(BERGEN): Journalist, forfatter og regissør Joachim Førsund var fredag kveld invitert til Fortellingens kraft for å fortelle hvordan han jobber med de beste historiene.
Førsund står bak flere prisvinnende podkaster.
Blant annet Aftenpostens podkast «Koht vil leve» og de Monster-produserte NRK-podkastene «Familiene på Orderud» og «Det svarte flagget».
Han har også laget podkasten «Tobias», som handler om Harald Eia og Nadina Bouhlou som opplevde å miste et barn, og «Ari» som handler om å prøve å forstå Ari Behn.
Alle tar for seg tunge temaer som selvmord, barn som dør og drap.
Førsund blir spurt om hvorfor han velger så alvorlige temaer av reportasjeleder ved Sujo og intervjuer Kristine Holmelid.
– Det høres nesten morbid ut når du sier det på den måten. Men jeg tror det er tilfeldig. Det er en sjanger hvor du kommer utrolig tett på livet, og livet dirrer. Det blir litt fristen å gå dit når man vet hvor sterk det blir, svarer Førsund.
Podkast-journalist Joachim Førsund.Endre Simonsen
– Lett å stille meg til veggs presseetisk
I sitt arbeid med intervjuobjektene kan Førsund tilbringe flere timer med dem. Han forklarer at dette skyldes at han jobber langsomt, nøye og omhyggelig under intervju prosessen.
– Jeg stopper mye underveis. Jeg prøver å ikke hoppe over noe da jeg er redd for at jeg mister tråden og vil gå glipp av ting. Man forstår mer av ting som kommer senere om man gjør det langsomt og omhyggelig.
Da Christine Koht ringte Førsund og fortale han at hun var dødssyk, visste han ikke at han ville ha over 100 timer, løst beregnet, med opptak sammen med henne.
– Hvordan velger man ut fra 100 timer?, spør Holmelid.
– Vi er påpasselige med å loggføre alt. I redigeringen har vi et intrikat system, Førsund.
At han tilbringer timer, dager og måneder sammen med mennesker som man lager en podkast om, fører til at man blir naturlig bedre kjent.
Holmelid lurer på hvordan Førsund ser på det å bli venn og samtidig være journalist.
– Det kan være et dilemma. Egentlig først og fremst for å vikle seg ut av en relasjon. Men hvis jeg kommer for tett og det blir et problem, så må jeg ta stilling til det, svarer Førsund og følger opp med den presseetiske siden av det.
– Det er sikkert lett å stille meg til veggs presseetisk, men det er ikke den regelen jeg følger i slike situasjoner og tenker det ikke er så relevant her.
Mener det er farlig å ha en plan før man begynner
Som sin metode er Førsund klar på at han aldri har bestemt seg for hva historien skal handle om på forhånd.
Han kommer derfor til intervjuer med åpne øyne. Førsund ringer også ofte tilbake til personene han intervjuer om han kommer på noe nytt.
– Det er litt farlig å bare ha den ene planen i podkaster. Hvis jeg har det så vet jeg ikke hvor skoen trykker, og jeg vet ikke hva jeg leter etter. Man oppdager nøkkeltemaer underveis. Man kan ikke binde seg, for da går man glipp av det.
Førsund har erfaring som featurejournalist fra Dagens Næringsliv. Han er klar på at podkast-journalisten har en fordel mot den skrivende journalisten.
– Som skrivende journalist så streber man alltid etter å komme så nært på det menneskelig og virkelige. Men det er alltid noe i veien. Enten er man ikke god nok til å skrive, eller formatet passer ikke, sier Førsund og fortsetter:
– Det er mindre distanse med lyd, og man får en mer intime relasjon med de som hører på. En podkast-fortelling kan romme så mange flere selvmotsigelser, nøling, surr og rot. Alt det som er menneskelig. Det må man rydde bort for å fortelle historien ordentlig hvis det er skriftlig eller med et kamera.
