Pressens forenkling av folkeretten

Juss, og spesielt folkerett, er ikke matematikk. Med unntak av ting som er helt ubestridt, er det få sannheter det kan settes to streker under. Hvis det var slik, ville alle eksperter vært enige, og det ville vært færre saker i Den internasjonale domstolen (ICJ).

Likevel gir store deler av medie-Norge inntrykk av at folkeretten er hugget i stein, på grunn av deres tendens til å ringe den samme kilden gang på gang: Cecilie Hellestveit.

Den 17. september eksploderte tusenvis av personsøkere i Libanon. 42 personer døde, blant annet to barn, og mer enn 3500 ble skadet. Dagen etter skriver VG en sak der en selvsikker Hellestveit konkluderer med at angrepet er lovlig etter folkeretten dersom det viser seg at Israel står bak, fordi «Israel og Hizbollah er i en væpnet konflikt, og angrepet retter seg mot militær infrastruktur».

Det er feil å hevde at et angrep er lovlig bare fordi det retter seg mot militær infrastruktur. Lovligheten av et angrep må vurderes ut fra flere faktorer, som proporsjonalitet, nødvendighet, distinksjon og forbudet mot unødvendig lidelse. I tilfellet med personsøker-angrepet avhenger lovligheten av om det var nødvendig på det tidspunktet, om det skilte mellom sivile og militære mål, og om sivile lidelser var proporsjonale med den militære fordelen.

Våpen som ikke skiller mellom militære mål og sivile, eller har ukontrollerbare virkninger, er forbudt. Å utløse flere tusen personsøkere på én gang, uten kontroll over hvem som rammes, vil derfor fort være ulovlig.

Det er nok derfor FNs menneskerettighetssjef har uttalt at personsøker-angrepet er i strid med menneskerettighetene og krigens folkerett, mens en gruppe FN-eksperter uttalte at det kan utgjøre en krigsforbrytelse. Det samme sier Human Rights Watch. En tidligere CIA-direktør kaller det «en form for terrorisme».

Likevel var Hellestveit VGs eneste kilde, og hun kunne allerede dagen etter slå fast at angrepet var lovlig, til tross for at det på dette tidspunktet ikke forelå informasjon som kunne støtte en slik konklusjon.

Dette mønsteret går igjeni Hellestveits uttalelser, som ikke rent sjeldent fremstår som ensidige og uten nyanser. Hun har blant annet bestridt at Israel handlinger kan karakteriseres som folkemord og har uttalt at betegnelsen «apartheid» blir brukt mot Israel fordi det er de «verste ordene» folk kommer på. 

Den internasjonale domstolen (ICJ) har derimot uttalt at det er en «reell og overhengende risiko» for krenkelse av folkemordkonvensjonen, mens både ICJ og FNs generalforsamling nylig har fastslått at Israels fremferd på det okkuperte vestbredden må karakteriseres som apartheid. 

At Hellestveits uttalelser går på tvers av hva andre eksperter innen folkerett mener, har likevel ikke ført til at mediene søker flere synspunkter. 

Pressen har en presseetisk plikt til å være kritisk i valg av kilder og å sørge for at opplysninger som formidles er korrekte. Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 fastslår at det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Når medier som VG bruker Hellestveit som eneste kilde, uten andre eksperter, skaper det et skjevt bilde av folkeretten.

Poenget her er ikke å diskreditere Hellestveit som fagperson, men å påpeke medias manglende vilje til å balansere kildene sine med uttalelser fra andre eksperter på feltet. Dette bidrar til å skape større frustrasjon og dypere splittelse i en offentlig debatt som allerede er betent og komplisert.

Fra et tabloid synspunkt er det forståelig at pressen velger slik kilde. Fra et presseetisk perspektiv er det derimot svært problematisk. Enda verre blir det når Hellestveits uriktige konklusjoner brukes som grunnlag for redaksjonelle vurderinger.

I en e-postutveksling delt på sosiale medier begrunner en av VGs journalister at avisa ikke omtaler angrepet som «terror» med følgende: «I krigens folkerett gir en pågående vepnet konflikt lov til å angripe motstanderen, så fremt man rammer sivile mål og ikke tapene av sivilbefolkningen/sivil infrastruktur er uforholdsmessig stor». Etter en kort forklaring av saken konkluderer journalisten med at dermed «er det sett på som et militært angrep, mot militære mål» og at man «kan lese mer om folkerettsekspert, Cecilie Hellestveit, vurdering her», med en link.

Dermed blir ikke bare VGs bruk av Hellestveits feilvurdering problematiske fordi den villeder leserne, ved å stå uimotsagt slik at det fremstår som en ubestridt sannhet. Når det brukes for å begrunne redaksjonelle valg, blir det også et problem for journalistikkens objektivitet.

Juss, og særlig folkeretten, kan være komplisert og uoversiktlig. Sånn sett er det forståelig at journalister kan ty til bombastiske og sitatvennlige kilder som fremstiller ting enklere enn de er. Om det skyldes uvitenhet eller latskap er egentlig irrelevant. Resultatet er det samme: folkeretten forvrenges og pressens troverdighet svekkes.

Hellestveit svarer:

Cecilie Hellestveit er blitt forelagt kritikken i innlegget. Hun skriver at hun er uenig i måten hennes synspunkter presenteres på.

«For eksempel har jeg konkludert med at personsøkerangrepet trolig var folkerettsstridig fordi det ble benyttet et stridsmiddel som Israel gjennom CCW protokoll II har forpliktet seg til å ikke bruke på denne maten. Det har jeg skrevet om i en lengre artikkel Dag og Tid, og presentert på Folkerettskonferansen 2024. Jeg har også gitt slik mer detaljert informasjon til faktisk.no (hvor mange andre folkerettsjurister fra inn og utland er intervjuet også). Da er det litt rart at en setning om angrepets overordnede lovlighet (som jeg står ved) er det som trekkes frem. Jeg presenteres med synspunkter som er forenklede og tatt ut av sin sammenheng. Det synes jeg er synd. Men jeg forstår hvorfor de har valgt å gjøre det. Det er nemlig for å understreke sitt egentlige poeng. Som jeg er hjertens enig i», skriver Hellestveit.

«Jeg er helt enig i at det er for få folkerettsjurister som brukes av norske medier. Det har sin forklaring i at folkerett har blitt nedprioritert som fagdisiplin i Norge de siste 20 år. Vi har svært få miljøer med folkerettsjurister ved universitetene, Og ingen ved uavhengige institutter (bortsett fra Folkerettstinstituttet). I to tiår var det umulig å få forskningsmidler til forskning på folkerett i Norge. Det gjør at de som har forsket på dette stort sett er ikke-norske (noe jeg selv har problematisert til gangs i det offentlige ordskiftet). Jeg er helt enig med mine tilsynelatende motdebattanter her. Pressen må bruke flere. Men enda viktigere: Norge må utdanne flere folkerettseksperter!»

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.