vær Varsom-plakat er dette forholdet viet spesiell oppmerksomhet i punkt 4.6:
«Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»
I en egen prinsipputtalelse om retts- og kriminalreportasjer fastslår Pressens Faglige Utvalg at mediene har et særlig ansvar for å ivareta hensynet til offerets integritet. Også døde personer skal ha et personvern. Og i en prinsipputtalelse om ulykkesreportasjer påpekes behovet for omtanke for pårørende i sorg.
Det handler altså om å vise respekt for avdøde personer som ikke kan forsvare sine handlinger eller imøtegå personlig kritikk. I mange av samfunnets handlinger lærer vi om å vise respekt for avdøde. Om vi møter et gravfølge langs veien kjører vi til side. Noen av oss bøyer til og med hodet i respekt.
På den annen side skal det være pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Også dette er slått fast i pressens Vær Varsom-plakat. Når det gjelder den forulykkede skistjernens promille blir det altså et spørsmål om å veie personvern opp mot allmennhetens behov for å vite. Som så ofte ellers i spørsmål om pressens etikk.
Det vi kan slå fast med sikkerhet er at ingen andre personer var involvert i den tragiske ulykken. Vi vet ikke nøyaktig hva som skjedde. Heller ikke politiet, som viser til flere mulige årsakssammenhenger. Promille i blodet kan være en av disse. Men svaret får vi aldri vite.
Så hva da med allmennhetens behov for å vite? Det er neppe tilstede.
Politiet begrunner sin oppsiktsvekkende pressemelding med at «det var en opplysning vi fikk og som var etterspurt. En bekreftelse av hva vitnene sa i forrige runde, og da valgte vi å gå ut og bekrefte det. Det hadde vært litt rart å holde opplysningene tilbake, og vi la de også ut i samråd med de pårørende».
I samråd med de pårørende? Ønsket de at opplysningene skulle legges ut? Jeg kan vanskelig forestille meg dette, men tar til etterretning at de var informert.
Polititjenestemenn omfattes av Forvaltningsloven, men politiet har også etiske retningslinjer som skal følges. Av disse fremgår det at politifolk skal opptre objektivt og «utvise diskresjon og ivareta personvernhensyn ved behandlingen av sensitive opplysninger som en får kjennskap til i tjenesten».
Selv om politiet ikke opplyste om det eksakte promillenivå i skistjernens blod, mener advokat John Christian Elden at man her har opptrådt i strid med menneskerettigheter og hensyn til avdødes personvern. Han viser også til en norsk høyesterettsdom i et sammenlignbart saksforhold.
Svært mange redaktørstyrte medier valgte umiddelbart å publisere innholdet i politiets pressemelding. I tidligere tider kunne redaktøren i en avis sette seg ned i ro og mak og vurdere alle hensyn som taler for eller imot en publisering. Veie dem opp mot hverandre før beslutningen ble tatt. Slik er det ikke lenger. Digitaliseringen med langt færre vurderende ledd gir et strammere tidsrom for presseetiske overveielser.
Kanskje er det nå blitt slik at når politiet først har sendt ut en pressemelding så har redaktører intet annet valg enn å følge strømmen: Via internett er opplysningene å anse som allerede publisert for allmennheten.
Bare redaktørene av Dagbladet og VG har så vidt jeg kan se valgt å begrunne sine publisistiske valg i egne medier. NTB formidlet umiddelbart innholdet i politiets pressemelding. NRK, Aftenposten og en rekke lokalaviser med Agderposten i spissen, formidlet innholdet videre.
Dagbladets nye sjefredaktør, Alexandra Beverfjord, viser til at «å velge å kjøre bil eller båt med promille kan sette både eget og andres liv i fare. Derfor er det relevant å opplyse om at promille kan være en medvirkende årsak…Når resultatene av politiets etterforskning viser… en høyere promille enn 0,8 da hun kjørte vannscooter, mener Dagbladet at det er riktig av norske medier å viderebringe denne informasjonen av allmennpreventive hensyn.»
Allmennpreventive hensyn? Jeg må si at jeg synes det låter ganske hult. Kanskje et tegn på redaktørens etterrasjonalisering. En uttalelse avgitt i pressens eget ekkokammer.
VGs nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken sier til egen avis at «når politiet går ut med helt sentrale opplysninger, mener vi det er riktig å omtale disse. Informasjonen er med på å tegne et klarere bilde av hva som skjedde på den fatale turen, og politiet sier også at promillen kan være en av årsakene til ulykken».
Heller ikke denne uttalelsen sier noe om de overveielser redaksjonen har gjort når det gjelder avdødes personvern. Nyhetsredaktøren viser i stedet til at avisen har et ansvar for å bringe videre «viktige opplysninger som dette».
Jeg er redd for at mange i redaksjonene tar dette ansvaret for bokstavelig i slike saker. Presseetikken handler nemlig om hvilke rammer som omkranser samfunnets informasjonsbehov.
Som redaktør kunne sikkert også jeg ha argumentert for at det var berettiget å utfordre disse rammene i enkeltsaker. Men i denne saken har jeg altså tvilt meg fram til at det var en unødvendig påskrift på avdødes gravstein.
Enkelte har påpekt at mediene uten videre kunne offentliggjøre det eksakte promillenivå etter fyllekjøringssakene til brødrene Northug. Det er flere vesentlige forskjeller her. Disse nivåene fremkom i rettskraftige dommer. Dessuten var passasjerer involvert i begge sakene. Snart skal de kanskje kjøre bil blant oss igjen.
Det skal ikke avdøde.
