Utgangspunktet for den ferske boken var å lage en påskereportasje for Klassekampen i 2016.
Litt tilfeldig foreslo journalist, Yohan Shanmugaratnam, at de kunne dra til Storbritannia og byen Bosten, for å lage en forhåndsreportasje om det nært forestående Brexit-valget.
Da Shanmugaratnam og fotograf Line Ørnes Søndergaard satt kursen mot England, var de ganske trygge på at valget ville bli udramatisk, og at de fleste ville stemme for å bli i EU.
Shanmugaratnam var uansett fast bestemt på at de skulle besøke byer utenfor hovedstaden.
«Storbritannias mordhovedstad»
– Jeg har en regel om at hvis jeg skal på tur og har begrenset med tid, så skal jeg utenfor hovedstaden. Det gjelder uansett land. Selv om det skjer masse i London og det er der ekspertene og kommentatorene sitter, må vi utenfor, forteller Shanmugaratnam til Medier24.
Det var ikke tilfeldig at valget falt på Boston.
– Jeg hadde lest en ganske tabloid artikkel i den konservative avisen Daily Mail. De hadde kåret Boston til «Storbritannias mordhovedstad», hvor mange av innvandrerne fra Øst-Europa og Baltikum fikk skylden for mye av elendigheten og kriminaliteten. Det var det eneste vi visste før vi dro dit, forteller han.
I løpet av kort tid, kom de i kontakt med alenemor, Aleksandra fra Litauen, som jobbet på salatfabrikken i håp om å skape en trygg femtid for de to guttene sine, og den gamle arbeidskaren Albert, som var klar for å forlate EU.
De rakk så vidt å bli kjent med de to menneskene før de dro tilbake og skrev reportasjen for Klassekampen.
Da resultatet forelå, og folkeavstemmingen var avgjort, toppet Boston listen over høyest andel stemmer for Brexit.
– Hvis Brexit var et barskap, hadde Boston vært absint. Alle faktorene som førte til Brexit var ganske konsentrert i Boston. Det som en gang var en av Englands viktigste havnebyer, preges i dag av sosial elendighet, urettferdighet og høy innvandring, forteller Shanmugaratnam.
Duoen foreslo at de burde reise tilbake til byen og følge opp historiene de hadde begynt på, og fikk klarsignal fra redaksjonen.
Det som bare skulle være en reportasje ble etter hvert til fire, og det skjedde stadig nye ting hver gang de forlot stedet.
– Aleksandra var fortvilet og bestemte seg for å flytte tilbake til Litauen, og ga opp livet som arbeidsinnvandrer. Vi fikk lov til å dra tilbake og være sammen med de før de dro, og fulgte de faktisk hele veien til Litauen. Det var da vi skjønte at vi hadde nok historie og materiale til å lage en bok, forteller Shanmugaratnam.
Motsatt av fallskjerm-journalistikk
Fotograf Søndergaard tok med seg hund og samboer, og flyttet inn i et gammelt bakeri et stykke utenfor Boston i to måneder for å bli enda bedre kjent med menneskene og stedet.
– Vi prøvde å gjøre det motsatte av fallskjermjournalistikk. Vi møtte disse menneskene over en femårs-periode, utforsket nye steder, og fikk muligheten til å utforske blindveier som ikke førte noen sted, men som kunne være mulige spor. Alt dette gjorde vi for å få et bredest mulig bilde av stedet og tematikken, forklarer Shanmugaratnam.
Han forteller at de la ned mye arbeid og prestisje i å være mest mulig sannferdig overfor kildene.
– Vi leide inn en oversetter som oversatte alle artiklene til engelsk, sånn at de vi hadde mest kontakt med fikk lese hvordan de ble fremstilt. Det er fort gjort å fremstille stedet på en overfladisk og urettferdig måte.
Shanmugaratnam håper at boken kan være med på å oppmuntre til samarbeid mellom journalister og fotografer på en litt annen måte.
– Å ha Søndergaard som fotograf og medforfatter har vært helt avgjørende for å få gjennomført dette bokprosjektet. Dette er et hybridprosjekt. En kombinasjon av fotodokumentar og sakprosa, forteller han.
Hvert kapittel begynner med en bildedel uten bildetekst. Det er et bevisst valg de har tatt for at leseren skal få et umiddelbart forhold til det de ser, og som bidrar til å sette i gang folks følelser før de begynner å lese om stedet og menneskene.
– Personlig har jeg vokst veldig på å gjøre om reportasjene til en bok. Jeg har lest meg opp, og satt meg inn i folks situasjon godt nok til at jeg har følt meg trygg på å skrive en fortelling om denne byen, og disse menneskene.
