Refser Aftenpostens klineavsløring: – Det er så fjernt
Rødt-politiker Mímir Kristjánsson mener pressens blodtåke gjør det vanskelig å skille hva som er en skandale og ikke. Men er klar på at politikerne klager for mye på pressen.
Rødt-politiker Mímir Kristjánsson har i mange år stått med et
bein i hver leir: I journalistikken og politikken. De siste årene har han
sittet på Stortinget, mens den ene saken etter den andre har gjort at politikere
har måttet fratre sine stillinger.
Kristjánsson er klar på at alle sakene om politikere og
skandaler de siste årene, gjør det demotiverende å være politiker.
– Men det er viktig å skille
mellom sakene. Noen er systematisk ukultur som fører til regelendringer. Som
reiseregninger, pendlerbolig og habilitet, sier han og legger til:
– Men det var jo forbudt å
stjele på Gardermoen i utgangspunktet. Og det var forbudt å jukse på masteroppgaven.
Det endrer på en måte ingenting.
– Jaktes for mye etter feil
Kristjánsson mener også det lages saker av mye han mener er
tull, og trekker fram saken om da forskningsminister Oddmund Hoel klinte med sin
egen ekspedisjonssjef på byen.
– Det klarer jeg ikke å
skjønne at er en sak. Og når Aftenposten skal sitte på radio og begrunne det
med rikets sikkerhet, fordi han kan bli utpresset av Putin. Det er så fjernt,
sier han og legger til:
– Og så trekker de inn Metoo.
Men det har ingenting med Metoo å gjøre. Dette er to voksne mennesker som
kliner på en pub.
Se Aftenpostens svar på kritikken nederst i saken.
Han mener saken er et eksempel på at pressen har endret hvordan
de dekker politikere.
– Det jaktes for mye etter feil.
Om folk har gjort eller sagt noe feil. Og det er ikke bare journalistene som
drømmer om å ta noen, politikerne drømmer også om å ta noen av sine motstandere.
– Alle har skamfulle ting i
livet sitt. Alle har løyet og jukset en gang. Spørsmålet er om man gjør det på
en måte som gjør en uskikket til jobben eller vervet. Og der er jeg veldig
usikker på om pressen klarer å se forskjellen, sier Kristjánsson.
Han sier at jakten på avsløringene gjør at alle saker blir
overdrevet. Også de alvorlige.
– Fordi alle løper i flokk,
alle skal ringe. Det er jo fordi moderne medier fungerer som de gjør. Og så er det ikke før etterpå at man tenker over om det var overdrevet, om det i det hele tatt var en sak. Men da er det for sent.
De siste månedene har flere politikere måttet bestemme seg
for om de skal ta gjenvalg til Stortinget. Kristjánsson er fremdeles i tenkeboksen.
– Jeg har vært her snart i
fire år. Man har gått en runde med russisk rulett og overlevd. Skal jeg gjøre
det en gang til? Det føles skummelt.
Kristjánsson mener reglene for hva som er feil endres hele
tiden.
– Ingen tenkte på mastergrader
før i vinter. Men når man finner en skal alle sjekkes, og jeg skjønner at mange
går rundt og er bekymret for hva som er det neste.
– Du har vært i begge leire,
både journalistikken og politikken. Får du et annerledes forhold til pressen da?
– Ja, det tror jeg. For det
første er det jo sånn at jeg kjenner mange journalister, jeg har jobbet med dem,
de er kompiser. Og så skjønner man kanskje mer hvordan journalister tenker, på
godt og vondt. Jeg skjønner hvorfor noe er en sak.
Han sier det ofte blir mye klaging fra politikernes side på
pressen.
– Alle mener seg kronisk
feilsitert og misforstått. De sier det var helt urimelig at saken ble skrevet
slik den ble. Og det kjenner jeg jo selv også, man blir alltid sur for noe. Men
så har som regel journalistene rett også da.
Han mener maktspillet mellom pressen og politikere er preget
av «mellommenn», kommunikasjonsrådgiverne.
– Det er blitt forkludret. Når
en politiker ikke kan snakke ærlig med en journalist, og en journalist ikke kan
snakke ærlig tilbake, fordi det skal være masse talepunkter og mellommenn, da lager
man en fasade, sier han og fortsetter:
– Og når man ikke sier
sannheten, kan det være at du skjuler noe. Og da starter denne jakten på hva du
skjuler.
Aftenposten er forelagt kritikken fra Kristjánsson. De viser til begrunnelsen de hadde for å omtale Hoel-saken da den ble publisert:
Derfor omtaler Aftenposten denne saken
Aftenposten omtaler sjelden forhold og relasjoner av privat karakter, men vår vurdering er at denne saken har interesse for leserne og for offentligheten.
Saken handler om en hendelse på offentlig sted i påsyn av flere vitner. Ingen av de to hadde tatt opp hendelsen med departementsråden før etter at Aftenposten begynte å jobbe med saken flere uker senere. Det gjorde at saken ikke var håndtert i departementet.
Aftenposten og flere andre medier har tidligere omtalt en lignende episode der tidligere statsråd Sigbjørn Gjelsvik kysset en departementsansatt på fest. Gjelsvik selv beklaget dårlig rolleforståelse. Statsminister Jonas Gahr Støre sa den gang at slik adferd ikke er akseptabel, og at Gjelsvik hadde vist dårlig dømmekraft og rolleforståelse som statsråd og departementssjef.
Statsrådsposten er helt avhengig av tillit på alle nivåer. Denne hendelsen danner grunnlag for å stille spørsmål ved statsrådens habilitet og dømmekraft og om han for eksempel gjør seg sårbar for utpressing.
I håndbok for politisk ledelse står det blant annet: «Politisk ledelse er avhengig av befolkningens tillit. I tillegg til å etterleve formelle regler og krav, skal politisk ledelse derfor utvise godt skjønn og aktsomhet i og utenfor tjenesten, for å ivareta tilliten til en selv, departementet og regjeringen.»
Aftenposten har også vurdert identifisering av kvinnen. Hun har lederansvar, men har ikke den samme fremskutte samfunnsrollen som en statsråd. Aftenposten bruker tittel for å ikke kaste mistanke over andre og unngå spekulasjoner. Ekspedisjonssjefen i et departement har en rolle og et ansvar som tilsier at hun må akseptere en viss grad av identifisering.
Vi bruker ikke navn, fordi samfunnsrollen er mindre fremtredende enn statsrådens.
At Aftenposten omtaler hendelsen, er en belastning for de involverte. Det har også vært med i vurderingen av omtale.
Har du tips til denne eller andre saker? Kontakt oss på: tips@medier24.no
