– Det har vært spennende å følge debatten, men Choi har noen kjepphester som han rir for hardt. Han forholder seg ganske selektiv til det Marte Ingul fra Amedia har sagt og skrevet, sier Raabe til Medier24 og fortsetter:
– Jeg opplever at Choi blander sammen flere ting, og at han har et omtrentlig forhold til fakta, sier Raabe og trekker blant annet fram at Choi i en kommentar skrev at Amedia kontrollerer 3 av 4 av opplaget, før Choi endret det uten å tilføre rettelogg.
Raabe mener det ikke står dårlig til med det norske mediemangfoldet.
– På ingen måte. Vi har aldri hatt så mange aviser i Norge, og det er flere journalister i dag enn på begynnelsen av 2000-tallet.
I Raabes doktorgrad er ett av hovedfunnene at økt konsolidering er en viktig forklaring på hvorfor norske aviser har klart seg best i verden gjennom den digitale transformasjonen.
Han mener at Klassekampen, som ikke er del av et mediekonsern, er blant avisene som ligger lengst bak i den digitale utviklingen.
– Ingen aviser har alene hatt muskler til å utvikle den infrastrukturen som kreves for å lykkes digitalt. I all hovedsak mener jeg norske medieeiere har håndtert sitt eierskap godt. Den konsolideringen vi har sett har vært nødvendig, og i et demokratisk perspektiv har den dermed vært vellykket.
– Men har ikke Choi et poeng om at økt konsolidering fører til et tap av egenart i mediebransjen?
– Det er selvfølgelig flere hensyn som må veies opp mot hverandre. Samtidig tenker jeg at det er åpenbart at Bergens Tidende, Aftenbladet og Aftenposten har unike redaksjonelle avtrykk, selv om de benytter den samme tekniske infrastrukturen.
– Nøyaktig hvordan forsidedesignet til lokalaviser med unikt geografisk nedslagsfelt ser ut, er ikke blant mine store bekymringer.
Raabe mener også at stoffutvekslingen internt i konsernene blir brukt pragmatisk når det ikke er direkte konkurranse på stoffområdet.
– Det gir en merverdi for abonnentene, så lenge det lokale stoffet veier tyngst.
Tellef S. Raabe har brukt årevis på å studere digitalisering av mediene.Foto: Kent Olsen
– Urimelig
– Men Choi trekker fram flere ting: Man har målstyring, felles annonseavdelinger, og mange av oppgavene som tidligere har vært i mediehuset sentraliseres. Selv om det ikke er bevisst, kan ikke dette på lang sikt bidra til mindre mangfold?
– Det er viktig å skille mellom ulike publikasjoner, svarer Raabe.
Han trekker fram at BT, Aftenbladet og Aftenposten har unike analyseavdelinger og støttefunksjoner knyttet til redaksjonell utvikling, og at disse samarbeider tett med hver respektive redaksjon.
– Det er muliggjort fordi det er store nok selskap. Amedia eier mange små aviser som ikke har ressursene til å ha slike dedikerte team. Derfor er det ulike team i Amedia som rådgir flere publikasjoner.
Samtidig påpeker han at man skal være opptatt av at KPI-ene (målstyringsverktøyene) skal være godt forankret i redaksjonene, og at funksjonene aldri må kunne overstyre redaksjonelle avgjørelser.
– Men at det skrives lignende saker om boligmarkedet, arbeidsledighet eller skattelister med lokale caser, er heller ikke blant mine store bekymringer. Det viktigste er at man har slagkraftige redaksjoner i hele Norge.
I Klassekampen kalt Choi Amedia for offentlighetens Espresso House. Den sammenligningen ser ikke Raabe.
– Den sammenligningen synes jeg er urimelig. Espresso House er en kjede med utenlandsk eierskap som serverer samme meny på tvers av fem land. Amedias aviser bruker mye av den samme infrastrukturen, men selvfølgelig skal hver redaksjon være autonom. «Menyen» de serverer er beviselig ikke den sammen.
– Men hvis man leser Espresso House-sammenligningen som at det finnes en større pengesekk i konsernet, og i en konkurranse med en uavhengig avis så vil man kunne vente til den mindre avisens pengesekk er tom. Kan økt konsolidering bidra til at man vil slite enda mer om man først er utenfor et konsern?
– Det poenget kan jeg til en viss grad forstå. Samtidig er Espresso House eid av et konglomerat med base i Luxembourg. Amedia er eid av en norsk stiftelse med vedtaksfestet formål om å sikre redaksjonell produksjon og uavhengighet i et evighetsperspektiv.
