Jan Birger Arentz til minne. (1941 - 2023):
Jan Birger Arentz – kjent og kjær radiostemme især fra «Sånn er livet» - er død. Fra våre kolleger hagler godordene: «Klok, dyktig, morsom, anstendig, varm og omtenksom. En fin, lun fyr. En å strekke seg etter. Rot og klokskap i dyp forening». (Det med rotet gjaldt skrivebordet hans. Papirer og notater ble aldri kastet, men vokste seg halvmeter høye. Jan Birger levde opp til journalistmyten om at leter du lenge nok på skrivebordet finner du kanskje en sykkel….)
Men det tilsynelatende kaos rundt Jan Birgers skrivemaskin, seinere pc, var omvendt proporsjonalt med hans klare og ryddige hode, fylt med kunnskap.
Jan Birger hadde sosial samvittighet og ville noe med journalistikken sin. Kanskje vi kan si at han tilhørte det gamle NRK? Jan Birger var snill og lun. Men kunne absolutt sette ned foten! Når han tok ordet på møter fulgte vi spent med, for da kunne alt endre seg.
Jan Birger var helt utrolig idérik. Han kom alltid til redaksjonsmøtet, idémøtet eller seminaret med minst to A4-ark med ideer. Gode ideer. Om viktige samfunnsspørsmål, men også om mindre, rare fenomener, eller om forslag til portretter eller serier om folk eller bygder i Norge. Han var ufattelig kunnskapsrik – om historie, samfunn, arbeidsliv, levekår, politikk, utenriks, språk.
Jan Birger vokste opp nordligst i Namdalen i Nord-Trøndelag, der far var stasjonsmester, og hjemstedet besto av 4-5 husstander spredt langs en kilometer riksvei. Det var guttebøker om vinteren, og ørretfiske om sommeren.
14 år gammel flyttet han alene til Trondheim for å gå på realskole. Jan Birger studerte tysk, fransk, statsvitenskap og sosiologi, og jobbet på anlegg i sommerferiene. Han engasjerte seg i Studentvenstrelaget, og var svært «sosialt/politisk» engasjert, som han skrev i søknaden om stipendiatstilling i NRK i 1971. «Og spesielt interessert i sosialreportasje», føyde han til, «men også i utenrikspolitiske spørsmål».
Jan Birger jobbet i Utenlandsprogrammet («Kortbølgen») og Østlandssendingen før han kom til «Sånn er livet» i 1987, der han var resten av yrkeslivet, med unntak av en periode i «Sakprosa»
Om «Sånn er livet» skrev Knut Olav Åmås i Aftenposten det året Jan Birger sluttet (2009):
De intervjuede er ofte mindre medietrente folk – eller de glatte, medietrente gis mer reell og overraskende motstand. Sånn er livet er et godt program fordi det så ofte handler om vanlige menneskers ganske vanlige liv. (og ikke mindre interessante kjendiser som får plass i offentligheten til å selge seg selv og sine produkter). Og den attesten gjaldt ikke minst Jan Birger. Han løftet stemmen til mange.
Og han utfordret makt og myndigheter, rolig i formen, men skarp i analysen. Og gjerne med litt humoristisk tone. Han var nysgjerrig på menneskenes liv og utfordringer, og han gjorde komplekse samfunnsspørsmål forståelige. Jan Birger tok godt vare på de han intervjuet som var av «de mindre medietrente». Og ikke minst tok han godt vare på unge, ferske journalister som kom til redaksjonen. For mange av dem ble han et journalistisk ideal.
Vi så ham aldri nervøs før rødlyset kom på. Han var den aller tryggeste programlederen. Han likte bedre å være på direkten enn å gjøre opptak, sa han. Og lytterne hørte det, og satte stor pris på den lune, men sterke stemmen, og de visste at han hadde peiling på hva han snakket om.
Han var engasjert i sakene han jobbet med, og samarbeidet om resultatene uten å framheve sin egen innsats eller annen journalistisk posering. Og når det faglige engasjementet toppet seg, hørte vi gjerne et innbitt «dævven steike!» Men ellers var det nok den lune og varme vennen Jan Birger som vi delte kaffepauser med eller tok en pils med etter jobb. Samvær med ham ga alltid den gode følelsen av at han ville deg vel, og var genuint opptatt av at du skulle ha det bra. Så var han da også opptatt av rettferdighet og fagligpolitiske spørsmål, som førte til fagforeningsengasjement.
Jan Birger kunne ikke fordra at noe var kjedelig. Og han mente programmene skulle handle om noe vesentlig. En gang en ny sjef antydet at «Sånn er livet» var litt «tungt», hva med f.eks. et innslag om – interiør? «Da slutte æ!» smalt det fra veteranen. Og han syntes spalter var kjedelige, altså faste formater, der han måtte fylle sine ti minutter med for eksempel forbrukerstoff. - Dævven, for ein tvangstrøye, mente han, og laget heller glitrende sosialreportasjer, undersøkte det flerkulturelle Norge, analyserte kommunistjakten etter Kråkerøy-talen, søkte opp en ny høyreradikal Jörg Haider i Østerrike – eller lekte seg med en serie om «Barndommens rike».
Radio er gemytt, sa han ofte. Det er i grunnen veldig godt sagt! Med Jan Birger hadde vi alltid interessante samtaler, for han var så interessert i det som er interessant å snakke om: det BAKENFOR fenomener. Slik var han også som journalist: han lurte på HVORFOR. Hvorfor hender det som hender? Og han tenkte fritt og selvstendig. Det var artig å se spørsmålene hans før sending - de var så gode! Originale og dyktig uttenkte.
Jan Birger visste at han ble eldre, men passet på å trene – mange traff ham i treningsrommet i NRK.
Og selv om man nesten kunne tro at jobben var livet for ham, så mye som han sto på for NRK, så vet vi som fikk jobbe nær ham at livet for Jan Birger – det var hans kjære Maj, («a Maj»), og barna Terje og Siri Anne. Og etter hvert barnebarna. På familiefronten var forresten Jan Birger litt av en pioner – han tok permisjon fra NRK for å være hjemme da Siri Anne var liten – ikke mange menn gjorde DET på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet.
I Østlandssendingen var han knapt kommet over dørterskelen om morgenen ifra Asker før han ringte hjem og sjekket om «Terje-gutten» og Siri-Anne hadde nok klær på i den sure morgenen. Selv kom han løpende i sine cherrox-støvler - totalt fri for klesjåleri og redaksjonell «style»; når det kokte litt før sending, hang skjorteflakene løst utenpå reporter Arentz.
Det er fryktelig vemodig at en så bra mann, kollega og journalist som Jan Birger er død.
Vi savner deg.
Lise Borchgrevink, Kai Sibbern, Aase Cathrine Myrtveit, Kristin Moksnes
