VG-journalist Martin Lægland er stasjonert i Oslo, men mener gode saker finnes i hele Norge.

Foto: Even Hye T Barka

VG-journalisten jakter gode saker over hele landet - slik er Martin Læglands «kaosmetode»

– Jeg har ekstremt stor tiltro til deadlinepanikken. Jo større den blir, jo større blir også kreativiteten til å finne en sak.

Even Hye T. Barka Journalist

Publisert 14.07.2021 - 05:55

Denne artikkelen er over to år gammel.

De siste ukene har VG-journalist og tidligere politisk redaktør i iTromsø, Martin Lægland, reist til både Nord-Norge og Sør-Norge for å jakte nyheter.

Underveis har VG-journalisten vært innom et stort antall kommuner.

Loppa, Alta, Kautokeino, Tana, Båtsfjord, Vadsø, Berlevåg, Utsira, Stavanger, Bjerkreim, Sauda, Haugesund, Tromsø, Harstad og Bø i Telemark er alle blitt besøkt.

To saker, om henholdsvis den uønskede, invaderende pukkellaksen som har inntatt Vestre Jakobselv i Troms og Finnmark fylke, og om Senterpartiets fremvekst i Sauda i Rogaland er allerede publisert. Flere saker er også på vei.

Som tidligere lokalavisjournalist har Lægland utviklet en evne til å finne gode saker på små og store steder. Det er en tilnærming han også har tatt med seg til VG.

– Jeg har en kaosbasert metodisk tilnærming. Jeg trenger ingen god idé for å dra ut. Ofte har vi bare en «halv sak» som det kanskje kan bli noe av, men når man reiser ut og er borte et par dager, finner man alltid mange spennende saker og steder å reise til, sier Lægland til Medier24.

VGs breakingsjef mener enkelte journalister bør revurdere kildearbeidet sitt

På tur med åpne planer

– Hvor mye forarbeid gjør du før du drar ut på en reportasjereise?

– Minst mulig. Kanskje tar jeg én eller to telefoner Det er nok kanskje mindre forarbeid enn hva sjefene mine ville likt hvis de hadde visst hvor lite jeg gjør i forkant, men det er en tanke bak det også, sier Lægland.

Og forklarer:

– Har du lagt opp et klart løp i forkant, vil du lage saker som du tenker på mens du sitter på kontoret i Oslo. Gjennom å ha et så åpent lerret som mulig, vil du suge til deg mest mulig impulser og ideer der du kommer. Da blir det bedre, artigere og mer autentiske saker.

VG-journalisten forteller at saker har en tendens til å dukke opp i løpet av reportasjeturer, ofte gjennom samtaler med lokalbefolkningen.

– Det er gjerne helt i slutten av en samtale at folk kommer på noe å si, som kan være en sak. Kanskje forteller de om noen som skal ut å røkte pukkellaks. Da blir man nysgjerrig på hva det er for noe, og så blir det saken man lager, sier han.

Etter å ha besøkt et sted, er det heller ikke om å gjøre å finne den raskeste veien til neste planlagte destinasjon for Lægland. Den neste saken kan jo finnes et sted man i utgangspunktet ikke hadde tenkt å dra til, sier han.

– Hvilke omveier kan man ta? Vi kjører flest mulig omveier. Som HesterV75 synger i sangen «Kjører omvei for å kjøpe sigaretter». Det er min kaosmetode.

Stoler på «deadlinepanikken»

Selv om Lægland som oftest ikke planlegger sine reportasjereiser ned til minste detalj, forteller han at han ikke har hatt noen problemer med å finne saker som er interessante nok til å publiseres.

Snarere er det tvert imot, skal vi tro 28-åringen.

– Jeg har ekstremt stor tiltro til deadlinepanikken. Jo større den blir, jo større blir også kreativiteten til å finne en sak. Noe dukker alltid opp. Problemet er heller at vi kommer på flere saker enn vi klarer å gjennomføre, sier Lægland.

Strenge regler venter norske journalister i Tokyo-OL: – Hvert skritt blir overvåket

Som eksempel viser Lægland til en reportasjetur til Vest-Finnmark og den bitte lille kommunen Loppa, som han gjorde sammen med VG-fotograf Terje Bringedal.

– Turen startet mens vi var i Alta. Vi syntes Loppa kommune så kult ut på kartet, og tenkte at vi var nødt til å dra dit, og at det var nødt til å være noe å skrive om der. Vi fikk flere saker og reportasjer derfra, sier Lægland.

Avslutningsvis sier han:

– Det viser at man ikke må ha en sak klar før man drar. Man klarer ikke finne den før man drar heller, om man bare ringer noen. Vanlige folk går ikke rundt å tenker på hva som er en sak, i tilfelle en journalist ringer.

– Ofte klarer de da ikke å tenke fornuftig. Det man må gjøre er å dra til et sted, sette seg ned med folkene der og prate med dem.