– «Pengesekken» har Amedia blant annet brukt på å opprette utfordrere i Trondheim, Kristiansand og Oslo som så langt ikke er lønnsomme, legger han til.
Raabe er klar på at det kan være utfordrende å stå utenfor et konsern, men viser til nettopp Subjekt som eksempel på at det går an åetablere heldigitale utfordrere på utsiden av konsernstrukturer. Han ønsker også å gratulere Subjekt med fordobling av pressestøtten.
– Subjekt bidrar til mediemangfold, men det gjør jaggu lokalpressen, også.
– Fremstår nesten som betalt
Medier24 har vært i kontakt med Subjekt-redaktør Danby Choi og forelagt kritikken.
– Raabe må prøve å sette seg inn i problemstillingen, og oppføre seg mindre som PR-rådgiver for Amedia, sier Choi til Medier24.
Subjekt-redaktøren mener medieforskeren unngår å vurdere hensynene som han vurderer som kritiske.
Choi kommenterer påstanden om at han holder seg omtrentlig til fakta.
– Han kaller meg selektiv, før han reagerer på en liten regnefeil jeg publiserte i 20 minutter før jeg korrigerte det. I en måneds lang debatt har jeg hele veien ellers brukt riktige tall. Raabe fremstår nesten som betalt av Amedia, sier Choi, og fortsetter:
– De bruker ikke bare samme infrastruktur. De deler journalister, deler på det samme innholdet og møtes i konsernets ledermøter.
– En uavhengig forsker bør evne å se at dette er sykdommen, ikke medisinen, sier Danby Choi.Foto: Torill Henriksen
Choi mener det hindrer mangfold og konkurranse, og svekker medietilbudet. Han mener det skaper en illusjon av at vi har mer mediemangfold enn vi egentlig har.
– Dette er kjernen i min kritikk, og som Raabe velger å ikke forholde seg til. Hvorfor oppfører han seg som ansatt for konsernavisene? Hans rolle bør være å se kritisk på de utfordringene vi har, ikke hele tiden lene seg tilbake på det vi er gode på. Det kan jeg også gjøre, det er lett.
Subjekt-sjefen forteller at hvordan forsidedesignet til lokalaviser med unikt geografisk nedslagsfelt ser ut, også er en av hans minste bekymringer.
– Men som Raabe selektivt velger seg som problemstilling. Det er ikke uviktig, men unektelig handler også dette om mediemangfold.
Når det gjelder stoffutveksling, mener Choi at man må se mer helhetlig på dette, og ikke bare på Amedias perspektiv.
– At gigantkonsernene har stordriftsfordeler, og deler på alle godene internt, og presser ut de små, er ikke merverdi, det er skadelig for mediemangfoldet.
At Amedia består av flere mindre aviser som ikke har ressursene til å ha dedikerte team slik de store avisene har, er ikke Choi enig i.
– Dette er hårreisende uttalelser fra en uavhengig forsker. Ser han splinten i eget øye?, spør Choi før han fortsetter:
– Subjekt greier seg bra med egen annonsesalgsavdeling og egne team. Vi er landets raskest voksende avis tre målinger på rad. Samtidig sier han at aviser langt større enn oss er for små til dette, og må dele på administrasjon og ha konsernfordeler for å overleve. En uavhengig forsker bør evne å se at dette er sykdommen, ikke medisinen.
– Problemstillingene som Choi beskriver har jeg forsket på siden 2018. Forskningen min ble finansiert av Cambridge Trust og Medietilsynet før jeg fikk fast stilling ved SNF/NHH, og jeg er selvsagt ingen PR-rådgiver for verken Amedia eller andre selskap. Mine analyser er gjort på selvstendig grunnlag.
Raabe fortsetter:
– Chois omtrentlige forhold til fakta avgrenser seg ikke til eksempelet jeg brukte. I Dagsnytt 18 sa han at «to tredjedeler av pressestøtten [går] til Amedia». Det stemmer ikke, og som kjent tilfaller heller ikke pressestøtten konsern, men hver enkelt avis som oppfyller de objektive kriteriene som er fastsatt av Medietilsynet.
Raabe berømmer likevel Choi for å løfte debatten.
– Innordningen på pressestøtten skal og bør være gjenstand for diskusjon, og Chois argumentasjon rundt stoffutveksling og abonnementsbundling er interessant. Det trengs nok mer forskning, avslutter han.
Har du tips til denne eller andre saker? Kontakt oss på: tips@medier24.no
