Jonas Giæver (t.h.), Geir Bjarte Hjetland og Hege R. Eriksen pratet om psykisk helse hos journalister. Einar Tho (med ryggen til) ledet seansen.Foto: Cornelia Kristiansen
– Jeg hadde hatt veldig godt av at en redaktør hadde bedt meg ta en pause
Psykisk helse, hvordan utbrenthet kan utarte og tips for å fange det opp tidlig ble diskutert av mediefolk på Hauststormen.
(FLESLAND): Under overskriften «Psyk kan du vera sjøl» møttes et panel på scenen under konferansen Hauststormen i helgen.
Professor i biologisk og medisinsk psykologi, Hege R. Eriksen, sier det er individuelt hvor mye stress vi tåler, og hvilke risikofaktorer vi har med oss.
– Det kan være genetisk betinget, eller hva vi har vært utsatt for tidligere i livet. Vi er spesielt utsatt når det skjer flere store ting på en gang, sier hun.
– Hvis vi står i store belastninger på jobben, også skjer det noe stort i tillegg, sier hun og nevner eksempler som plutselige dødsfall, skilsmisser og det å få barn, sier Eriksen.
Hun forteller at mekanismer, for eksempel trening, er bra fordi kroppen da klarer å stå lengre i stresset. Samtidig som det er et tveegget sverd fordi man utsetter å ta tak i ting.
Brukte jobben som medisin
Journalist Jonas Giæver forteller om sine egne opplevelser med å gå i bakken.
Da han var nyutdannet og mistet moren sin, døyvet han det med å jobbe enda mer.
Giæver forteller at han også ble slitt ut av usikkerheten, nedstengning under pandemien og å jobbe som midlertidig ansatt.
– Ofte så har man en følelse av at arbeidsgiver ikke er lojal til deg, men til din nødvendighet. Kan ikke du, så ringer de neste på lista og da kommer den personen før deg neste gang, sier han.
Selv hadde han med seg mobilen overalt for å være tilgjengelig, og jobbet så mye han kunne før det sa stopp.
– Jeg hadde hatt veldig godt av at en redaktør hadde tatt tak i meg og bedt meg ta en pause og slappe av, og si at jeg ikke hadde falt ned i køen av den grunn, sier Giæver.
Havnet i psykose etter jobbstress
Geir Bjarte Hjetland forteller om sitt eget arbeidsliv og en karriere med ekstremt høyt press og tempo.
Det var først da han ikke fikk fortsette som frilanser i Se og Hør (etter å ha vært nevnt i boken om arbeidsmetodene i bladet), og flyttet hjem til bygda for å jobbe der, at han virkelig traff veggen.
– Jeg hadde ikke ligget på sofaen på ti år, og skjønte selv at nå har jeg gått tom. Men jeg aksepterte det ikke, og gikk fortsatt på jobb. Alt var bare «smack-smack-smack», sier han.
Det endte med at han hallusinerte på butikken og ble innlagt.
– Jeg hadde fått et snev av en psykose. Jeg var innlagt noen måneder i psykiatrien, med beskjeden om at jeg aldri kunne bli journalist igjen, forteller han.
Spesielle faretegn
– Når bør man ta grep?, spør moderator for samtalen, og ansvarlig redaktør i Haugesunds Avis, Einar Tho.
– Når man begynner å sove dårlig, sier Eriksen, og nevner når man har mye kroppslige plager eller når det du likte med jobben ikke er gøy lenger.
– Hvis man blir mer aggressiv enn vanlig, begynner å skli på livsstil, drikker mye alkohol eller koffein er typiske faresignaler, sier hun.
Jonas Giæver (t.h.), Geir Bjarte Hjetland og Hege R. Eriksen pratet om psykisk helse hos journalister. Einar Tho (t.v.) ledet seansen.Foto: Cornelia Kristiansen
Ønsker kompetanse hos redaktørene
Panelet er enige i at det er et lederansvar at folk ikke blir utbrent på jobb.
Hjetland er glad han ikke selv har personalansvar, for han tror det ikke er så lett å få med seg alt i en hektisk hverdag.
– Det kan være vanskelig å se den enkeltes behov, fordi vi har leveringsbehov, ting skal sendes til papir, TV eller radio. Et godt tips oppover til redaktørene er å skaffe seg kompetansen som skal til for å se dette, sier han.
Eriksen påpeker at ledere ikke kan styre i blinde heller, og selv om det kan være vanskelig som ung journalist å si nei så må man prøve på det.
Må tørre å si ifra
Både Giæver og Hjetland jobber i journalistikken i dag.
Hjetland sier han lever med en diagnose og kan få plutselige angstanfall, samtidig som han er vaktsjef for breakingdesken i NRK.
– Jeg har lært meg å leve med det, sier han, men mener også norsk arbeidsliv ikke er tilpasset for de med angst.
Hjetland tror det er viktig å ha en god dialog med sine nærmeste vaktsjefer og kolleger, også før man treffer veggen.
– Man må tørre å si at jeg sliter. Hvis du ikke har klart å skape en dialog med de rundt deg så er det vanskeligere å komme tilbake, tror han.
