Slik får du suksess som frilanser: Her er de 5 beste tipsene fra Sindre Leganger

Livet som frilanser kan være fantastisk. Du styrer din egen arbeidshverdag, dyrker egne idéer og kan spesialisere deg på feltet du elsker.

Frilanslivet kan også være frustrerende.

Du føler deg maktesløs i møtet med vrange oppdragsgivere, får elendig betalt for arbeidet du gjør og hvert idé-avslag knuser en liten bit av selvfølelsen.

Spørsmålet er hvordan vi får frilanshverdagen til å preges mest mulig av de positive sidene og minst mulig av de negative.

For meg innebærer det å tenke som et mediehus, pirre reportasjeledernes nysgjerrighet maksimalt og «krangle» om pris så ofte jeg kan.

Her er mine beste tips for å lykkes som frilanser:

1. Tenk som et lite mediehus

De fleste journalister og fotografer jobber med journalistikk fordi det er det vi interesserer oss for.

Som frilansere må vi tvinge oss selv til også å bli interessert i forretningsvirksomhet. De fleste frilansere er organisert som enkeltpersonsforetak eller aksjeselskap med én ansatt (frilanseren selv).

I praksis er vi små mediehus, der vi selv må fylle alle rollene som større mediehus har forskjellige folk for.

Redaksjonen? Jo, det er deg. Markedsavdelingen Det er også deg. Personalavdeling, økonomiansvarlig og administrerende direktør? Deg, deg, deg.

Noen frilansere driver i tillegg små content marketing-byråer ved siden av.

Vi må være bevisste på at alle disse rollene innebærer forskjellige oppgaver som må løses for at virksomhetene våre kan drives sunt. For å klare det, er vi avhengige av å selge arbeidet vårt til riktig pris.

Hvordan gjør vi det? 

2. Finn ut hva kunden trenger

Mange medier er avhengige av tjenestene våre. Til tross for flere runder med nedbemanning de siste årene, kutter mediene sjelden i selve produksjonsutbudet.

Det tvinger dem til å kjøpe inn flere tjenester fra frilansere. Bakenfor ligger det nok en spekulasjon om at det finnes penger å spare ved å kjøpe inn eksternt, fremfor å holde seg med et tilstrekkelig antall ansatte.

Da er det opp til oss frilansere å kreve honorarer som gir rom for de samme vilkårene som ansatte nyter godt av. Dårligere tilbud må vi avslå – ved å akseptere det, undergraver vi både våre frilanskolleger og de ansatte. Det ødelegger for oss selv på sikt.

Dermed må vi finne ut hvor skoen trykker for kundene våre. Hva trenger de mest? Hvordan kompetanse er de nødt til å hente inn utenfra? Hvilke tjenester er de villige til å betale best for?

Noen kunder har løpende behov året i gjennom – kanskje et ukentlig portrettintervju, eller en annen fast spalte. Det gir gode muligheter for å foreslå idéer som løser dette behovet.

Det kan også være smart å finne et fagfelt- eller sjanger å spesialisere seg i.

En reportasje om situasjonen i Sør-Sudan vil utenriksspesialisten Maren Sæbø kunne levere bedre enn alle andre. Bilrelaterte idéer vil den rutinerte Motor-frilanseren Geir Røed løse med stor presisjon. Hvem kan levendegjøre populærvitenskap bedre enn A-magasinet-frilanser Per Magnus Riseng? 

3. Selg idéer – ikke ferdige produkter

Som frilanser er det ingen som betaler oss for arbeidstiden vi bruker på ting som ikke ender opp i et salg. Derfor må vi prøve å begrense denne ufakturerbare tiden mest mulig.

En god fremgangsmåte er å selge inn prosjektene våre allerede på idéstadiet, før vi har brukt dagevis (noen ganger uker og måneder) på å lage dem ferdige. Dersom vi får avslag koster det oss lite å forlate idéen og utarbeide en ny.

Dersom vi får ja, kan vi gå i gang med prisforhandlingen med gode kort på hånden.

Flere ganger i uken sender jeg reportasjeledere e-poster med korte beskrivelser av idéer, hvorfor de er interessante og hvordan jeg vil lage dem.

Målet er å pirre reportasjelederens nysgjerrighet maksimalt. Vet jeg at han/hun er svært interessert, gir det meg større handlingsrom i de påfølgende prisforhandlingene.

Ved å selge inn ferdige reportasjer setter vi oss i en svært dårlig posisjon i prisforhandlingene. Kunden vet at vi allerede har investert mye tid i prosjektet og dermed er avhengige av et salg for å sitte igjen med noe.

Resultatet kan bli frustrerende prisforhandlinger som den frilanser Kyrre Lien opplevde etter å ha rapport fra krigssonen i Gaza.

