«Kjetil vokste opp ved havet og visste hvordan det var å stå i stormen, som han ofte gjorde», skriver tidligere kollegaer om Kjetil Haanes i dette minneordet.
Foto: privat
MINNEORD:
Det går en rød tråd i Kjetils journalistiske virke
«Kjetil Haanes var gjennom hele sitt virke mer enn en nøytral reporter som skrev om brudd på menneskerettighetene».
Det gode mennesket fra Gjerdsvika er død. En god venn og kollega er borte. En ildsjel og menneskerettsaktivist lever ikke lenger. Ektemannen, faren, læreren, journalisten, redaktøren, tillitsmannen og vennen Kjetil Haanes døde fredag kveld.
Kjetil Haanes var skapt av godt materiale. Verdiene han hadde levde han etter i praksis. Dem fikk han fra sine foreldre, som han var stolt av og aldri sluttet å elske. Respekt for enkeltmennesket, omsorg for den/de svake, ønske om å bidra til forandring og utvikling, engasjement for å gjøre verden til et bedre sted, var ledestjerner for Kjetil som privatperson og som fagperson.
Kjetil vokste opp ved havet og visste hvordan det var å stå i stormen, som han ofte gjorde. Men han visste også hva en trygg havn er og hva det betyr å ha det.
Kjetil startet sin yrkeskarriere som lærer – og fortsatte å være det resten av livet. På 80-tallet gikk han gikk inn i journalistikken. I begge rollene så han både det lille og store bildet. Ingenting var for smått for Kjetil å engasjere seg i. Og ingenting for stort. Han ble en verdensborger.
Det går en rød tråd i Kjetils journalistiske virke. Allerede som i 1989, som journalist i lokalavisa Vestlandsnytt, endte en reportasjetur til Polen med at han tok initiativet til og bygget opp to barnehjem i byene Augustòw og Suwalki. Han klarte ikke å slippe taket i barna han hadde møtt før han var sikker på at de hadde fått hjelp.
22 år senere, da som journalist i Sunnmørsposten, lagde han sammen med Svein Aam den prisbelønnede artikkelserien «Nedst på golvet». Det handlet om trafficking av menn fra Baltikum og Balkan til den norske vaskebransjen.
I mellomtiden var han på reportasjereise på Balkan der han møtte folk i nød som han ikke kunne slippe. I fare for egen sikkerhet smuglet han ut mennesker fra krigssonen på Balkan.
På denne måten var Kjetil gjennom hele sitt virke mer enn en nøytral reporter som skrev om brudd på menneskerettighetene. Han var også en aktør, en aktivist. Han mente det naturlig fulgte av idealet i Vær Varsom-plakaten om at pressen skal «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»
Det var dette etiske imperativet som gjorde han da han startet barnehjem i Polen og gjorde det til et livslangt engasjement. Eller som da han direkte involverte seg i enkeltsaker med forfulgte, fengslede og dødsdømte journalister. Arbeidet med å få frigitt den dødsdømte afghanske journalisten Sayed Parwez Kambash i 2009, var en av mange saker. Han nøyde seg ikke med å bare rapportere om kosovoalbanere som ble sendt tilbake til Kosovo fra Norge under garantier at det var trygt og at de skulle få individuell oppfølging.
Som journalist i Sunnmørsposten avslørte han at ingenting av dette stemte, som menneske fulgte han opp dem det gjaldt. De minste fikk hans omsorg da han i flyktningleiren Stenkovec i Makedonia arrangerte fotballkamper mellom ulike byer i Kosovo for at barna skulle ha noe meningsfullt å gjøre i flyktningleiren.
Kjetil Haanes var ustoppelig i sitt engasjement. Derfor fikk han – selvsagt – tillit blant sine kolleger. Han ble hovedtillitsvalgt i Orkla Media-konsernet og styremedlem i Orkla ASA-styret, og senere i Edda Media (1996-2007). Han var nestleder i Norsk Journalistlag (2007-2008), og påtok seg verv og oppdrag for International Federation of Journalist, International Press Institute, Unescokommisjonen og i Amnesty International Norge.
Grunnleggende menneskerettigheter sto i fokus for ham, enten det gjaldt ytringsfrihet, pressefrihet, retten til et verdig arbeid eller gode vilkår. Da han ble konserntillitsvalgt i Orkla Media jobbet han utrettelig for at Orkla Medias polske ansatte skulle få de samme rettigheter innenfor bedriftsdemokratiet som de nordiske ansatte. Han var pådriveren til at Orkla Media Polska i 2005 etablerte den første europeiske works council-ordning innen media i tidligere Øst-Europa. Han bygget også opp konserntillitsvalgtsystem og samarbeidsordninger som ble modell for mange andre internasjonale mediekonsern.
I Orkla Media-tiden var Haanes også med på å opprette en aldersheim for husløse eldre i den moldovske byen Kahul. Haanes brukte her de penger han fikk som tillitsvalgt til praktisk hjelp for å forsvare og hjelpe en svak og utsatt gruppe mennesker fra nedverdigende behandling. Typisk Kjetil.
Som nestleder i Norsk Journalistlag i 2007, sto kampen for presse- og ytringsfrihet sentralt. Han utmerket seg spesielt rundt OL i Beijing der NJ i samarbeid med Norsk PEN og Amnesty kjørte en omfattende kampanje for at norske journalister skulle få grundig kunnskap om menneskerettighetssituasjonen i Kina.
Fra 2008 innledet han et langvarig arbeid for journalister i Midt-Østen, spesielt for palestinske journalister på Vestbredden og i Gaza. I 2011 ledet en storsatsing i regi av IPI knyttet til profesjonelt journalistfaglig samarbeid og dialog mellom palestinske og israelske journalister – blant annet gjennom en samling av palestinske og israelske journalister i Norge. Prosjektet ga oppsiktsvekkende resultater.
Han har sittet i den norske Unesco-kommisjonen og ledet en ekspertgruppe for presse- og ytringsfrihet. Han har holdt kurs for hviterussiske journalister. Og nedlagt et betydelig arbeid som styreleder i Amnesty International Norge.
Mye av dette gjorde han samtidig som han har etablerte et helt nytt medium i Norge, nett.no, der han var redaktør i alle år frem til sin død.
Når Kjetil nå er død, er det bauta i norsk presse som er gått bort. Han fortjener ære og respekt for sin innsats.
Men Kjetil var mer enn dette. Han hadde venner over hele verden. Og her hjemme. For noen av oss ble han en nær venn under tiden vi hadde som kollegaer i Orkla Media. Venn fordi han møtte oss som satt på eiersiden og dermed var hans formelle motparter i mange spørsmål, med samme åpenhet, inkludering og raushet som han møtte alle andre med.
Vi ble raskt nære venner. Ikke fordi vi var enige i alt, men fordi vi delte felles verdier. Vi var åpne med hverandre, vi delte problemer med hverandre, hjalp hverandre, kunne stole på hverandre. Under den krevende tiden med salget av Orkla Media kom vi særs tett. Og denne nærheten sto alltid ved lag i form av et vedvarende vennskap.
Vi fikk følge Kjetil også gjennom sykdommen som til slutt knekket ham.
Kjetil levde med verdighet og døde med verdighet. Han døde med dem som betydde alle mest for ham ved sin side. Våre tanker går nå til dem.
For alle som møte Kjetil på sin vei, er verden blitt litt fattigere i dag. Vi lyser fred over Kjetils minne.
Stig Finslo og Kjell Johnsen
