Medielederne vil sikre hele redaksjonen i krise-arbeid: – De blir ikke sett på samme måte

Mandag holdt Oslo Redaktørforening kurs på Pressens hus om hvordan medieledere skal ta vare på journalister i krisetiden.

Tematikken har den siste tiden blusset opp igjen som følge av krigen i Ukraina.

Psykologspesialist og fagsjef i Norsk Psykologforening, Kim Edgar Karlsen, snakket i kurset om hva lederne bør gjøre og definitivt ikke gjøre for å ta vare på de ansatte.

Han mente pressen var mer utsatt for PTSD, angst og depresjon.

– Det er et yrke som gir en risiko. Og pressens voldsomme betydning har et potensielt overslag. Den frie pressen har en avgjørende rolle, og det kan føles som et kall og en forpliktelse å utsette seg selv for vanskelige situasjoner. Mange kan føle at man ikke har noe valg, sa Karlsen.

– Ikke bevist at «debrief» hjelper

Han la vekt på at det er viktig å ikke legge ansvaret for å søke hjelp etter potensielt traumatiske hendelser over på de ansatte.

– Jeg hører av og til «jeg hadde tilgang til psykolog», og det er vel og bra. Men da blir det opp til den enkelte å ta ansvar om man ikke «mestrer» det. Underteksten blir at du skal klare det på egen hånd.

Han mente også det var på tide å slutte med «debriefing».

– Det er en kontroversiell metodikk innenfor forskning. Det er ikke bevist at det hjelper. Tvert imot tyder studier på at det øker sjansen for PTSD.

Han mener det er like så viktig å snakke om restitusjon.

– I likhet med idrettsutøvere trenger vi andre også restitusjon. Vi trenger å koble godt av, og gjøre noe helt annet.

– En machokultur

Etter Karlsens innlegg stilte han til en samtale sammen med utenriksredaktør i NRK, Sigurd Falkenberg Mikkelsen, nyhetsredaktør i TV 2, Karianne Solbrække og Trond Idås i Norsk Journalistlag.

Samtalen ble ledet av Veslemøy Østrem, nyhetsredaktør i Vårt Land.

Pressepodden

NRK-veteranen Gro Holm vet ennå ikke om hun kan dra til Russland som korrespondent

Idås fortalte at Karlsens beskrivelser var sammenfallende med de undersøkelser de har gjort på journalister.

– Og så har det blitt endringer i hvordan redaktørene håndterer dette gjennom årene. På 90-tallet var det en machokultur, det ble sett på det som at «Tåler du ikke dette, må du heller dekke kultur», sa Idås.

Falkenberg Mikkelsen var også enig i Karlsens beskrivelser.

– Det samsvarer med slik vi tenker. Det er også viktig at vi favner hele redaksjonen. De som jobber i felt har sin erfaring, men nå jobber de fleste i NRK med krigen på en eller annen måte, og de blir ikke sett på samme måte, sa han og påpekte:

– Vi har folk som jobber med videoverifisering og ser bilder dag ut og dag inn. Vi må etablere en god samtale i organisasjonen rundt det, og ha åpenhet rundt at det er greit å snakke om hvordan man blir påvirket.

– Skaper et moralsk dilemma

Solbrække sa at det er også svært forskjellig hvordan reportertene reagerer ute i felt.

– Dette er svært erfarne utenriksreportere som har vært i kriger før. Men det er mange inntrykk. Og mens noen kjenner at det er riktig å dra ut av området, og hjem for å hvile, kan andre kjenne på dårlig samvittighet fordi man forlater ukrainerne, sa hun.

– Så handler det om bevisstgjøring av ledere, vaktsjefer og redaksjonssjefer. De som er tett på sine avdeling må kunne reagerer. Jeg tror nøkkelen ligger der, sa Solbrække.

Idås påpekte at det kan skape indre konflikter å dekke slike situasjoner og at PTSD hos journalister ofte handler om skyld og skamfølelse.

– Se på tsunamien i Asia. Da var flere journalister til stede før hjelpeapparatet. Da hjelper de med å synliggjøre omfanget, samtidig er de ikke der for å hjelpe, og det skaper et moralsk dilemma. Man reiser hjem etterpå og lever et normalt liv, det skaper en konflikt, sa han.

Han la til at det ikke nødvendigvis er store kriger og katastrofer som er den utgjørende faktoren.

– De fleste journalister med PTSD er på min alder. Det er journalister som har dekket alt i en lang karriere, men som har tilhørt den machokulturen. Så kan det være en liten krise her hjemme i Norge som er nok til å vippe dem av pinnen.

KOMMENTAR:

Det er ikke skadelig å se bilder av gråtende barn på flukt. Det er empatifremmende.