Som frilanser kan maktbalansen mellom oss og kundene våre oppleves som ujevn. Vi er avhengige av dem, men de trenger ikke nødvendigvis oss. Derfor må vi gjøre alt vi kan for å utjevne denne ubalansen, ved å gi oss selv best mulig forhandlingskort.

Samtidig må vi ha selvtillit nok til å tenke at kompetansen vår ikke lar seg erstatte i en håndvending.

4. Spill forhandlingsspillet

Mange frilansere jeg møter forteller at prisforhandlinger er det de misliker mest med frilanstilværelsen.

Som frilansere er vi gjerne vår egen merkevare. Det kan føles skummelt å skulle sette en konkret verdi på seg selv og arbeidet sitt.

Er virkelig lille jeg verdt 6000 kroner dagen?

Denne forhandlingsfrykten er vi nødt til å fri oss fra, ettersom det er en essensiell del av frilanstilværelsen. Jeg har ingen kloke forslag til gode botemidler, bortsett fra brutal eksponeringstrening ved å prisforhandle så ofte og tøft vi kan.

Så fort kunden har sagt ja til idéen vår bør prisdiskusjonen starte. Jeg pleier å komme med et anslag på hvor lang tid jeg tror prosjektet vil ta. Det kan se omtrent slik ut:

Det gjør det tydelig for kunden hvordan prosjektet skal løses og viser frem sammenheng mellom tiden brukt og den anslåtte prisen.

Dersom kunden ønsker å løse det annerledes, ber jeg reportasjelederen komme med forslag til hva som skal kuttes. Er det for eksempel helt nødvendig å reise og møte intervjuobjektet?

Kan det kuttes litt i tekstlengden, slik at det ikke krever så lang utskrivingstid? Etter litt frem og tilbake blir vi gjerne enige om en ramme, og jeg setter i gang. Underveis teller jeg timer fortløpende og passer på at jeg ikke bruker mer tid enn det de avtalte rammene tillater.

Dersom vi ikke klarer å bli enige om en ramme som lar meg løse oppdraget på en forsvarlig måte, sier jeg nei:

«Med den anslåtte tiden blir det dessverre ikke mulig for meg å fullføre oppdraget med den kvaliteten dere ønsker».

Så står jeg fritt til å forhåpentligvis selge idéen til en annen, mer betalingsvillig kunde. 

5. Sett en pris for hva journalistikken din koster

Ikke bare må frilansjournalister fylle mange ulike roller innad i de små mediehusene våre. Journalistisk gjør vi også veldig mange forskjellige oppgaver. Hva skal arbeidet vårt koste?

Det finnes ikke noe enkelt svar på det, ettersom det er så mange faktorer som spiller inn: spesialkompetanse, erfaring, kvalitet, tilgang på materiale, tilgang på utstyr etc.

Heldigvis har NJ og Mediebedriftenes Landsforbund (MBL) blitt enige om en rammeavtale for kjøp og salg av frilansstoff, som kan gi oss noen gode holdepunkter.

Den sier at frilansernes honorarer skal avtales «med utgangspunkt i blant annet lønnsnivået for de redaksjonelt ansatte i oppdragsgivers virksomhet og frilansernes driftskostnader».

Basert på det har NJ utformet veiledende frilanssatser som tar utgangspunkt i gjennomsnittslønnen for ansatte NJ-organiserte journalister. I 2017 tjente journalister med ti års ansiennitet i gjennomsnitt 564 073 kroner.

I tillegg skisserer satsene omtrent hvor store driftsutgifter vi har som næringsdrivende, og hvor mye tid som ender opp som ufakturerbar. For skrivende journalister beregnes driftsutgiftene til 120.000 kroner i året.

Selv om dette ikke skulle være presist for deg, for eksempel ved at du ikke sykeforsikrer deg eller sparer til pensjon, er det viktig at du setter prisen din som om du likevel skulle gjøre det.

Ellers bidrar du til å gi deg selv dårligere premisser enn de ansatte.

For en skrivende frilansjournalist er NJs veiledende dagshonorar 5595 kroner. Samtidig er satsene nettopp veiledende.

Det følger ingen plikt med dem, men det er opp til deg å kreve et honorarer som du kan leve av. Dermed må hver og en av oss gjøre en vurdering om hvordan vi skal forholde oss til satsene.

Er du akkurat ferdig med utdannelsen og har knapt noe ansiennitet å vise til?

Legg deg noe under.

Er du en rutinert frilansere med flere titalls år med hardt opparbeidet spesialkompetanse på et aktuelt felt?

Legg deg langt over.

Vi bør også vurdere lønnsnivået hos kundene våre. Det er for eksempel store forskjeller mellom de største riksmediene og lokalaviser. Et dagshonorar for et oppdrag for Åsane Tidende bør ikke være det samme som for Dagens Næringsliv.