«Det er sjelden et radioinnslag klages inn til PFU og podkaster har ikke PFU vurdert, før nå.», skriver Ingrid Nergården Jortveit.
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
INGRID NERGÅRDEN JORTVEIT, PFU-sekretariatet og Norsk Presseforbund.
Det er sjelden et radioinnslag klages inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU) og podkaster har ikke PFU vurdert, før nå.
Det var imidlertid ikke innholdet PFU skulle ta stilling til. Utvalget skulle vurdere hvorvidt det var tydelig for publikum hva som var reklame og hva som var journalistikk, jf. Vær Varsom-plakaten (VVP) 2.6.
Ingrid Nergården Jortveit i Norsk Presseforbund.NP
En episode i E24-podden med Lorentzen&Co handlet om endringer i arbeidsmarkedet som følge av koronakrisen. I starten av episoden ble det publisert en reklame for NHO, der NHO-direktøren var intervjuet.
PFU konkluderte med at E24 ikke hadde brutt god presseskikk. E24 hadde skilt reklamen fra det redaksjonelle innholdet gjennom et tydelig nok lydsignal og E24s redaksjonelle medarbeidere bidro ikke med innhold til reklamen.
Avisa Nordland publiserte et leserinnlegg som kritiserte tannlegepriser. Innlegget var illustrert med en tannlege i klinikken sin.
Den avbildede tannlegen reagerte på å bli koblet til et slikt innlegg. Bildet var tatt i en helt annen sammenheng, og han mente artikkelen skapte et inntrykk av at det var han som ble kritisert.
PFU la avgjørende vekt på at bildet var merket som illustrasjonsfoto. Det er en vanlig måte å fortelle publikum at bilder er tatt i en annen sammenheng. PFU la også lagt vekt på at bildet i seg selv ikke var krenkende. Avisa Nordland gikk fri.
VG publiserte en dansk dokumentarfilm. I filmen ble det vist en scene fra en begravelse. Enkelte deltakere i begravelsen, som var synlig i filmen, reagerte på publiseringen, og klaget både til dansk og norsk PFU.
Det er naturlig og akseptabelt at medier ikke har fullstendig oversikt over arbeidet bak innkjøpt stoff, men de kan likevel ikke fraskrive seg det presseetiske ansvaret. I dette tilfellet var det uklart for PFU hva som var avtalt mellom klagerne og det danske dokumentarselskapet, jf. VVP 3.3 og premissene.
Avgjørende for PFU var det publiserte som PFU mente var innenfor VVP. Utvalget la vekt på at klagernes sorg ikke var blottlagt eller fremstilt på en krenkende måte. Det var ikke fokus på klagerne, de var kun vist i noen sekunder, sammen med en rekke andre personer.
Det er ikke brudd på god presseskikk å velge en vinkling. Mediene kan ikke få med alt i inngangen på en artikkel og det er nødvendig å forenkle.
I den mye omtalte shorts-saken, publisert først i Lillesands-Posten, var vinklingen: «Unge jenter vil slippe gjennomsiktige shortser. Ble ikke lyttet til av LILs årsmøte».
Klager var Lillesand idrettslag (LIL), som mente de hadde lyttet til jentene selv om shortsfargen forble hvit.
Utvalget mente avisens vinkling måtte godtas. Artikkelen refererte det som skjedde på årsmøtet, alle parter ble hørt og det ble opplyst om at idrettslaget ønsket å bytte utstyrsleverandør for å få bedre kvalitet på de hvite shortsene.
I rettsreferat blir muligheten for kontradiksjon vanligvis ivaretatt gjennom den løpende dekningen av saken. Men når tredjeparter trekkes inn bør man være på vakt.
Finansavisen ble felt i en slik sak. Finansavisens gjengivelse av tiltaltes forklaring utløste en tredjeparts (klagers) rett på samtidig imøtegåelse, jf. VVP 4.14.
Haugesunds Avis ble også felt på 4.14. Avisen hadde ikke forelagt den angrepne, det konkrete innholdet i beskyldningene. Et eventuelt tapt anrop sier ikke så mye. Avgjørende for at imøtegåelsen skal bli reell, er at den angrepne forstår hva som skal publiseres.
Selv om man er anonymisert, kan man ha rett på samtidig imøtegåelse. Aust-Agder Blad ble felt i en slik sak. Artikkelen handlet om en straffesak, og påstander om vold. Den påstander var rettet mot, klager, var tilstrekkelig anonymisert, mente PFU. I dette tilfellet var imidlertid beskyldningene så alvorlige at klager burde fått imøtegå dem selv om han var anonymisert.
Det er ikke tilstrekkelig at den angrepne er forelagt de konkrete beskyldningene. Den angrepnes kommentarer skal også gjengis. TV 2 ble felt på VVP 4.14 fordi et viktig poeng i klagers imøtegåelse ble utelatt i publiseringene. Videre mente utvalget at poenget var viktig og ville gitt et mer nyansert bilde av konflikten mellom partene. Det ble derfor samtidig et brudd på VVP 3.2. Enkelte nettkommentarer under artikkelen på Facebook skulle også vært fjernet, jf. VVP 4.17.
Også Helgelands Blad ble felt på 4.14 (og 3.2). Artikkelen kritiserte kommunens anbudsprosess, men implisitt ble klager, et byggfirma, sterkt angrepet og mistenkeliggjort. Firmaet var ikke kontaktet. Utvalget mente firmaet både måtte sees på som en angrepet part med rett til å forsvare seg (4.14) og som en relevant kilde med tanke på opplysningskontroll (3.2).
Mediene skal være varsomme med å identifisere personer i omtale av klanderverdige eller straffbare forhold. Det er samfunnets informasjonsbehov som skal begrunne en identifisering, et behov som må veies opp mot belastningen for den berørte .
Haugesunds Avis gikk fri i en klage som gjaldt identifisering. Utvalgets flertall viste til gjentatte, alvorlig handlinger over tid og en type kriminalitet, bedrageri/identitetstyverier, som utløste et behov i samfunnet for å vite hvem det var. Et mindretall tok dissens.
Det skal være stor takhøyde for meningsytringer i det offentlige ordskiftet. Og profilerte skribenter og samfunnsaktører må tåle mer enn meningmann. Av den grunn gikk Document.no fri i en klage fra en profilert skribent. PFU mente påstanden var i grenseland, med tanke på VVP 4.14, men utvalget la vekt på at påstanden var skribentens tolkning av klagers synspunkter, og ikke en sterk beskyldning av faktisk art. Det var derfor VVP 4.15, tilsvarsretten, og ikke VVP 4.14, imøtegåelsesretten, som var utløst.
Aftenposten gikk fri i en sak der klagerne blant annet mente de skulle hatt tilsvarsrett, VVP 4.15. For at noe skal utløse tilsvarsrett, altså et krav om å komme på trykk, må man være direkte angrepet, noe klager ikke var. At en stor gruppe opplever seg angrepet, betyr ikke at alle i gruppen har en presseetisk rett til å komme til orde. Utvalget la også vekt på at Aftenposten hadde åpnet spaltene for kritikk og debatt i etterkant.
Ytrer man noe i avisens kommentarfelt kan det man ytrer ende opp på nyhetsplass eller i en kommentarartikkel. Indre Akershus blad kritiserte en persons ytringer i kommentarfeltet i en meningsartikkel, noe den omtalte personen reagerte på.
PFU merket seg at klager var noe profilert, både som tidligere politiker og som deltager i avisens debattforum. Klager hadde en sterk mening han åpent hadde publisert – og PFU mente han måtte tåle et slikt motsvar i en ellers offentlig debatt.
